Media, samfunn og meninger

Journalisten ringer, hva sier du?

Gjennom min tid som blogger, har jeg blitt intervjuet flere ganger, se gjerne Min stemme i media.

Jeg har snakket i radio, jeg har blitt publisert på papir og på nett. Tilsammen dreier det seg vel om seks ganger, om jeg ikke husker feil.

Jeg liker å tro at jeg har fått et lite innblikk i hvordan journalister jobber og jeg har kjent litt på prosessen selv. Det gjør meg selvsagt ikke til noen ekspert, men erfaringen min kan kanskje likevel brukes av andre som vurderer å la seg intervjue?

Kom gjerne med innspill i kommentarfeltet!

Hva vil jeg si, hva er budskapet mitt?

  • Tenk på hva som er viktigst for deg å formidle, lag gjerne en liten oversikt for deg selv, og understrek de to viktigste tingene du vil si
  • Øv deg på å formidle budskap. Det kan være overraskende vanskelig å være presis og få sagt det man ønsker. Ikke alt oppfattes slik du mener det. Sjekk gjerne med en venn om du faktisk sier det du tror du gjør – en stund før du blir intervjuet slik at du har sjanse til å korrigere

Motiv

  • Hva får meg til å si ja? Hva vil jeg med eksponeringen?

 

Hva er spesielt ved det magasinet eller nettstedet journalisten jobber for?

  • Sett deg inn i hva slags nettsted journalisten jobber for og google henne gjerne, da får du et innblikk i hva slags stil vedkommende kjører og hvordan hun vanligvis vinkler sakene sine. Er dette noe du kan stå for? Ta deg gjerne betenkningstid.
  • Hva er profilen til nettstedet, altså: Er de grundige og går i dybden, gjør de grundig research eller er de konfliktskapende? Du lærer mye om dette ved å lese noen saker. Eventuelt kan du spørre andre privatpersoner som har vært intervjuet for samme magasin.

Hva koster det deg og hvordan er prosessen fra første henvendelse til ferdig resultat? Tips til prosessen underveis.

  • Hvis min erfaring er representativ, foregår prosessen omtrent såher: Du blir kontaktet per telefon eller epost og journalisten legger frem saken for deg, dere avtaler dag og tid for intervjuet. Selve gjennomførelsen kan gjøres kun over telefon, via epost og møte i tillegg eller bare ved et fysisk møte. Det kan også være at du blir invitert i studio. Kanskje en kombinasjon av disse.
  • Sett betingelser dersom du trenger at det foregår på spesielle måter. Viktig at du ikke gir mer enn du er komfortabel med og ikke vær så hyggelig at du krysser dine egne grenser.
  • Det er bedre at du er litt for tilbakeholden enn at du tilfredsstiller journalistens nysgjerrighet (det er jobben deres, samtidig som de har en redaktør å tilfredsstille). Tenk over hvordan du omtaler andre og ikke omtal mennesker som ikke har gitt samtykke til det.
  • Når teksten er skrevet ferdig skal du få den til sitatsjekk. Det er veldig viktig at du leser gjennom og korrigerer, for feil kan skje. At du gjør denne jobben er en kvalitetssikring for både deg og journalisten. Be også om å få undertekstene til bilder og overskrifter til gjennomlesing. Overskriften(e) legger premissene for artikkelen og er ofte ikke informativ, men kan like gjerne være spekulativ. Du skal kunne stå for det du er sitert på.
  • Denne prosessen kan være krevende, men trenger ikke være det. Spør journalisten hvor lang tid du bør sette av til hele prosessen og vurder om du har mulighet til det. Husk tid til etterarbeid (sitatsjekk og reaksjoner etter publisering)
  • Hvis du skal intervjues pga sykdomserfaring, kan det være tungt å svare på en del spørsmål fordi du blir «tvunget» til å tenke gjennom ting du ikke har tenkt over på lenge. Det kan være en følelsesbelastning. På den annen side gir det deg mulighet til å bli mer reflektert og bevisst rundt disse spørsmålene.
  • Google gjerne intervjuer av samme type for å bli litt forberedt på det som kan komme

Hva må du være forberedt på etter publisering?

