Journalisten ringer, hva sier du?

Gjennom min tid som blogger, har jeg blitt intervjuet flere ganger, se gjerne Min stemme i media.

Jeg har snakket i radio, jeg har blitt publisert på papir og på nett. Tilsammen dreier det seg vel om seks ganger, om jeg ikke husker feil.

Jeg liker å tro at jeg har fått et lite innblikk i hvordan journalister jobber og jeg har kjent litt på prosessen selv. Det gjør meg selvsagt ikke til noen ekspert, men erfaringen min kan kanskje likevel brukes av andre som vurderer å la seg intervjue?

Kom gjerne med innspill i kommentarfeltet!

Hva vil jeg si, hva er budskapet mitt?

• Tenk på hva som er viktigst for deg å formidle, lag gjerne en liten oversikt for deg selv, og understrek de to viktigste tingene du vil si
• Øv deg på å formidle budskap. Det kan være overraskende vanskelig å være presis og få sagt det man ønsker. Ikke alt oppfattes slik du mener det. Sjekk gjerne med en venn om du faktisk sier det du tror du gjør – en stund før du blir intervjuet slik at du har sjanse til å korrigere

Motiv

• Hva får meg til å si ja? Hva vil jeg med eksponeringen?

 

Hva er spesielt ved det magasinet eller nettstedet journalisten jobber for?

• Sett deg inn i hva slags nettsted journalisten jobber for og google henne gjerne, da får du et innblikk i hva slags stil vedkommende kjører og hvordan hun vanligvis vinkler sakene sine. Er dette noe du kan stå for? Ta deg gjerne betenkningstid.
• Hva er profilen til nettstedet, altså: Er de grundige og går i dybden, gjør de grundig research eller er de konfliktskapende? Du lærer mye om dette ved å lese noen saker. Eventuelt kan du spørre andre privatpersoner som har vært intervjuet for samme magasin.

Hva koster det deg og hvordan er prosessen fra første henvendelse til ferdig resultat? Tips til prosessen underveis.

• Hvis min erfaring er representativ, foregår prosessen omtrent såher: Du blir kontaktet per telefon eller epost og journalisten legger frem saken for deg, dere avtaler dag og tid for intervjuet. Selve gjennomførelsen kan gjøres kun over telefon, via epost og møte i tillegg eller bare ved et fysisk møte. Det kan også være at du blir invitert i studio. Kanskje en kombinasjon av disse.
• Sett betingelser dersom du trenger at det foregår på spesielle måter. Viktig at du ikke gir mer enn du er komfortabel med og ikke vær så hyggelig at du krysser dine egne grenser.
• Det er bedre at du er litt for tilbakeholden enn at du tilfredsstiller journalistens nysgjerrighet (det er jobben deres, samtidig som de har en redaktør å tilfredsstille). Tenk over hvordan du omtaler andre og ikke omtal mennesker som ikke har gitt samtykke til det.
• Når teksten er skrevet ferdig skal du få den til sitatsjekk. Det er veldig viktig at du leser gjennom og korrigerer, for feil kan skje. At du gjør denne jobben er en kvalitetssikring for både deg og journalisten. Be også om å få undertekstene til bilder og overskrifter til gjennomlesing. Overskriften(e) legger premissene for artikkelen og er ofte ikke informativ, men kan like gjerne være spekulativ. Du skal kunne stå for det du er sitert på.
• Denne prosessen kan være krevende, men trenger ikke være det. Spør journalisten hvor lang tid du bør sette av til hele prosessen og vurder om du har mulighet til det. Husk tid til etterarbeid (sitatsjekk og reaksjoner etter publisering)
• Hvis du skal intervjues pga sykdomserfaring, kan det være tungt å svare på en del spørsmål fordi du blir «tvunget» til å tenke gjennom ting du ikke har tenkt over på lenge. Det kan være en følelsesbelastning. På den annen side gir det deg mulighet til å bli mer reflektert og bevisst rundt disse spørsmålene.
• Google gjerne intervjuer av samme type for å bli litt forberedt på det som kan komme

Hva må du være forberedt på etter publisering?

