Leve med ME

Sitteterapi

Når beina vrir seg uten at en bevegelse er synlig og hjernen er fylt av betong, er det bare en ting som gjelder:

Å sitte.

Det tar tid og det tærer på tålmodigheten. Uroen krever bevegelse, magen krever mat, med tvang holdes det nede.

Sitteterapi.

Mens jeg sitter trenges tåken bort og varmen stiger. Mens jeg sitter forenes det ytre med det indre, jeg blir en helhet.

Uttrykkene trenger seg frem, vil bli hørt, vil bli skrevet. Jeg lar det komme ut.

Alt jeg har oppnådd brister når beina treffer gulvet. Som frostisen knuses under barneføtter.

Kognitive problemer

Idèer med støv på

Inni mitt hodet ligger idèene hulter til bulter, som om noen har slengt dem fra seg i farten på vei til noe mer spennende.

Det er halvferdige tanker, avbrutte tankerekker, ferdige følelser som bare venter på klarsignal til å parre seg med bokstaver og fødes ut. Ufrivillig tankeløs. Uvisst hvor lenge.

I bloggens kladd ligger utkast som er blitt liggende, jeg vet ikke hvor lenge. Evnen til vurdering av tekstenes innhold og indre logikk er fraværende så de blir værende.

Jeg kan skrive noe nytt, tenker jeg, og kjenner at fingrene er klare for oppdrag, men når forbindelsen til kreativiteten og språkfølelsen er ødelagt, blir det gode forbyttet med en innbitt standhaftighet som bare fører til mer utmattelse og lite produkt.

Dersom viljen (den jeg oppfatter som meg) kunne bestemt ville tekstmengden vært betydelig større. Det er så mye jeg vil si og delta i. Blir misunnelig på dem som klarer det jeg også vil.

Alt til sin tid, sier noen. Ikke stress, sier andre, men jeg stresser ikke og jeg vil ikke vente. Jeg vil skrive mye hver dag, vise at jeg kan noe, at jeg mener noe og tenker noe. Jeg gjør det hele tiden, det tar bare tid og lite kommer ut. Og kanskje bruker hver tanke mye lengre tid enn tankene i andres hoder, men de er der på sitt vis.

Å ikke kunne uttrykke seg er å bli stilt på utsiden av et fellesskap. Noen ord til en annen, et svar, er deltakelse. Å ikke klare det aller minste krever sitt av mestringsevnen. Det krever en god del av evnen til å utsette, til å være tålmodig og vite at man ikke er aleine selv om det kjennes slik. Det utfordrer den lille stemmen som sier at du ikke finnes dersom du ikke synes. At du ikke er forlatt selv om du forlater. Det krever en god del trygghet for at verden ikke skal lukke seg rundt deg og svelge hardt, men langsomt.