  • Hvis du skal snakke om ME eller en annen sykdom/tilstand som det ligger et sosialt miljø rundt, må du være forberedt på å bli diskutert – men det er ikke selvfølgelig at du blir orientert om det. Altså må du tørre å miste kontrollen.
  • Vær klar over at folk ikke alltid er saklige. Noen er kanskje mer interessert i hudfargen din eller vekten din enn i det du vil formidle
  • Vær oppmerksom på at saken din kan bli diskutert i fora du ikke har tilgang på
  • Vær forberedt på at folk ønsker personlig kontakt. Kanskje ringer folk til deg, kanskje sender de epost. Hvis dette er belastende for deg, allier deg med noen som kan svare på henvendelsene for deg eller understrek i intervjuet at du ikke ønsker kontakt i ettertid.
  • Du kan også risikere å bli mistenkeliggjort, tillagt motiver og synspunkter
  • Du vil nå ut til folk som trenger akkurat din stemme, din historie. Selv om andre har snakket om det samme før, kan ditt bidrag nå ut til andre som trenger akkurat det du legger vekt på
  • Du vil kanskje oppleve å bli gjenkjent på gata
  • Kanskje opplever du at ukjente mennesker kobler deg med den saken du fronter og ikke forstår at du er noe mer
  • Du kan oppleve at du «er» ME for noen og at de tar deg til inntekt for det andre med samme diagnose står for
  • Min erfaring er at folk er veldig positive og synes det er litt stas at en de kjenner kommer på trykk/tv, men det er ikke usannsynlig at noen mener du stikker deg litt for langt frem

Hvem og hva kan fotograferes og hvor skal dere møtes?

  • Ta stilling til om du er komfortabel med å få besøk hjemme. Orker du besøk med dokumenteringsoppdrag i støvete og rotete hjem? Orker du ordne og styre for å få det presentabelt?
  • Vær tydelig overfor fotograf og journalist på hva som er greit at blir filmet/fotografert – iallfall hvis det er noe du absolutt ikke vil skal publiseres
  • Er det greit for deg at barna blir med i saken og fotograferes?

 

Til slutt

Min erfaring er utelukkende positiv.

Å få lov til å bidra med egne perspektiver, å gi innsikt i et liv få andre lever som rører ved noen fastlåste forestillinger, eller som skaper små åpninger til selvrefleksjon, det er stort! Å få mulighet til å delta i samfunnsdebaten bare fordi man har vært litt stor i kjeften i et blogginnlegg, det betyr ganske mye.

Det er flott å få mulighet til å opplyse og fylle ut kunnskapsmangelen en oppfatter at folk har! Rett og slett få lov til å bruke ressursene mine til nytte for andre.

Ulempen, altså min personlige kostnad ved å stille opp, er at det koster en del energi.

Jeg må vite at kalenderen er tom i god tid før og etter intervjuperioden og at familien er innstilt på hva som kreves av dem (rydding og ordning). Det er ikke til å komme bort fra at det er litt stressende å tenke på hva jeg skal ha på meg (noe jeg vanligvis ikke bryr meg om), huske på at håret må være vasket (beregne dagene før slik at hårvaskdagene ikke kommer for tett innpå hverandre) og at huset ser presentabelt ut (det handler om verdighet for meg). Det er også litt uro forbundet med hvordan resultatet blir tatt imot, om jeg har klart å balansere riktig og om folk oppfatter det jeg ønsker. Ren uenighet er greit, men jeg trives ikke med å bli misforstått dersom det skyldes at jeg har vært utydelig.

~~

Har du blitt intervjuet? Hva er dine erfaringer?

Del gjerne innlegget dersom du tror det kan hjelpe noen.

Hvis du vil følge bloggen min via Facebook, finner du siden min her.

Er du ny her? Velkommen så mye!  