• Hvis du skal snakke om ME eller en annen sykdom/tilstand som det ligger et sosialt miljø rundt, må du være forberedt på å bli diskutert – men det er ikke selvfølgelig at du blir orientert om det. Altså må du tørre å miste kontrollen.
• Vær klar over at folk ikke alltid er saklige. Noen er kanskje mer interessert i hudfargen din eller vekten din enn i det du vil formidle
• Vær oppmerksom på at saken din kan bli diskutert i fora du ikke har tilgang på
• Vær forberedt på at folk ønsker personlig kontakt. Kanskje ringer folk til deg, kanskje sender de epost. Hvis dette er belastende for deg, allier deg med noen som kan svare på henvendelsene for deg eller understrek i intervjuet at du ikke ønsker kontakt i ettertid.
• Du kan også risikere å bli mistenkeliggjort, tillagt motiver og synspunkter
• Du vil nå ut til folk som trenger akkurat din stemme, din historie. Selv om andre har snakket om det samme før, kan ditt bidrag nå ut til andre som trenger akkurat det du legger vekt på
• Du vil kanskje oppleve å bli gjenkjent på gata
• Kanskje opplever du at ukjente mennesker kobler deg med den saken du fronter og ikke forstår at du er noe mer
• Du kan oppleve at du «er» ME for noen og at de tar deg til inntekt for det andre med samme diagnose står for
• Min erfaring er at folk er veldig positive og synes det er litt stas at en de kjenner kommer på trykk/tv, men det er ikke usannsynlig at noen mener du stikker deg litt for langt frem

Hvem og hva kan fotograferes og hvor skal dere møtes?

• Ta stilling til om du er komfortabel med å få besøk hjemme. Orker du besøk med dokumenteringsoppdrag i støvete og rotete hjem? Orker du ordne og styre for å få det presentabelt?
• Vær tydelig overfor fotograf og journalist på hva som er greit at blir filmet/fotografert – iallfall hvis det er noe du absolutt ikke vil skal publiseres
• Er det greit for deg at barna blir med i saken og fotograferes?

 

Til slutt

Min erfaring er utelukkende positiv.

Å få lov til å bidra med egne perspektiver, å gi innsikt i et liv få andre lever som rører ved noen fastlåste forestillinger, eller som skaper små åpninger til selvrefleksjon, det er stort! Å få mulighet til å delta i samfunnsdebaten bare fordi man har vært litt stor i kjeften i et blogginnlegg, det betyr ganske mye.

Det er flott å få mulighet til å opplyse og fylle ut kunnskapsmangelen en oppfatter at folk har! Rett og slett få lov til å bruke ressursene mine til nytte for andre.

Ulempen, altså min personlige kostnad ved å stille opp, er at det koster en del energi.

Jeg må vite at kalenderen er tom i god tid før og etter intervjuperioden og at familien er innstilt på hva som kreves av dem (rydding og ordning). Det er ikke til å komme bort fra at det er litt stressende å tenke på hva jeg skal ha på meg (noe jeg vanligvis ikke bryr meg om), huske på at håret må være vasket (beregne dagene før slik at hårvaskdagene ikke kommer for tett innpå hverandre) og at huset ser presentabelt ut (det handler om verdighet for meg). Det er også litt uro forbundet med hvordan resultatet blir tatt imot, om jeg har klart å balansere riktig og om folk oppfatter det jeg ønsker. Ren uenighet er greit, men jeg trives ikke med å bli misforstått dersom det skyldes at jeg har vært utydelig.

~~

Har du blitt intervjuet? Hva er dine erfaringer?

Del gjerne innlegget dersom du tror det kan hjelpe noen.

Hvis du vil følge bloggen min via Facebook, finner du siden min her.

Er du ny her? Velkommen så mye!  

Reklame

Hvordan fortelle om seg selv?

Jeg vet ikke hvorfor, men jevnlig kommer noen til bloggen med søkerordene «hvordan fortelle om meg selv». Derfor tenkte jeg å skrive noe om hva man kan si.

