Livet som det er

Nye spor, samme bein

Forkjølelsen har gitt meg noen dagers pause uten struktur, det kjennes ikke bra. Jeg liker struktur, jeg liker framgang, jeg liker spor. Struktur former tanker, rydder unna forstyrrelser, det baner vei for alt som er ønskelig.

Jeg trenger framgang, stillstand gjør meg matt, gjør meg passiv, gjør meg lei. Spor jeg trår opp, ikke utespor i snøen som smelter bort når varmen kommer, men slike små nette spor, viser at  jeg kan.

Jeg kan noe mer enn å sitte stille og vente og la hjernen gå på tomgang. Alle vet at tomgang ikke er bra for miljøet. Heller ikke hjemmemiljøet.

Spor, små deler av meg som andre kan plukke opp og henge på veggen om de vil. Det gleder meg, bekrefter meg. Styrker meg.

Jeg kan gå videre og vet at stien bak meg ikke er rett, men at sporene etter meg lager mønster i sikk-sakk og i sirkler, på sin helt egen måte. Min historie.

Det er deilig å komme videre! Godt å være frisk nok til å fortsette å lage spor.

Barn og familie · Leve med ME

Nips i en krok

Dager med syke barn gir meg lange dager foran pc-skjermen, all struktur jeg har klart å opparbeide meg blir borte. Barn kan planlegges, men når de er født er det gjort. Da blir planlegging svevende idèer som i beste fall kan brukes til dels.

Jeg vil at barna mine skal bli friske raskt, jeg liker ikke stønnene og sukkene fra feberhete barn som knapt nok kan lokkes til en skål is. Jeg liker ikke halvsyke unger som krangler og som er for friske til å være hjemme og for syke til å være i barnehagen eller på skolen. De skal være helfriske, ikke bare halvveis og delvis midt på dagen for så å dette sammen på ettermiddagen.

Jeg vil ha tilbake rutinen min, syke barn gjør dagene mine krevende som feriene er det, men uten at jeg vet at dagene kommer før de er her.

Jeg vil kunne ta meg av barna mine, være hjemme med dem og pleie dem, men det er for krevende. Jeg blir en mor til pynt uten nytte. Nips i en krok.