Barn og familie

Verne barna, men ikke pakk dem inn i vatt

Som langtids funksjonsbegrenset oppstår det etterhvert en del utfordringer som påvirker flere enn den som primært rammes. Barna og nærmeste voksne pårørende er de viktigste.

Et liv som avviker så mye fra velfungerendes liv, krever stadig økende bevissthet for at alle familiens medlemmer skal bli ivaretatt best mulig. Man må gjøre noen grep. Det krever ærlighet.

Dette kan vi, som er i den situasjonen, gjøre for barna våre:

I sammenheng med andre

1) Være åpne hjemme: Ikke gjøre visse temaer tabubelagt, for dersom vi viser skam, gjør også ungene det

2) Være åpne med alle vi må forholde oss til. Det innebærer ikke at alle trenger å vite alt. Det holder å ha en praktisk tilnærming til sykdommen: Hva trenger den andre å vite, rent praktisk? Enkel informasjon av praktisk karakter er nok. For eksempel trenger kanskje læreren til barnet ditt å vite om ungen trenger spesiell oppfølging, som ikke er nok til å kvalifisere til assistent.

3) Være åpen med barnets venner, f.eks dersom de spør om hvor du jobber, trenger du ikke late som om du er hjemmeværende, men si heller at du har en sykdom som gjør at du ikke kan jobbe

Overfor barnet:

1) Vær tydelig på at det ikke er barnets skyld at du er syk eller får dårlige perioder

2) Vær ærlig og åpen, men passe på å tilpasse informasjonen/samtalen barnets modenhetsnivå og personlighet

3) La barnet vite at du er der for henne, men vær realistisk slik at du ikke lover full tilstedeværelse til enhver tid dersom du ikke kan oppfylle det. Trenger du et par timers alene-hviletid hver dag, så sier du det. Det er lettere for barnet å akseptere fravær dersom det er forutsigbart

4) Presisere at sykdommen ikke er smittsom eller dødelig (så sant det stemmer)

5) Gi barnet konkrete oppgaver slik at det kan bidra til at du får det behagelig, f.eks pakke pledd rundt deg, dekke på bordet eller plukke en bukett blomster. Her er det ikke snakk om at barnet skal pleie deg, men at det skal få delta og gjøre noe for deg. Dette må være frivillig og lystbetong, og gjerne komme på barnets initiativ. Det kan være belastende for barnet å ikke kunne gjøre noe for deg. Her er det viktig å finne balansegangen slik at barnet ikke gjøres ansvarlig for ditt velvære

6) Dersom barnet viser tegn på stress/psykisk ubehag, som f.eks endret appetitt, endret søvnmønster, adferdsendringer, blir uvanlig klengete, får humørforandringer uten logisk forklaringer osv, kan det være at det skyldes bekymringer for deg. Snakk med barnet og søk eventuelt hjelp hos helsesøster, pp-tjenesten. Noen ganger er det nok å bruke mer tid sammen, eller være mer sammen med andre familiemedlemmer

7) Barn skal ta hensyn, men ikke ansvar. Selv om vi har en sykdom som gir store begrensninger, er det viktig at vi ikke gir slipp på grensene til barnet. Grensesetting er kjærlighet.

8) Ikke la alt initiativ til samtale om sykdommen være opp til barnet. Når du snakker om det gjør du det til et tema og hjelper barnet til å forholde seg til det. Sykdommen blir ikke borte hvis den ikke får ord. Ord kan være en viktig del av bearbeidelsen av livssituasjonen. Samtidig viser du at barnets følelser er viktige for deg og barnet får bekreftet at det er sett.