Hva man kan fortelle om seg selv er både en stor og en liten oppgave.

Som blogger

Som blogger legger jeg vekt på det som er relevante for bloggen. Den som skriver en fotballblogg trenger ikke skrive at han eeeelsker å strikke sokker, men hei det kunne blitt en artig vri på bloggen! Hvordan vi presenterer oss selv i bloggs form vil antakelig bli lest mange ganger, så derfor kan det være lurt å tenke gjennom hva en vil at andre skal vite.

Jeg synes det er fint å lese OM-delen av blogger, fordi det gir litt informasjon om hvem bloggeren er. I en bokblogg er det relevant om personen har utdannelse eller jobber med litteratur. I en treningsblogg er det relevant om personen har trenerkompetanse eller om hun er profesjonell idrettsutøver. Slik informasjon er realt å opplyse om, men en må være klar over at det forventes mer, og at troverdigheten er større dersom en presenterer seg som fagperson. Dersom en presenterer seg som fagperson ligger det et annet ansvar på bloggeren enn om man «bare» er privatperson. En representerer ikke bare seg selv, men er også representant for yrket sitt, eventuelt arbeidsplassen sin. En bør tenke over hvorfor en vil ta med yrkestittel/utdannelse. I de tilfeller bloggeren bruker bloggen til å  selge produkter skal dette informeres om.

Ingen er bloggen

Når man leser blogger er det viktig å ha i mente at ingen er selve bloggen, det som står der vil alltid være et utvalg av evner og personlighet. Derfor skal en være forsiktig med å konkludere etter å ha lest en blogg, men heller stille seg åpen og undrende.

I privaten

Jeg tror noen som kommer hit grunnet de nevnte søkerordene er i usikre på hva de er, når jobb ikke lenger er en del av livet. Når man har en sykdom som ikke lar seg skjule (enten den er lett å se eller den tar så mye tid at yrkesliv er utelukket), kan det bli krevende å finne den nye seg. De trygge temaene kan ikke brukes, så hva gjør man da?

Jeg tenker at vi oftere burde spørre folk hvem de er og ikke hva de er, hva de jobber med. Å bli assosiert med yrket sitt, eller arbeidsplassen er for mange en belastning. Jeg vet om folk som jobber på NAV som unnlater å nevne det, men omskriver det til «jobber på kontor» eller «jobber med mennesker», eller noe annet som antakelig ikke appellerer til videre utspørring. Det samme kan leger og psykologer fortelle om: Det er ikke gitt at man er levende opptatt av yket sitt på fritiden og langt mindre opptatt av ukjente menneskers tarmsykdommer..

De fleste er opptatt av noe mer enn jobben. Noen synes det kan være befriende å slippe jobbprat når man ikke er der.

Kanskje burde vi vær mer opptatt av hva vi engasjeres av, hva vi liker å drive med? Det er et stort spørsmål som kan fylles med mye, også jobbstoff, for den som ønsker det.

Som jobbsøker

Jeg tenker at som jobbsøker må en fortelle om de sidene ved seg selv som etterspørres av arbeidsgiver. Før et intervju bør en sette seg inn i hva arbeidsplassen søker, hva de driver med og hva slags utdannelse og yrkesbakgrunn medarbeidere har. Hva er det med nettopp meg som er interessant for den aktuelle arbeidsplassen? Ta med det som er relevant, og lær deg noen avslapningsteknikker som gjør at du får ut den du er der innenfor nervøsiteten. Du kan også lese gjesteblogginnlegget mitt om personlig verdihieraki og kanskje finne noen tips der? Husk at selv om du er arbeidssøker, er du ikke mindre verdifull enn arbeidsgiveren!

Jeg kan mene og tenke en del om dette, men er ingen profesjonell yrkesveileder eller hodejeger, men det er Morten Besshø, så les gjerne i bloggen hans om du trenger konkrete tips og utdyping av disse.

