Kognitive problemer

Endret språk

Fire år på Høgskole, mange år med fokus på språk og verbale uttrykk, skriving av dagbøker, brev og dikt; det gir resultater.

Fokus på tegnsetting og gramatikk, oppmerksomhet mot alle betydninger et ord kan ha og definering av uttrykk som tidsfordriver, har gitt resultater.

Lesing av kilo på kilo med skjønnlitterære bøker og faglitteratur gjennom mange år, ga inspirasjon og endret vel en ting eller to. Det ga innsikt og forståelse og utvidet perspektivet litt.

År med fravær i yrkeslivet, studielivet som en tynn og utflytende skygge bak meg, det er lenge siden jeg trengte å bruke språket. Alle språklige uttrykk brukes i dag fullstendig frivillig. Jeg må aldri. Det gir også resultater.

Språket er enkelt, kommaene er mange. Jeg skriver ikke lengre setninger enn jeg har pust til å lese, kommaene gir meg en pause og et lite opphold som gir meg sjanse til å huske den første delen av setningen før jeg fortsetter med resten.

Med skrekk, og kanskje også litt gru, konstanterer jeg at en skrivefeil kan snike seg inn i det jeg forsøker uttrykke. Mister jeg grepet? Frykten for å måtte gi slipp på mer, trekker meg ned, skremmer meg faktisk.

Jeg har mistet så mye, å miste evnen til å skrive er den som vil ramme meg mest. Jeg er jo ikke der allerede, men tanken er skummel nok. Å oppdage at ting ikke er som jeg tror, skaper fortvilelse; presser meg.

Jeg holder fast ved det jeg tror jeg kan, tenker at jeg må fortsette å tro at dette ikke slipper tak. Spåket er forenklet, og alle uttrykkene jeg kunne og forstod innholdet av er redusert mye mer enn jeg liker. Likevel, jeg har en god del igjen. Og et enkelt språk er da også språk som kan formidle stemninger, følelser og erfaring.

Kanskje er de korte setningene og det enkle språket lettere å forstå for andre som har kognitive problemer. Jeg liker å tro det.

Barn og familie

En vanlig søndag

Huset lukter gjærbakst og Sauen Shaun breker i bakgrunnen.

Timene er lange og ganske bra, selv om søvnigheten gjør at lite oppfattes. Det er som om stillheten har senket ned rullegardinet som skiller meg fra resten av flokken. Vi befinner oss innenfor de samme veggene, men lever ulike liv.

Han baker, oppdrar barn og styrer huset.  Jeg bor i sofaen eller lukker meg inne på en liten firkant, en slags bås der datamaskinen står. Der søker jeg tilflukt og skjerming fra lyder, forstyrrelser og støy. Der søker jeg bort når verden stimulerer for mye og jeg nekter å legge meg i sengen for å hvile. Man får holde seg oppe når man kan! Å måtte ligge og hvile i sengen assosieres med så tunge og vonde stunder at jeg gjør det meste for å slippe.

Jeg må trekke meg bort, søker meningfullhet som kan oppnås uten å forringe kapasiteten. Jeg prøver ut en ny uttrykksmåte og vurderer å skifte perspektiv: Bli værende mer i sofaen, skru opp lestempoet og bevege meg inn i andres verden. Den skrevne, delte. Eller tegne meg kontakt med det som ikke kan uttrykkes i bokstaver. Det finnes mye mer der inne enn jeg har oppdaget.

Barnas forstyrrelser er i virkeligheten se-meg-rop, men når den som skal se ikke makter å åpne øynene, blir slike rop uutholdelige og trigger alt som finnes av utålmodighet og utslitthet.

Søndag ettermiddag, en kveld som teoretisk skulle vies familieidyll, er i virkeligheten en kveld der den ene holder ut og resten har fellesskap.

 

Blogging

En pause

Dagene veksler mellom at jeg er veldig, veldig lei og at jeg har det ganske bra. Jeg har vel kommet dit at jeg trenger en pause fra denne bloggen. Jeg vet ikke hvor lenge.

For å skrive, må jeg være nær stoffet jeg skriver om, men ikke så nær at det blir privat. Den siste tiden har ting enten vært for privat eller ikke bra nok til å publiseres. Det har ikke vært ferdig nok til å kunne skrives ut.

Jeg tror det er sunt med en pause fra ME-saker. Jeg trenger ikke pause fra melivetpaaslep for å få pause fra ME-saker, for jeg har bare skrevet her når jeg har hatt behov for det, men jeg kjenner at jeg trenger å flytte enda mer fokus over på friske ting. Jeg holder også avstand til ting jeg vet vekker stort engasjement, for det har jeg faktisk ikke kapasitet til, for tiden.

