Barn og familie

Vi er gode nok!

Han pakker sekken, sender beskjeder ut i rommet ingen ser ut til å oppfatte, leter etter termosen og klør seg i hodet, stopper opp en liten stund.

Jeg lukker øynene, foretar en rask reise innover i et velkjent landskap, som bare finnes inni mitt eget hode. Jeg er der stadig vekk.

Noe tungt ramler ned trappa, får hendene mine til å løfte seg relativt raskt og hender dekker ørene. Inn løper han, sneier hjørnet og fyker ut på kjøkkenet der faren står og ordner. Spørsmålene hagler, han er som han pleier. Den store utgaven av han selv svarer uengasjert mens han ordner siste rest. Lukten av kakao siver innover stua.

Fra kaos til flat stillhet er veien kort. Jeg kikker ut av vinduet, ser far og sønn vandre hånd i hånd lenger og lenger bort fra meg. Som mange ganger før.

Jeg legger meg godt til rette i sofaen og tenker ar jeg ikke er definisjonen på god mor. Jeg trekker ullteppet oppunder haken og tenker at jeg gjør så godt jeg kan. Jeg forsøker å kjenne pusten og tenker at barna mine har den beste faren de kan ha. Jeg kjenner roen fylle kroppen og gjøre den hel og jeg tenker: Sammen er vi nok. Vi er gode nok som vi er.

Kognitive problemer

Alene

Kulden kommer innenfra

setter avtrykk på puter og pledd

Jeg stirrer

med øyne åpne

til

mørket kommer

og

tankene slukner.

Aktivitet leder til stillhet,

stillheten skaper avstand.

Usynlige stengsler

merkes

ikke

før de har nådd full høyde.

En tvil skaper seg plass,

bruker meg som bolig

Innestengt uttrykk,

rester av sjenanse

Alene igjen

Mestring, drømmer og håp

Det øyet ser

Jeg er oppvokst med utsikt til havet og en stein kalt krokodillen til å sitte på. Jeg er vant med å kunne se så langt som øyet rekker og bli blunket til av et kraftig glimt av lys. Jeg tenkte aldri over det; at det skulle være noe ved det som jeg ikke kunne få noe annet sted.

Havet har ikke flyttet seg, men det har jeg. Avstanden er større; jeg kan ikke lenger strekke hals og se, eller gå femti meter og høre lyden fra båtene.

Savnet har ikke vært der, men behovet har meldt sitt nærvær. Behovet for avstand fra det tette og omsluttende; behovet for fritt å kunne se og hvile blikket i roen av stillhet og natur.

Behovet har presset på, blitt holdt tilbake, holdt på behagelig avstand, men det har likevel krevd oppmerksomheten.

Å ligge i den samme sofaen, i den samme retningen, den ene måneden etter den andre – det gjør noe med en. Uten annet enn en eviggrønn busk å se på, hvis jeg bare vender blikket i en bestemt retning, som alternativ til pc-skjermen; det skjer noe med meg da.

Jeg tror ikke den slags monotoni er godt for hverken øyets fysiologi eller hjernens fungering. Det kjennes som om hjernen snevres inn mer og mer av mangel på variasjon og utfordring.

Jeg søker soverommets vinduer og setter meg noen minutter på sengekanten mens jeg ser så langt utsikten mellom noen høye trær tillater meg. Det kjennes som om øynene virker bedre og som en del av naturen flytter inn i meg og skaper ro, helhet og velbehag.

Jeg har funnet et opphold fra synets monotone tilværelse til litt mer stimuli, akkurat nok til at jeg føler meg helere. Det er ikke havet, men jeg kan høre vinden ta tak i løvet og blikket strekker seg lengre enn til nærmeste vegg. Det hjelper. Løsningen var enkel. Det gjelder å huske det.

Leve med ME

Stillhet etter vennlig storm

Tankene jeg hadde, ordene jeg skulle skrive, setningene som skulle gi mening, de er borte.

Jeg vet de var her, for ikke lenge siden, eller er det en uke?

Som gamle minner klarer jeg såvidt å trekke frem de siste dagers hendelser. Jeg vet noe fint har skjedd, noe jeg har tatt del i, men jeg kjenner det ikke lenger. Det er fjernt, selv om ingenting har skjedd i mellomtiden.

Ordene som fløt gjennom fingrene sist jeg skrev, må jeg nå lete etter og nærmest grave fram, de er tverre og vanskelige, vil ikke brukes. Mens jeg leter slår hjernen seg av og jeg vet ikke lenger hva jeg skulle si. Stirrer på samme setning og prøver å finne fram til hva den skulle bety.

Forsøker å vilje fram tilgang til det kreative, våkne, det jeg opplever som «meg», men jeg lykkes ikke. Sitter bare stille med uvirksomme fingre som ikke får signaler fra hjernen. Den har slått seg av for lenge siden.