Til slutt

Det er så lett å tro at vi er bare, men ingen mennesker er det. Vi er komplekse og mest sannsynlig kjenner vi bare en liten bit av oss selv. Det er i samspill med andre, og når vi får en stille stund for oss selv, at vi vokser og blir kjent med nye sider. Ulike mennesker får fram disse ved oss. Jeg synes det er spennende og fascinerende! Det gjør at vi alltid kan vokse litt mer, alltid kan oppdage mer. Og det tar ikke slutt selv om livet er svært begrenset. Når kapasiteten vender tilbake, er muligheten der igjen. Selv når livet ser ut til å stå stille, er vi i forandring.

~~

Var dette nyttig? Gi meg gjerne en tilbakemelding!

I love your blog award – til meg og den sendes videre!

Trollmor har gitt meg blog award, tusen takk for det! Klikk deg inn til bloggen hennes for å lese hva hun skriver om meg og denne bloggen. Hennes er forøvrig en blogg som er vel verd å bruke tiden sin i. 

Disse vil jeg gi en liten oppmerksomhet og samtidig tipse dere om:

Bak fasaden – blogg om å leve med posttraumatisk stress syndrom (PTSD), være i behandling for det, og om livet som det er. Bloggen skrives av en dame i starten av 50-årene og jeg synes det er flott at bloggeland ikke bare består av de yngste. Dette er ingen tung blogg, så klikk inn og les!

Serendipity Cat – fordi hun mestrer så godt å balansere det tunge med det lette. Selv om innholdet i tekstene er tungt, er hennes fremstilling av det skrevet med lett penn – noe som gjør bloggen hennes tilgjengelig også på dager der øynene sliter med å ta inn informasjon.

Lise von Krogh – Lise er ernæringsfysiolog og blogger om mat. Du finner oppskrifter, fristende bilder og informasjon om næringsstoffer maten inneholder. Jeg blir glad av mat og bloggen til Lise er en kilde til glede. I motsetning til mange andre matbloggere er Lise rolig, trygg og kunnskapsrik, noe som gjør (tror jeg) at hun ikke er belærende eller ekstrem på noe vis. Hun er bare inspirerende!

Refleksjon på livsvegen – som stadig klapper meg mildt på skulderen og er her, noe som kjennes godt og trygt. Selv har hun en blogg med navn som forteller mye om innholdet og dybden på tekstene hennes. Det handler om livet, det handler om hva hun tenker om det. Dette er en blogg å hvile i, men også til inspirasjon.

Gjøkeredet – om det som er inni hodet og det som er utenfor. Dette er en blogg om å være psykiatrisk pasient, eller egentlig handler den vel mest om å finne ut av seg selv og det som kalles livet i bred forstand. Eller, som i bloggpresentasjonen: «En blogg om å seile på de syv mentale hav. Hvordan noe friskt blir sykt, og noe sykt blir friskt». Besøk den!

Hvis du velger å ta i mot awarden skal du:

1. Takke og linke til bloggeren man har fått awarden fra.
2. Gi utmerkelsen videre til fem blogger og gjøre dem oppmerksom på det.
3. Kopiere post it lappen og sette den på bloggen.

Verne barna, men ikke pakk dem inn i vatt

Som langtids funksjonsbegrenset oppstår det etterhvert en del utfordringer som påvirker flere enn den som primært rammes. Barna og nærmeste voksne pårørende er de viktigste.

Et liv som avviker så mye fra velfungerendes liv, krever stadig økende bevissthet for at alle familiens medlemmer skal bli ivaretatt best mulig. Man må gjøre noen grep. Det krever ærlighet.

Dette kan vi, som er i den situasjonen, gjøre for barna våre:

I sammenheng med andre

1) Være åpne hjemme: Ikke gjøre visse temaer tabubelagt, for dersom vi viser skam, gjør også ungene det

2) Være åpne med alle vi må forholde oss til. Det innebærer ikke at alle trenger å vite alt. Det holder å ha en praktisk tilnærming til sykdommen: Hva trenger den andre å vite, rent praktisk? Enkel informasjon av praktisk karakter er nok. For eksempel trenger kanskje læreren til barnet ditt å vite om ungen trenger spesiell oppfølging, som ikke er nok til å kvalifisere til assistent.