9) Ikke alle barn klarer å snakke om vanskelige ting. Alternativ til prat kan være tegning, sport, å gjøre noe sammen. Å lese bøker om relevant tematikk kan være en god inngangsport til samtaler

10) La barnet være hovedperson og husk at hun ikke bare er pårørende. Dyrk andre interesser og flytt fokuset over på ting som gir glede og energi, dersom du har hatt en lengre dårlig periode

11) Bruk humor. Jeg pleier å snakke om at kroppen er dum som ikke vil gjøre det samme som meg og så overdriver jeg og spiller med såpass at det blir morsomt og ufarlig å snakke om

12) Dyrk hverdagen og hold på rutiner. Det bidrar til at fokuset ligger på det levende og livgivende, ikke på det triste og sorgtunge. Rutiner virker dessuten tryggende og sørger for at man kommer seg gjennom dagene relativt hele

13) Dersom sykdommen/funksjonsnedsettelsen din kom brått: Akkurat som for deg, er det også for barnet et sorgprosess når det begynner å forstå at livet er endret permanent. La barnet kjenne på sorg, dersom hun viser tegn på tristhet over tid. Det er ledd i en sunn prosess som bidrar til sunn psykisk helse

14) Vær oppmerksom på om hun kopierer deg. Dersom du er mye sliten kan det være at barnet ditt begynner å bruke ordet slik som du gjør det. Det er naturlig å være sliten, men ikke utmattet over tid. Oppretthold den normale forståelsen av ordet. Å være sliten betyr bare at man har gjort en god innsats, det er sunt og friskt! Når hun kopierer kan det være for å komme nærmere deg eller det kan være at hun har lagt til seg «slitenhetsspråket» som egentlig er uttrykk for noe annet. Vær åpen, observerende, men samtidig granskende

15) Ikke ta igjen alt det tapte i gode formperioder, men forsøk å finne balansen og stabilitet. Da fungerer du best på sikt og hverdagen blir mest forutsigbar for barnet

16) La barnet være med på behandlingen du gjennomgår – dersom barnet ønsker det. Om sykdommen er konkret eller konkretiseres, blir den lettere å forstå og godta. Det kan også være betryggende for barnet å se at du får hjelp, fordi noe skjer og barnet trygges på at det ikke bærer ansvaret for din helse og framgang.

Obs! Dette innlegget er skrevet ut fra min erfaring, og min bakgrunn som sykepleier, selv om det er noen år siden jeg jobbet. Jeg har også sendt teksten til vurdering hos en venninne som er barnesykepleier og som utdanner seg til helsesøster. Du som leser må likevel vurdere hva som er riktig å gjøre for deg og dere. Ikke alt passer for alle.

~~

Jeg tror at dette innlegget kan være nyttig for mange, uavhengig av diagnose. Derfor håper jeg at dere vil være med å spre innlegget (dersom du synes det er godt nok). Legg gjerne igjen din kommentar om dine erfaringer eller lenke til et innlegg du har skrevet om temaet. På forhånd takk!

Ps! Hvis du er ny her og har lyst til å følge bloggen min kan du abonnere på den, f.eks via Bloglovin’. Velkommen!

Media, samfunn og meninger

Energispareråd til den som måtte trenge det

Stadig flere mennesker får den midlertidige diagnosen «utbrent» eller «tretthet» når de ikke klarer mer, men er presset til bunns. Blodprøvene viser ingenting patologisk; det er ingen påviselig kjemisk grunn til denne tilstanden av manglende energi til å klare hverdagen. Det er bekymringsfullt i et samfunnsperspektiv at så mange unge erfarer dette, for sett i et økonomisk perspektiv er det denne gruppen av mennesker som burde være mest i stand til å yte i betalt yrkesliv. Når disse uteblir får det betydning for økonomien – både nasjonalt og ikke minst privat.

Hva er det som skjer? Hvorfor blir så mange slitt ut av funksjon? Kronikken Hvorfor er vi så slitne? reflekterer rundt dette, fra et legeperspektiv.

Selv har jeg ME, som ikke er en annen form for utmattelse, men som har utmattelse og lavt energinivå som fellestrekk med utbrenthet, tretthetssyndrom og depresjon. Det er også mange andre diagnoser som har utmattelse som sentralt symptom. Gjennom mine sykdomsår har jeg jobbet mye med å finne måter å leve på som stjeler minst mulig energi, slik at jeg kan bruke den jeg har på ting som bygger meg opp og ikke sliter meg ned. Noen av disse tipsene vil jeg dele med deg, for uansett hvordan du lever livet kan noen energisparende tips være nyttig.

