Vi er gode nok!

Han pakker sekken, sender beskjeder ut i rommet ingen ser ut til å oppfatte, leter etter termosen og klør seg i hodet, stopper opp en liten stund.

Jeg lukker øynene, foretar en rask reise innover i et velkjent landskap, som bare finnes inni mitt eget hode. Jeg er der stadig vekk.

Noe tungt ramler ned trappa, får hendene mine til å løfte seg relativt raskt og hender dekker ørene. Inn løper han, sneier hjørnet og fyker ut på kjøkkenet der faren står og ordner. Spørsmålene hagler, han er som han pleier. Den store utgaven av han selv svarer uengasjert mens han ordner siste rest. Lukten av kakao siver innover stua.

Fra kaos til flat stillhet er veien kort. Jeg kikker ut av vinduet, ser far og sønn vandre hånd i hånd lenger og lenger bort fra meg. Som mange ganger før.

Jeg legger meg godt til rette i sofaen og tenker ar jeg ikke er definisjonen på god mor. Jeg trekker ullteppet oppunder haken og tenker at jeg gjør så godt jeg kan. Jeg forsøker å kjenne pusten og tenker at barna mine har den beste faren de kan ha. Jeg kjenner roen fylle kroppen og gjøre den hel og jeg tenker: Sammen er vi nok. Vi er gode nok som vi er.

En sånn som ikke jobber

Blikket hans undersøker meg, venter på svar. Jeg tenker meg om, forsøker å finne den rette formuleringen som et barn kan forstå.

Han er ikke store karen, men tankene er mange. Jeg ser at det beveger seg i hodet på han. Han er gjest i mitt hjem og har heldigvis ikke forstått alt som er uhørt å spørre om.

Han har ikke lært å hemme seg selv og pakke spørsmål inn slik at det er umulig å forstå hva han mener.

Jeg er glad. Og jeg tenker at flere burde være som han: Åpne og nysgjerrige.

Åpne spørsmål besvares med åpne svar. Åpne spørsmål setter skammen på prøve: Er den der? Forsøker jeg skjule eller bortforklare; gjøre det mindre enn det er?

Jeg er en sånn som ikke jobber. Jeg er ikke stolt av det. Jeg tror at jeg ikke skammer meg. Jeg kan heller ikke forsvare at jeg ikke gjør det, jeg er ikke så komfortabel med det.

Med ærlighet skal ærlighet svare. Erkjenne og bare det.

Husk at du er grønnsak!

Alt er klart og vi setter oss i bilen og kjører av sted. Endelig skal vi på tur sammen og oppdage hvilken årstid det er!

Det er ikke alltid innlysende hvilken årstid det er for en som gjerne tilbringer det meste av tiden innendørs innenfor et skall av mestring.

Turen er etterlengtet, endelig skal vi gjøre noe sammen og kjenne på familiefellesskapet! Og for å dokumentere det hele ber jeg min kjære fikse kameraet mitt. Mobilkamera er utelukket, dette var før jeg anskaffet meg et sånn.

Ungene løper på raske bein, nyter friheten som ligger i bein som nærmest flyr av sted med kroppene deres. Jeg nyter den jeg går ved siden av.

For å samle bevis på det faktum at vi gjør noe sammen drar jeg opp kamera og trykker ned tasten; først på en vennlig, normal måte med forventning om at det skal være nok, men ingenting skjer. Deretter mer bestemt og en smule irritert for til slutt å dytte kameraet i magen på han jeg elsker med klar beskjed: «Fiks det!».

Lettere oppgitt med gryende frustrasjon spør han påtatt tålmodig: «Du satte i batterier?»

Batterier, pøh, det var da svært så pirkete og komplisert det skulle være! Jeg kjenner knurring starte i magen og murre seg oppover mot hodet, men et sted underveis nås selvinnsikten med et snei mens jeg utbryter: «Du skulle fikse kameraet, det var din oppgave!» og jeg klarer å hive inn tre gram latter i frustrasjonen, hvorpå han svarer: «du er da ikke helt grønnsak heller, jeg kan ikke behandle deg sånn!»

Men jo det er akkurat det jeg er; en grønnsak! En fotograferende grønnsak med sans for detaljer og visuelt uttrykk; en litt halvtfungerende sak med stort omsorgsbehov.

Og dessuten: Grønnsaker er sunt – det slår Statens Ernæringsråd fast! Fem til dagen!