3) Være åpen med barnets venner, f.eks dersom de spør om hvor du jobber, trenger du ikke late som om du er hjemmeværende, men si heller at du har en sykdom som gjør at du ikke kan jobbe

Overfor barnet:

1) Vær tydelig på at det ikke er barnets skyld at du er syk eller får dårlige perioder

2) Vær ærlig og åpen, men passe på å tilpasse informasjonen/samtalen barnets modenhetsnivå og personlighet

3) La barnet vite at du er der for henne, men vær realistisk slik at du ikke lover full tilstedeværelse til enhver tid dersom du ikke kan oppfylle det. Trenger du et par timers alene-hviletid hver dag, så sier du det. Det er lettere for barnet å akseptere fravær dersom det er forutsigbart

4) Presisere at sykdommen ikke er smittsom eller dødelig (så sant det stemmer)

5) Gi barnet konkrete oppgaver slik at det kan bidra til at du får det behagelig, f.eks pakke pledd rundt deg, dekke på bordet eller plukke en bukett blomster. Her er det ikke snakk om at barnet skal pleie deg, men at det skal få delta og gjøre noe for deg. Dette må være frivillig og lystbetong, og gjerne komme på barnets initiativ. Det kan være belastende for barnet å ikke kunne gjøre noe for deg. Her er det viktig å finne balansegangen slik at barnet ikke gjøres ansvarlig for ditt velvære

6) Dersom barnet viser tegn på stress/psykisk ubehag, som f.eks endret appetitt, endret søvnmønster, adferdsendringer, blir uvanlig klengete, får humørforandringer uten logisk forklaringer osv, kan det være at det skyldes bekymringer for deg. Snakk med barnet og søk eventuelt hjelp hos helsesøster, pp-tjenesten. Noen ganger er det nok å bruke mer tid sammen, eller være mer sammen med andre familiemedlemmer

7) Barn skal ta hensyn, men ikke ansvar. Selv om vi har en sykdom som gir store begrensninger, er det viktig at vi ikke gir slipp på grensene til barnet. Grensesetting er kjærlighet.

8) Ikke la alt initiativ til samtale om sykdommen være opp til barnet. Når du snakker om det gjør du det til et tema og hjelper barnet til å forholde seg til det. Sykdommen blir ikke borte hvis den ikke får ord. Ord kan være en viktig del av bearbeidelsen av livssituasjonen. Samtidig viser du at barnets følelser er viktige for deg og barnet får bekreftet at det er sett.

9) Ikke alle barn klarer å snakke om vanskelige ting. Alternativ til prat kan være tegning, sport, å gjøre noe sammen. Å lese bøker om relevant tematikk kan være en god inngangsport til samtaler

10) La barnet være hovedperson og husk at hun ikke bare er pårørende. Dyrk andre interesser og flytt fokuset over på ting som gir glede og energi, dersom du har hatt en lengre dårlig periode

11) Bruk humor. Jeg pleier å snakke om at kroppen er dum som ikke vil gjøre det samme som meg og så overdriver jeg og spiller med såpass at det blir morsomt og ufarlig å snakke om

12) Dyrk hverdagen og hold på rutiner. Det bidrar til at fokuset ligger på det levende og livgivende, ikke på det triste og sorgtunge. Rutiner virker dessuten tryggende og sørger for at man kommer seg gjennom dagene relativt hele

13) Dersom sykdommen/funksjonsnedsettelsen din kom brått: Akkurat som for deg, er det også for barnet et sorgprosess når det begynner å forstå at livet er endret permanent. La barnet kjenne på sorg, dersom hun viser tegn på tristhet over tid. Det er ledd i en sunn prosess som bidrar til sunn psykisk helse

14) Vær oppmerksom på om hun kopierer deg. Dersom du er mye sliten kan det være at barnet ditt begynner å bruke ordet slik som du gjør det. Det er naturlig å være sliten, men ikke utmattet over tid. Oppretthold den normale forståelsen av ordet. Å være sliten betyr bare at man har gjort en god innsats, det er sunt og friskt! Når hun kopierer kan det være for å komme nærmere deg eller det kan være at hun har lagt til seg «slitenhetsspråket» som egentlig er uttrykk for noe annet. Vær åpen, observerende, men samtidig granskende

