Mestring, drømmer og håp

Energiheisen

Når altfor mange ting skjer på en og samme tid og du føler at kontrollen svikter, er det på tide å ta grep. Etter ganske mye prøving og feiling har jeg lært meg noen teknikker som hjelper, «Energiheisen» er en av dem.

Jeg legger meg godt til rette i sofaen, passer på at jeg ligger rett og at hele kroppen slapper av. Det er viktig at ingen deler av kroppen er anspent fordi den må kompensere for feil liggestilling. Jeg bruker litt tid på å finne rett stilling.

Jeg lukker øynene og prøver å finne pusten, ikke den overfladiske pusten som lager lyd, men den naturlige som bare er der og går av seg selv. Den kan være vanskelig å finne når hodet er opptatt av alle gjøremål og ting som skjer utenfor meg selv, men dette bruker jeg tid på. Jeg må luke ut alt som tilhører «verden» og synke inn i kroppen istedet. Jeg gjør det ved å trekke oppmerksomheten innover og lytter til hvordan pusten jobber på egenhånd.

Mens jeg puster inn forestiller jeg meg at jeg sender pusten opp i hodet og når jeg puster ut forestiller jeg meg at jeg puster helt ned i beina og ut til tærne. Med pusten sender jeg energi.

Etter noe trening merker jeg at jeg blir flinkere. Energien går som en heis fra hodet til tærne og det kjennes fysisk.

Det som faktisk skjer er at jeg får økt tilstedeværelse, energien blir isolert inne i meg istedet for at den glir ut til andre ting som gjør at jeg mister mental kontroll. Når energien istedet holdes inne i meg blir det lettere å ta bevisste valg, og velge det som er riktig. Jeg får også tilgang på det som er mine reelle behov. Det er lett å la seg lure til å tro at det reelle behovet er f.eks å holde orden i huset og at tilfredsheten ved å holde orden vil gi energi og glede, mens det reelle behovet kan være ro og passivitet, som senere kan gi overskudd til å gjøre det man ønsker eller må gjøre. Hva som er et reelt behov vil variere fra situasjon til situasjon og fra person til person.

Dette er en teknikk som alle kan bruke. Den tar ikke lang tid.

Leve med ME

Tankesprett i mørket

Med pute under hodet og dyne opp til haken lukker jeg øynene og kjenner kroppen smelte. All anstrengelse, all kontroll, all bevissthet slipper taket. Jeg slapper av og tror jeg skal sovne. Hører jevn pust ved min side, hører mer ujevn pust som er min.

Tankene spretter fra tema til tema, fører samtaler med noen jeg ikke kjenner, argumenterer og forklarer, planlegger middag og drømmer om dessert. Hodet er fullt og mer presser på, som om dagen ikke har vært lang nok bruker hjernen den stille stunden uten stimuli til å lage sine egne.

Det krever stort fokus, konsentrasjon og vilje å stoppe tankene, gi dem rom i morgen og si at nok er nok. I morgen kan jeg skrive ut alt som presser på. I morgen har jeg tid. Ikke klokken to om natten.

Dagene bruker jeg alene uten noen å snakke med. Når familien kommer hjem er barna i fokus. Når barna har lagt seg er vi begge for trøtte. Når timene med hvile er ferdig sover mannen.

Viktige og uviktige tanker skilles ikke, hodet har for mye av begge deler. Uten noen å dele dem med forstyrres søvnen.

Det tar aldri slutt.