Barn og familie

En etterlengtet tur og dagen derpå

Oppgjørets dag var der brått; han pakket sekken og jeg pakket ull godt rundt meg selv for å tette igjen alle sprekker og hull.

Vi dro til Oslo, den store byen som så lenge har vært uoppnåelig. Med mål i hodet ble ørene stengt for eventuelle protester fra kroppens indre slik at gleden og forventningene kunne overta. Togsettets urytmiske dunk og krenginger fikk være som de ble. Med øynene lukket ble både en og to omganger meditasjon mulig, bare avbrutt av tyngden av et barns hode mot kroppen, vennlige påminnelser om hva vi hadde i vente.

Sånn cirka mange mil ble gått uten at beina fikk stemmerett, å holde en liten hånd i sin er premie nok, å se hverandre og dele, være sammen om vårt eget, men også oppleve sammen. Det er godt!

For det er opplevelser, og ikke gjøremål, som binder trådene våre sammen. De er alle små biter av historien vår der timene sammen forbinder bitene sammen og etterhvert blir til et større og større teppe av erfaringer, opplevelser og samhold –  familieteppet vårt. Jeg håper at teppet varmer, at det blir stort og mangefarget. Det er iallfall store biter av toleranse og respekt for andres måter å leve livet på der.

Ungdomsoppgjør mot kroppen, ignorering av stygge ord og protester, for tilstedeværelsen er viktigst, det gode det fører med seg er høyere rangert enn prisen som i ettertid må betales. Jeg vet så langt jeg kan vite at konsekvensene av utskeielsene ikke gir større utfall enn jeg håndterer. Slik er det i dag, dagen derpå. Det er godt.

Og ironien slår meg: Når jeg en dag klarer å reise til Oslo med tog og nyte en dag med de viktigste i livet mitt, hvorfor har jeg da nok med å lage meg en kopp te andre dager?

Den stille måneden er kanskje i vente, dager i taushet avskjermet fra verden og livet, eller kanskje ikke, kanskje er jeg heldig denne gangen og klarer å forebygge og reparere skadene kroppen fikk i går ved passivitet de kommende dagene?

 

Mestring, drømmer og håp

På kjente stier

Over forvridde røtter med jord under føttene, tørre kvister og gjørmete bunn, et sort blad, noen gule, noen røde, men flest av de grønne.

Lyden av luft i bevegelse flytter bladene forsiktig hit og dit, iblant i kast, men som oftest ganske langsomt. Naturens lyder forstyrres av jevn og ujevn motorlyd, forstyrrer illusjonen om å være langt til skogs.

Bruk naturen hvis du kan. En liten tur ut, en liten deltakelse i det alle snakker om, minsker avstanden. Jeg er så heldig, sier noen, som kan bruke terrassen og naturen som jeg vil. Ja, tenker jeg, jeg er heldig som har skogen rett utenfor huset mitt og enda heldigere ville jeg vært dersom jeg kunne brukt den slik jeg ønsker hver dag, mange timer.

Jeg drømmer om å lage meg en stor niste og fylle Bodumen min, invitere en venn eller flere og bruke dagen ute, virkelig oppleve naturen. Eller ta små turer alene, med fotoapparat som i dag. Jeg drømmer om å lære meg fotografering, det som skal til er å gjøre det. Kursing er ikke nødvendig, selvlært er best.

Leve med ME

Vellykket dag

Dagen startet grå og tung med svak uro i kroppen. Jeg skal gjøre noe, tenkte jeg, og satte meg ned på en stol. Hva vil jeg? Hva er viktigst for meg i dag? Hva trenger jeg?

Et kreativt kvarter senere og med blikket festet på nesten nakne grener utenfor vinduet bestemte jeg meg for å gå tur. Hvor jeg skulle visste jeg ikke, men det var ikke tid til å tenke før jeg fant fram sko, solbriller og en jakke. Ut måtte jeg før kroppen rakk å protestere. Så jeg gikk. Og gikk. Uten mål og retning.

En liten time senere, med forfrisket sinn og framadstormende motivasjon låste jeg meg inn i huset, lagde en kopp te og satte meg foran dataskjermen. Jeg kunne jobbe!

Slike sjeldne dager elsker jeg! Jeg gjør det jeg ønsker, lar meg ikke stoppe av en kropp som tviler på at jeg kan. Jeg ignorerer signalene den sender og holder fokuset rettet mot hva jeg ønsker å oppnå. Søker etter inspirasjon til å være den jeg ønsker uten at det krever for mye. Inspirasjon jeg kan bruke når jeg har kapasitet til det. Dager jeg flyter lagrer jeg til dager som kommer, der dager som denne kun er et svakt minne fra en gang da..