Inntil jeg kommer tilbake kan dere bruke kategoriene og arkivet for å finne gamle innlegg. Selv om det er en stund siden de ble skrevet, er de likevel aktuelle, slike følelser og erfaringer tar dessverre ikke slutt. Jeg leser alle kommentarer som blir lagt igjen. Takk til alle dere som er innom!

Ønsker dere alle fine dager framover, med god nok energi til å gjøre ting som gir dere glede, mot og håp til å fortsette!  God sommer! 

Refleksjoner rundt behandling og bedring

Å tenke er å være

Å ha et bevisst forhold til ting er med på å gjøre livet lettere. Tenkning har vel alltid vært et ord som har kunne settes i forbindelse med meg:

Jeg tenker, altså er jeg

det er ingen overdrivelse. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å ikke tenke mer enn overfladisk på ting. Ukjent!

Det meste kan overdrives, selv det som er bra, men jeg må si at tenkningen har ført mye bra med seg, f.eks er jeg nok over gjennomsnittet mer reflekterende og bevisst enn andre. Jeg har nok tenkt mer enn andre på visse temaer, men jeg er overbevist om at andre kan mye mer enn jeg kan om ganske mye. Poenget er vel at det ikke er en bevissthetskonkurranse, men at vi alle har ulike fokusområder som vi blir gode på. Vi holder oss vel alle til de temaene vi liker best og er tryggest på?

Livssituasjonen min tilsier at tiden til tenkning er romslig. Det er jammen meg en fordel å ha tenkning, refleksjon og filosofering som interessefelt når livet stort sett leves innenfor husets fire vegger! Da kan en til og med få følelsen av å gjøre noe, hver dag til og med.

Livet får innhold både gjennom blogging og kontakt med andre, men også gjennom næring fra egen tankevirksomhet. Jeg blir alltid forundret over folk som synes jeg tenker mye, jeg skjønner ikke hvordan dagene deres ser ut hvis hodet ikke skaper kreative tanker. Antakelig er de skrudd litt annerledes sammen enn det jeg er.

Å sette seg inn i andre menneskers verden er spennende! Å forstå hvordan folk tenker om seg og livet sitt, å forstå verdensoppfatningen til andre, er utrolig givende! Det inspirerer og gir næring til enda mer tenkning som videre kan føre til større forståelse for valgene andre tar.

I det siste har jeg tenkt nye tanker. Jeg har tenkt på hva jeg driver med, i hvor stor grad gjør jeg ME, for å bruke LP-språket. Jeg synes det er en spennende tanke, fordi det vekker interessen min og jeg tolker det som at jeg har makten til å identifisere og analysere tankene for å finne ut hva som er ME-rent og hva jeg kan styre med valgene jeg tar og hvordan jeg tenker om ting som skjer meg.

Jeg har også begynt å stille spørsmål ved valgene mine, noe som må gjøres med varsomhet. Det er så lett å bli i overkant kritisk og ende opp med dårlig samvittighet og lært sykdomsadferd. Redselen for misforståelser, særlig fra Nav som har enorm makt over oss som mottar «lønnen» vår derfra, kan gjøre at man ikke tør ta sjanser, ikke tør gjøre de valgene som kanskje viste seg å være riktige.  Jeg prøver å drite i det, heller gjøre det som kan få meg friskere. Jeg merker at det virker, har sett det over tid.

Jeg har faktisk makt til å justere innholdet i hverdagen, noe som påvirker livskvaliteten enormt, men er avhengig av velvilje og forståelse fra mannen (det har jeg fått). Å vite hvordan livskvaliteten kan økes, har ikke kommet av seg selv, men betinger en god del tenkning og selvanalyse over tid, samt mot til å prøve.

Refleksjoner rundt behandling og bedring

Ambisjoner

Jeg snuser på ambisjonene, vil strekke meg mer og mer, vil kjenne at jeg vokser, blir større og kommer nærmere dit jeg vil komme.

Tekstene har vært på ferie, et sted jeg ikke fikk bli med. Igjen ble jeg, på snarvisitt i vanlige folks verden. Jeg har hatt følelsen av å delta, kjent på tilstedeværelse i livet og utvidet rammene for hva jeg kan gjøre. Straffen har tilsynelatende uteblitt, så planen er å fortsette framtiden som nåtiden leves og erfares.

Kanskje jeg rett og slett har lært noe viktig og vesentlig: En sentral kunnskap om hvordan smutthullene i ME-en kan identifiseres og utnyttes?