Leve med ME

Å forstå ting riktig, valgt perspektiv

Når jeg kjenner tungheten innta kroppen: Er det ME eller er det de tunge skyene som skjuler solen som dobler tyngdekraften?

Når jeg kjenner trøttheten overmanne meg: Er det kroppens signaler om litt for høyt aktivitetsnivå den siste tiden eller er det konsekvensene av en altfor sen natt?

Når kroppen er anspent og tærne vanskelige å nå: Er jeg stiv og støl av for lite fysisk utfoldelse eller er det høstens små hint som erter meg?

Når jeg ikke klarer taste et eneste ord: Er det økende kognitive problemer, eller er det skrivesperre?

Når jeg ikke klarer konsentrere meg og utrette noe: Er det ME-en som trekker meg bort eller har jeg mistet motivasjonen og teknikken som driver meg framover?

Hva er hva? Svaret avgjør hvilke muligheter som finnes og hvilken tiltak som kan settes inn.

Svaret avgjør hvordan jeg kan forstå og takle det som skjer, men hvordan jeg forstår ting påvirker også hva jeg ser: Sykdom eller normalitet. Hvordan jeg ser og forstå det som skjer og meg selv, kan i seg selv hemme eller fremme det selvbilde jeg ønsker meg. For tiden har jeg heldigvis mye kontakt med den friske delen av meg, jeg simulerer normalitet og gjør ting som gir meg mer av det. Enn så lenge har jeg mulighet til å velge, fordi ME-en ikke fyller meg fullstendig.

 

Refleksjoner rundt behandling og bedring

Hva kan LP (Lightning Process) gjøre som ikke en god coach kan gjøre?

Jeg har hørt mange historier om folk som har vært på LP kurs, både med lykkelig resultat og med elendig resultat. Jeg tror på dem alle, for jeg har ingen grunn til å tvile på folks personlige erfaring med en behandling.

Likevel, når jeg leser historier om lykkelige resultater av LP, da slår det meg: Hva hjelper det egentlig for? Joda, jeg har hørt om symptomer som ikke lenger dominerer og trekker personen ned i sofaen eller senga lenger og jeg har hørt om dem som begynner å jobbe igjen eller som fullfører utdannelse. Veldig bra for dem!

Kunne det hjulpet dem like mye å gå til coach eller f.eks filosof? Noen har fortalt meg at etter LP sluttet de å tro på sannheten de hadde fortalt seg selv om at de ikke kunne. Istedet begynte de å fortelle seg selv at de kunne og de begynte å gjøre istedet for å vente. Jeg tenker at det disse menneskene trengte var en som trodde på dem og som løftet dem opp samtidig som de begynte å reise seg selv. De begynte å tro på seg selv igjen fordi det kom noen utenfra og trodde på dem. I tillegg fortalte denne «noen» sammenhengen mellom tanker, handlinger og følelser og hvordan forbindelsene kunne skapes, forsterkes eller svekkes. Denne «noen» ga dem et verktøy å bruke for å komme dit de ville gå.

Jeg har ei venninne som jeg i mitt private kaller min personlige LP-coach. Etter hver gang jeg har vært sammen med henne, noe som ikke skjer så ofte som jeg kunne ønske, skjer det mye med meg. Hun når rett inn til ambisjonene mine, ressursene mine, motivasjonen min. Bare ved å være sammen med meg, og helt uten at hun har noen bevisst plan om det, rydder hun unna alt rotet jeg lagrer i hodet mitt. Alle innvendingene, all tvil, den lille selvtillitten vokser igjen og troen på at jeg kan det jeg tror jeg kan trer fram. I flere uker etter vi har vært sammen kjenner jeg effekten av henne.

Det samme har jeg lest i ikke-lykkelige-men-fornøyd-versjoner av LP-erfaringer. Og det får meg til å tenke, at kanskje det vi mest av alt trenger, for best mulig livskvalitet, er noen som tror på oss, som får oss til å tenke og finne det vi er best på?

Det finnes kanskje flere metoder som kan minske symptomer og negative erfaringer, som kan gi oss løft og guts til å ta tak i livet slik at det kan ligne litt mer på slik vi ønsker å leve?

Forskning viser nemlig at det som har størst betydning i forhold til resultat av terapi og behandling ikke er behandlingen i seg selv, men relasjonen.