Generelle råd

  • Prioriter og deleger! Finn ut hva du trenger å gjøre selv og hva andre kan gjøre for deg
  • Bli enig om standarden i huset og ta utgangspunkt i livssituasjon og personlighet. Her er det viktig at man enes og er realistisk, ikke at man forsøker å oppnå et urealistisk nivå. Det krever ærlighet. Finn det som er deg/dere og som er oppnåelig uten at det blir selve livsinnholdet. Dersom husarbeid ofte er kilde til dårlig samvittighet eller mindreverdighetsfølelse er det på tide å revurdere nivået man har lagt seg på eller gå i dybden av seg selv og spørre: Hvorfor er dette viktig for meg?
  • Planlegge middager og uken som kommer –  dersom det koster deg mindre enn å ta ting på sparket
  • Sette av tid til ingenting, planløse timer gjør at man kommer i kontakt med seg selv og sine behov for stillhet og ro
  • Vurder å få hushjelp og annen hjelp som kan frita deg for utmattende oppgaver
  • Finn ut hva som gir deg energi og som skaper glede – gjør mer av det!
  • Ikke sammenlign deg mye med andre, iallfall ikke dersom det får deg til å føle deg utilstrekkelig.
  • Om du bruker mye tid på nett: Husk at slik folk fremstiller seg bare sier bittelitt av sannheten. Vi viser bare de sidene vi vil, det meste forblir skjult
  • Om du er sliten må du huske på at det er kroppen som snakker til deg, den sier: Vent nå litt, ikke løp så fort. Det er ingen trussel, men et vennlig signal til deg om å bremse ned. Dersom du overser dette, noe som er raskt gjort dersom tempoet er for høyt og pausene fraværende, vil kroppen snakke høyere og høyere. Etterhvert kan det ende med en diagnose, som utbrenthet.
  • Om du merker at kapasiteten er sprengt og får symptomer som dårlig nattesøvn, konstant følelse av utmattelse, endret appetitt, lett antennelig irritasjon og andre overreageringer, så er det godt mulig at du har kjørt deg for hardt. Da bør du revurdere egne prinsipper og forventninger til deg selv. Det er helt sikkert noe du kan trappe ned på
  • Sett av tid til hviling – på den måten kan du hvile strukturert og ha bevisste aktivitetsperioder. På den måten blir det mer struktur i hverdagen og du slipper unna tanker på at du egentlig burde gjort noe annet enn det du gjør
  • Dersom du er aktiv på nett: Sett på alarmen slik at du ikke plutselig bruker mer tid enn hva sunt er
  • Vurder time hos coach eller annen form for veileder. Dersom det er store uoverensstemmelser mellom deg og den du lever sammen med kan kommunikasjonskurs, f.eks PREP-kurs være en investering i parforholdet, eller en time på familievernkontoret (fvk)
  • Lær deg mindfulness og meditasjon, les gjerne innlegget til Et liv å leve om hva det kan gjøre for deg: Mindfulness och KBT

Praktiske gjøremål

  • Kvitt deg med ting som krever mye oppfølging og som gir deg lite glede
  • Ikke vreng klærne før vask
  • Vask dynetrekk for seg selv – så slipper du å plukke ut vaskekluter og andre små tekstiler fra våte, tunge dynetrekk (det er tungt)
  • Bruk samme tallerken og kopp flere ganger
  • Bruk termokopp så slipper du å reise deg mange ganger når du er igang med hvilingen, dessuten kan det hende at du rekker å drikke te-en din før den er kald!
  • Bruk samme klær flere dager på rad, så samler ikke vasken seg opp like fort
  • Ha godt med klær slik at du ikke må vaske ofte
  • For noen er det energisparende å vaske lite og ofte istedenfor mye og sjelden. Finn ut hva som gjelder for deg.
  • Handle på nett

Min erfaring er at jo dårligere jeg fungerer jo færre ting blir viktig. I de periodene der dusj er en utskeielse er det ikke støvtomme hyller som er viktig. Det man tror man må er mye mer enn det man faktisk må; man kan alltids høvle terskelen enda lengre ned, men det kan være tøft, for det bryter ofte med en kvinnelig husmorstolthet og personlige prinsipper – ikke minst forutsetningene for ens egen trivsel. Å være som andre er å gjøre som andre og å bryte med det kan for noen være å stille spørsmål ved seg selv: Er jeg udugelig? Hva vil andre si? Jeg skammer meg over å leve i rotebo!

