De siste dagene har det vært stor oppstandelse fordi likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen har advart kvinner mot å jobbe deltid. Hele 40 % av kvinner i arbeidsfør alder jobber deltid. Det er mange!
Thorkildsen har fått utrolig mye kjeft fra sårede kvinner, som mener hun ikke verdsetter dem og deres valg om å tråkke hjemme. Jeg synes det er bra at det rettes fokus på at lønnet arbeidsinnsats har betydning for samfunnet som helhet, og særlig for den enkelte person. Kanskje kan det føre til at flere tenker seg om før de reduserer stillingen sin av sykdomsårsaker?
Jeg har selv hatt deltidsstilling og sluttet å be om ekstravakter fordi energien var for lav til å jobbe halv stilling. Jeg trakk meg tilbake og tenkte at alt jeg trengte var en solid pause før jeg kunne trå til igjen og jobbe som normale mennesker. Det var bare det at den tiden aldri kom tilbake. Dersom jeg ikke hadde betalt for svakheten min selv, og dersom jeg ikke hadde vært så stolt, men hadde kommet lenger i søken etter meg selv og min identitet, da skulle jeg fulgt fornuften og jussen og bedt om sykemelding lenge før. Sett på avstand kunne jeg ikke gjort det, for jeg tror det ville drept selvtillitten, men juridisk og økonomisk sett ville det lønt seg framfor å surre rundt i mikrostillingsprosenter (også kalt 50 %).
Det er bra å være stolt, men vi må ikke blendes av stoltheten, for dersom ulykken er ute er det for sent å velge om igjen.
Å velge å jobbe redusert stilling er ofte ikke et reelt valg. Hvem lar vel barnet sitt ligge hjemme når det trenger stell og service flere ganger daglig, når det ikke klarer å komme seg til toalettet alene? Hvem bruker tiden på jobb når hjemmesituasjonen er så tøff at vedkommende står i fare for å bryte sammen dersom han ikke tar en pause?
I teorien er det lett å være enig i at full stilling er det eneste rette, men så var det livet da.. Teori er teori.
~~
Anbefalt artikkel: Sykepleiere og andre latsabber
Melivetpaaslep 