15) Ikke ta igjen alt det tapte i gode formperioder, men forsøk å finne balansen og stabilitet. Da fungerer du best på sikt og hverdagen blir mest forutsigbar for barnet

16) La barnet være med på behandlingen du gjennomgår – dersom barnet ønsker det. Om sykdommen er konkret eller konkretiseres, blir den lettere å forstå og godta. Det kan også være betryggende for barnet å se at du får hjelp, fordi noe skjer og barnet trygges på at det ikke bærer ansvaret for din helse og framgang.

Obs! Dette innlegget er skrevet ut fra min erfaring, og min bakgrunn som sykepleier, selv om det er noen år siden jeg jobbet. Jeg har også sendt teksten til vurdering hos en venninne som er barnesykepleier og som utdanner seg til helsesøster. Du som leser må likevel vurdere hva som er riktig å gjøre for deg og dere. Ikke alt passer for alle.

~~

Jeg tror at dette innlegget kan være nyttig for mange, uavhengig av diagnose. Derfor håper jeg at dere vil være med å spre innlegget (dersom du synes det er godt nok). Legg gjerne igjen din kommentar om dine erfaringer eller lenke til et innlegg du har skrevet om temaet. På forhånd takk!

Ps! Hvis du er ny her og har lyst til å følge bloggen min kan du abonnere på den, f.eks via Bloglovin’. Velkommen!

Energiheisen

Når altfor mange ting skjer på en og samme tid og du føler at kontrollen svikter, er det på tide å ta grep. Etter ganske mye prøving og feiling har jeg lært meg noen teknikker som hjelper, «Energiheisen» er en av dem.

Jeg legger meg godt til rette i sofaen, passer på at jeg ligger rett og at hele kroppen slapper av. Det er viktig at ingen deler av kroppen er anspent fordi den må kompensere for feil liggestilling. Jeg bruker litt tid på å finne rett stilling.

Jeg lukker øynene og prøver å finne pusten, ikke den overfladiske pusten som lager lyd, men den naturlige som bare er der og går av seg selv. Den kan være vanskelig å finne når hodet er opptatt av alle gjøremål og ting som skjer utenfor meg selv, men dette bruker jeg tid på. Jeg må luke ut alt som tilhører «verden» og synke inn i kroppen istedet. Jeg gjør det ved å trekke oppmerksomheten innover og lytter til hvordan pusten jobber på egenhånd.

Mens jeg puster inn forestiller jeg meg at jeg sender pusten opp i hodet og når jeg puster ut forestiller jeg meg at jeg puster helt ned i beina og ut til tærne. Med pusten sender jeg energi.

Etter noe trening merker jeg at jeg blir flinkere. Energien går som en heis fra hodet til tærne og det kjennes fysisk.

Det som faktisk skjer er at jeg får økt tilstedeværelse, energien blir isolert inne i meg istedet for at den glir ut til andre ting som gjør at jeg mister mental kontroll. Når energien istedet holdes inne i meg blir det lettere å ta bevisste valg, og velge det som er riktig. Jeg får også tilgang på det som er mine reelle behov. Det er lett å la seg lure til å tro at det reelle behovet er f.eks å holde orden i huset og at tilfredsheten ved å holde orden vil gi energi og glede, mens det reelle behovet kan være ro og passivitet, som senere kan gi overskudd til å gjøre det man ønsker eller må gjøre. Hva som er et reelt behov vil variere fra situasjon til situasjon og fra person til person.

Dette er en teknikk som alle kan bruke. Den tar ikke lang tid.

Tips meg om ME-blogger

ME trenger ikke være hovedtemaet, men en del av bloggen. Jeg lager en egen «side» for me-blogger, som du kan se på bildet i headingen på bloggens framside. Legg igjen link og en kort beskrivelse av hva slags blogg det er.

Kan du hjelpe meg?