Internett er fullt av folk som mestrer alt, for selv om alle vet at den glansede tilværelsen som deles på nett bare er én siden av tilværelsen, er det som vises fram mye mer enn noen av oss klarer å få til – selv når det prioriteres høyt. Derfor tenker jeg at det er lurt å være bevisst hva slags påvirkninger vi utsetter oss for. Det er lov å skjerme seg! Og nå som de første snart er det jul-meldingene begynner å dukke opp: Dropp alt som du ikke har glede av å gjøre. Jeg har sluttet å sende julekort for flere år siden. Og jeg skammer meg ikke over det, selv om jeg kjenner på at jeg burde jo..

Skill mellom hva du kan kontrollere og hva som er utenfor din kontroll. Ikke alt kan styres av deg, men skyldes for eksempel arbeidsgivers krav eller organisering av arbeidsplassen. Kanskje er dette noe som strider mot din natur? I tilfelle kan det være energitappende. Slik er det med uheldige relasjoner også. Dersom du ikke kan kutte ut denne relasjonen kan måten du tenker om relasjonen, altså hvordan du forholder deg til den, endres.

Disse rådene er generelle og jeg tar gjerne imot tilbakemeldinger fra deg. Er dette nyttig? I tilfelle må du gjerne dele dette innlegget og lenke til meg!

**

Lurer du på hva ME egentlig er? Trykk på bokstavene i blått, så får du vite det.

Mestring, drømmer og håp

Energiheisen

Når altfor mange ting skjer på en og samme tid og du føler at kontrollen svikter, er det på tide å ta grep. Etter ganske mye prøving og feiling har jeg lært meg noen teknikker som hjelper, «Energiheisen» er en av dem.

Jeg legger meg godt til rette i sofaen, passer på at jeg ligger rett og at hele kroppen slapper av. Det er viktig at ingen deler av kroppen er anspent fordi den må kompensere for feil liggestilling. Jeg bruker litt tid på å finne rett stilling.

Jeg lukker øynene og prøver å finne pusten, ikke den overfladiske pusten som lager lyd, men den naturlige som bare er der og går av seg selv. Den kan være vanskelig å finne når hodet er opptatt av alle gjøremål og ting som skjer utenfor meg selv, men dette bruker jeg tid på. Jeg må luke ut alt som tilhører «verden» og synke inn i kroppen istedet. Jeg gjør det ved å trekke oppmerksomheten innover og lytter til hvordan pusten jobber på egenhånd.

Mens jeg puster inn forestiller jeg meg at jeg sender pusten opp i hodet og når jeg puster ut forestiller jeg meg at jeg puster helt ned i beina og ut til tærne. Med pusten sender jeg energi.

Etter noe trening merker jeg at jeg blir flinkere. Energien går som en heis fra hodet til tærne og det kjennes fysisk.

Det som faktisk skjer er at jeg får økt tilstedeværelse, energien blir isolert inne i meg istedet for at den glir ut til andre ting som gjør at jeg mister mental kontroll. Når energien istedet holdes inne i meg blir det lettere å ta bevisste valg, og velge det som er riktig. Jeg får også tilgang på det som er mine reelle behov. Det er lett å la seg lure til å tro at det reelle behovet er f.eks å holde orden i huset og at tilfredsheten ved å holde orden vil gi energi og glede, mens det reelle behovet kan være ro og passivitet, som senere kan gi overskudd til å gjøre det man ønsker eller må gjøre. Hva som er et reelt behov vil variere fra situasjon til situasjon og fra person til person.

Dette er en teknikk som alle kan bruke. Den tar ikke lang tid.