Leve med ME

Å forstå ting riktig, valgt perspektiv

Når jeg kjenner tungheten innta kroppen: Er det ME eller er det de tunge skyene som skjuler solen som dobler tyngdekraften?

Når jeg kjenner trøttheten overmanne meg: Er det kroppens signaler om litt for høyt aktivitetsnivå den siste tiden eller er det konsekvensene av en altfor sen natt?

Når kroppen er anspent og tærne vanskelige å nå: Er jeg stiv og støl av for lite fysisk utfoldelse eller er det høstens små hint som erter meg?

Når jeg ikke klarer taste et eneste ord: Er det økende kognitive problemer, eller er det skrivesperre?

Når jeg ikke klarer konsentrere meg og utrette noe: Er det ME-en som trekker meg bort eller har jeg mistet motivasjonen og teknikken som driver meg framover?

Hva er hva? Svaret avgjør hvilke muligheter som finnes og hvilken tiltak som kan settes inn.

Svaret avgjør hvordan jeg kan forstå og takle det som skjer, men hvordan jeg forstår ting påvirker også hva jeg ser: Sykdom eller normalitet. Hvordan jeg ser og forstå det som skjer og meg selv, kan i seg selv hemme eller fremme det selvbilde jeg ønsker meg. For tiden har jeg heldigvis mye kontakt med den friske delen av meg, jeg simulerer normalitet og gjør ting som gir meg mer av det. Enn så lenge har jeg mulighet til å velge, fordi ME-en ikke fyller meg fullstendig.

 

Leve med ME

Tankeprodusenten

Det er ikke tomt, jeg vet det er mye der inne som ikke er tilgjengelig nå. Som om en propp er satt inn lagres mer og mer og det kjennes som om det surrer og koker av seg selv. Mange tanker og helt sikkert noen følelser, som jeg ikke får tak i og derfor ikke kan sette ord på. Det klusser seg til og det som kommer ut er like rotete som det på innsiden.

Jeg er på let etter tanker som hjelper, tanker som fører meg fram, som ikke bryr seg om ting jeg ikke liker, men gir meg det jeg trenger. Tanker jeg selv produserer, som er mine helt fullt ut og som ikke lar seg forhindre eller sensurere.

Jeg er på let etter det gode, det som får meg til å le. Jeg er på let etter det nye som ikke er som det var. Jeg er på let etter noe å gjøre som kan gi liv til det livet jeg lever, som ikke lar seg stoppe av hindre, men som strekker ut beina og skyver meg fram.

Jeg er på let etter noe eget som er mitt og som også kan bli ditt, som du kan ta del i fordi jeg tror på det jeg gjør. Fordi jeg liker framgang og hopper over motgang. Jeg må ha noen pauser fra meg selv, noen pauser jeg ikke velger, men som kommer uten at jeg vil.

(Sånne dumme ME-stoppsignaler som ikke lar seg ignorere, for hvis jeg gjør det mer enn en gang tar ME-en hevn og sender meg rett til sengs som de gjorde med usikkelige barn i gamle dager.)

Leve med ME

Vellykket dag

Dagen startet grå og tung med svak uro i kroppen. Jeg skal gjøre noe, tenkte jeg, og satte meg ned på en stol. Hva vil jeg? Hva er viktigst for meg i dag? Hva trenger jeg?

Et kreativt kvarter senere og med blikket festet på nesten nakne grener utenfor vinduet bestemte jeg meg for å gå tur. Hvor jeg skulle visste jeg ikke, men det var ikke tid til å tenke før jeg fant fram sko, solbriller og en jakke. Ut måtte jeg før kroppen rakk å protestere. Så jeg gikk. Og gikk. Uten mål og retning.

En liten time senere, med forfrisket sinn og framadstormende motivasjon låste jeg meg inn i huset, lagde en kopp te og satte meg foran dataskjermen. Jeg kunne jobbe!

Slike sjeldne dager elsker jeg! Jeg gjør det jeg ønsker, lar meg ikke stoppe av en kropp som tviler på at jeg kan. Jeg ignorerer signalene den sender og holder fokuset rettet mot hva jeg ønsker å oppnå. Søker etter inspirasjon til å være den jeg ønsker uten at det krever for mye. Inspirasjon jeg kan bruke når jeg har kapasitet til det. Dager jeg flyter lagrer jeg til dager som kommer, der dager som denne kun er et svakt minne fra en gang da..