Media, samfunn og meninger

Jeg kunne vært deg

Jeg tenker på hvor tilfeldig livet er.

Du kunne vært meg og jeg kunne vært deg, men jeg ser bare det du vil vise meg og vet ikke om jeg ville byttet med deg om jeg hadde kunnet. Noe av det jeg drømte om kan jeg faktisk gjøre, min tid er kommet raskere enn jeg trodde den skulle. Jeg kan bruke min våkne og tilgjengelige tid på å skrive og utvikle den siden av meg. Hva vet jeg om hva du kan?

Kanskje sliter du med at den du giftet deg med aldri viser forståelse og driter i hva du mener. Kanskje sliter du med tanker som motarbeider deg og som lyver om hva du kan og at du duger. Kanskje sliter du med en arbeidsgiver du ikke liker og som stikker kjepper i hjulene på deg. Kanskje slites du i stykker av dårlig samvittighet eller kanskje har du så dårlig råd at du ikke vet hvordan du skal få betalt neste strømregning. Kanskje er livet ditt så tungt at du ikke ser noen løsning.

Jeg tenker at jeg kunne vært deg. Jeg kunne slitt med en rekke ting det forventes at jeg skal slite med fordi energien min er for knapp til å gjøre mange av disse vanlige tingene. Jeg kunne vært deg, som forventes å være lykkelig bare fordi du har energi til full jobb, barn og et sosialt liv. Jeg kunne vært deg, som ikke orker henge med på prestasjonsjaget og som blir ulykkelig av det. Jeg kunne vært deg, som forventes å holde maska og vedlikeholde fasaden for å ikke røpe hvordan det egentlig står til.

Jeg kunne vært en lykkelig overalt-dame som er ressursperson for lokalsamfunnet, som stadig tar initiativ og som elsker alt hun gjør, og som presenterer alt det beste i livet til sine viktigste personer. Jeg kunne vært henne mange forsøker å strekke seg mot, som alle ønsker å være venn med, som uten at hun vet det bidrar til å forskyve normalitetsbegrepet og stadig heise forventningene opp.

Jeg kunne vært hun som er saksbehandler på NAV, som tenker at det er noe galt med moralen min, som bare ser på meg som en del av statistikken og som glemmer at jeg er et helt menneske. Hun som har som mål å redusere antall uføretrygdede og dermed insisterer på å fortsatt holde meg på AAP. Selv om ingenting tyder på at det er bedring i sikte. De statistiske forventningene er det viktigste av alt, for det viser hvor flinke det lokale NAV-kontoret er.

Det meste om andre mennesker vet vi lite om, kanskje ingenting. Det er så lett å la seg tro at andre har det mye bedre enn oss, for det vi ser hos andre er så mye tydeligere enn det vi ser i oss selv. Vi burde kanskje se bedre etter, lytte mer innover?

Ingen er bare det vi ser, kanskje ikke engang oss selv.

~~

Innlegget er inspirert av blant annet kronikken Dumskapens system – om NAV sett fra innsiden.

~~

Nå er det hele 100 som liker bloggen på Facebook, vil du og?

Blogging

Ett år og hundre innlegg

I dag er det ett år siden jeg skrev mitt første innlegg om ME, jeg har bloggbursdag!

Det har skjedd utrolig mye dette året, noe som gjør at det kjennes som om året er mer enn et.

Fra en puslete, men likevel modig start i full anonymitet til full åpenhet gikk det drøye fire måneder. Modningsprosessen gikk raskt, vil jeg si. Jeg har holdt fokus på egne opplevelser fordi jeg selv har hatt behov for å lese andres erfaringer da jeg var i den første, forvirrende fasen av sykdommen. Da søkte jeg etter andres erfaringer for å skjønne meg selv. Det var også godt å kunne vite at det jeg erfarte var «ME-normalt» og at jeg ikke var alene om å ha det slik. Ved å dele kom også fellesskapet, iallfall da jeg ble så modig at jeg turde vise meg fram og linke til bloggen min. Å fortelle at jeg blogger er en terskel i seg selv, og jeg kan fremdeles være litt flau over å innrømme at jeg gjør det.

Jeg har lært at ved åpenhet risikerer jeg lite, jeg vinner mye mer. Jeg har blitt mer modig av å være modig.

Tallene viser at jeg har fått 476 kommentarer, noen av dem er mine egne, og har hatt 38450 sidevisninger. Det høye tallet skyldes i stor grad dagene et av innleggene mine var på VG sin nettside. I etterkant av den perioden har gjennomsnitlig antall besøkende per måned gått opp, men dette har blitt dempet ned etter jeg hadde en bloggepause før sommeren.

Etter jeg startet opp tidlig i høst igjen har antall besøkende tatt seg opp litt etter litt. Mange besøker bloggen min for å se på oversikten over ME-blogger. Jeg er glad prosjektet mitt er til nytte for flere enn meg. Jeg vil tro at dem som mottar besøk fra bloggen min også setter pris på det. Jeg vil gjerne ha tilbakemeldinger på hvordan oversikten virker og hvordan dere bruker den.

Etter oppstarten tror jeg formen på innleggene har endret seg litt. Jeg tror jeg er mindre nær i tekstene, opplever dere det slik? Dette har sammenheng med at formen har vært bedre en lengre periode og dermed søker jeg ikke det som fungerer dårlig, men jobber for å opprettholde det som er bra. Anbefaler andre å gjøre det samme: Kjenn etter om det du leser og de nettstedene du besøker gir eller tar energi. Føler du deg motløs og tung eller oppløftet og forstått? Søk det som gir deg mest glede og styrke til å fortsette.

Den siste tiden har formen fått seg en knekk, for mange uforutsigbare og krevende hendelser har senket funksjonsnivået igjen. Det betyr at dere kan vente dere flere nære ME-tekster i tiden framover.

Til slutt vil jeg si takk til dere som leser! Kommentarer i diskusjonsfeltet bidrar til å styrke og løfte bloggen. Jeg setter stor pris på noen ord iblant (eller oftere), men har også stor forståelse for at det noen ganger er vanskelig å vite hva en kan si. Andre klarer ikke skrive, bare lese. Det er helt i orden!

Spre gjerne ordet om bloggen og link videre dersom du finner noe andre bør få med seg.