Media, samfunn og meninger

Helseinformasjon i mediene: Vik fra meg!

Noen ganger kan det være svært smart å lukke ører og stikke hodet i sanden (for de mykeste av oss) –  iallfall når det kommer til informasjon om risikofaktorer for den ene sykdommen etter den andre.

Media elsker å fortelle oss at vi er fete og hvor stor risikoen er for at livet blir verre og dødsalvorlig. Det er det verste jeg vet!

Har du noen gang lagt merke til hvor stor plass «helseinformasjon» får på nettavisene? I mine øyne er det mye. Jeg er en slik person som blir kjempesulten av å se på folk som spiser, kanskje særlig dersom det er slankeprogrammer på tv! Det er reneste snikreklamen, og dem av oss som vet litt om markedsføring fra 1900-tallet vet at det ikke er lov (satser på at jussen er som den var). Jeg får lyst på sjokolade og masse annet når det er snakk om kroppens ytre. Når det er snakk om kroppens indre snurper jeg munnen og skifter kanal eller scroller raskt forbi.

Jeg vet så inderlig godt at en kropp som beveger seg lite ikke er sunn. Jeg vet at rompa mi er tom, som en sliten skinnsekk uten seler. Jeg vet at musklene jeg hadde er borte. Jeg vet alt det der. Og om jeg kunne, skulle jeg begynt å trene nå i kveld. Jeg skulle fått tilbake superkroppen min med muskler som danser med fettet, som utgjør formene tilsammen. Jeg skulle brukt kroppen slik at jeg ble svett og det kjentes dagen etter. Og slik har jeg det til dels allerede, bare les Spor av arbeid dagen derpå – det skal ikke mye til før jeg merker spor etter utskeielser og det er en fordel, ikke sant? Det skal ikke mye til før jeg får treningseffekt!

Det ytre er nå en ting, men kroppens indre tilstand, den er det antakelig enda verre med. Så lenge jeg ikke kan gjøre noe særlig med den, virker «helseinformasjonen» i nettavisene negativt inn, så jeg skyr den, orker ikke ta innover meg at kroppen blir en større og større risikobombe.

All denne helseskrekken vi fõres med hver gang vi våger oss inn på en nettavis: Hvor bra er det? Gir det mer kunnskap, hjelper det folk som trenger det? Eller skapes det helsefanatikere og hyperkondoere?

~~

Del gjerne innlegget!

Humor og ironi

Spor av arbeid dagen derpå

Midt på lårene sitter en rusten skrue og klør. Den vrir litt på seg når jeg går. I går ble den skapt, i dag ble den født. Den blir, som en velkommen gjest.

Den er et fysisk resultat jeg bare merker selv. Når jeg ser mot vinduet stopper ikke blikket, men fortsetter ut. Verden er ikke grå, men solens stråler fyller rommet ute og noe av den kommer inn. Slik var det ikke i går.

Jeg har fjernet skiten, fylt bøtta med møkk. Når jeg ser ut er den rustne skruen i låret en fornøyelse, rene vinduer og persienner en glede.

Det er ikke det praktiske resultatet i seg selv som gleder mest, men følelsen av å ha gjort noe som gir tilfredsheten. Det normale er ikke lår som skriker av muskler som er brukt når det er snakk om så lite, men støle muskler er normalt for den som trener.

Jeg trente i går! Jeg vasket vinduer og bøyde meg opp og ned langt oftere enn vanlig.

Og folk påstår at Personlig Trener er en forutsetning for å klare å trene? Pøh, hverdagen er nok i seg selv!