Mestring, drømmer og håp

Energiheisen

Når altfor mange ting skjer på en og samme tid og du føler at kontrollen svikter, er det på tide å ta grep. Etter ganske mye prøving og feiling har jeg lært meg noen teknikker som hjelper, «Energiheisen» er en av dem.

Jeg legger meg godt til rette i sofaen, passer på at jeg ligger rett og at hele kroppen slapper av. Det er viktig at ingen deler av kroppen er anspent fordi den må kompensere for feil liggestilling. Jeg bruker litt tid på å finne rett stilling.

Jeg lukker øynene og prøver å finne pusten, ikke den overfladiske pusten som lager lyd, men den naturlige som bare er der og går av seg selv. Den kan være vanskelig å finne når hodet er opptatt av alle gjøremål og ting som skjer utenfor meg selv, men dette bruker jeg tid på. Jeg må luke ut alt som tilhører «verden» og synke inn i kroppen istedet. Jeg gjør det ved å trekke oppmerksomheten innover og lytter til hvordan pusten jobber på egenhånd.

Mens jeg puster inn forestiller jeg meg at jeg sender pusten opp i hodet og når jeg puster ut forestiller jeg meg at jeg puster helt ned i beina og ut til tærne. Med pusten sender jeg energi.

Etter noe trening merker jeg at jeg blir flinkere. Energien går som en heis fra hodet til tærne og det kjennes fysisk.

Det som faktisk skjer er at jeg får økt tilstedeværelse, energien blir isolert inne i meg istedet for at den glir ut til andre ting som gjør at jeg mister mental kontroll. Når energien istedet holdes inne i meg blir det lettere å ta bevisste valg, og velge det som er riktig. Jeg får også tilgang på det som er mine reelle behov. Det er lett å la seg lure til å tro at det reelle behovet er f.eks å holde orden i huset og at tilfredsheten ved å holde orden vil gi energi og glede, mens det reelle behovet kan være ro og passivitet, som senere kan gi overskudd til å gjøre det man ønsker eller må gjøre. Hva som er et reelt behov vil variere fra situasjon til situasjon og fra person til person.

Dette er en teknikk som alle kan bruke. Den tar ikke lang tid.

Leve med ME

Innestengt i meg selv forsøker jeg å myse ut i verden

Jeg oppdager at sofaen ser ut som den alltid har sett ut. Jeg oppdager veggene, stuebordet som fremdeles har aviser fra oktober, teppet med små legobiter og tørre brødsmuler iblandet hvemvethva. Jeg ser alt jeg ikke har sett før. Jeg oppdager meg selv i alt dette, vet at jeg vil bort, vet at jeg ikke orker mer. Jobber hardt og oppnår lite, jobber hardt og husker ikke hva jeg gjorde for noen minutter siden.

Jeg flytter inn i hodet mitt igjen, for jeg orker ikke omgivelsene. Jeg lager en liten forbindelse med verden, skriver en bloggpost, forsøker å oppfatte hva andre sier og mener, setter på en cd mens jeg enda vet at jeg orker stimuli. Overdriver og setter igang oppvaskmaskinen, to motsetninger overmanner meg.

Jeg forsøker å avlaste mannen, lager min egen kopp te, utsetter sulten for at han skal få pause på minst en halv time. Han fortjener det, han fortjener at jeg bidrar og avlaster, men hvordan kan jeg avlaste når jeg må jobbe hardt for å klare å spise middag sammen med familien?

Jeg er sliten. Sliten av meg selv og ensformigheten i livet mitt. Jeg trenger mer, men kroppen min får mer enn nok. Jeg vet så godt hva jeg vil og hva jeg kan til tross for. Det gjør vondt å vite at selv med krav og forventninger senket så lavt som er forsvarlig, klarer jeg likevel ikke normale ting. Jeg finner fram takknemligheten og den dype tilfredsheten, men hvor fornøyd bør jeg egentlig være med å klare å stelle meg selv og spise de fleste måltidene i løpet av dagen? Jeg er selvfølgelig glad for å ikke måtte ligge hele dagen, er glad for at jeg ikke trenger støtte for å komme meg på do og så videre, men ærlig talt, skal jeg være fornøyd med det? Kanskje, for å bevare den gode følelsen av å klare noe. Men, likevel, jeg vil mer, så mye mer!