Høytid

Rødlilla forventninger

«Hvor langt har du kommet? Hva har du gjort? Det er snart jul, vet du!»

Jeg kjenner et søkk i magen og kjemper hardt for å distansere meg, holde fast ved at det er vanlige uker, vanlige dager. Jeg vil ikke se, vil ikke høre, vil ikke kjenne på det som kommer som jeg ikke ønsker.  Jeg kan ikke ta del i alle forberedelsene, deler ikke positive tanker og forventninger om en rødlilla tid. Jeg har rett og slett ikke lyst på jula.

Jeg er alene om det. Lever i en parallell verden, klarer ikke ta del i de andres verden fylt med frivillig stress og selvpålagte må-er. Helst vil jeg slippe, men vet at det er uaktuelt, ingen aksepterer at folk vil slippe unna jul som er såå koselig, det er rett og slett uforståelig.

Så jeg gjør så godt jeg kan, forsøker å dempe ned mine indre protester, forsøker å følge opp andres forventninger og vet at julen, den går over denne gangen også.

Leve med ME

Vellykket dag

Dagen startet grå og tung med svak uro i kroppen. Jeg skal gjøre noe, tenkte jeg, og satte meg ned på en stol. Hva vil jeg? Hva er viktigst for meg i dag? Hva trenger jeg?

Et kreativt kvarter senere og med blikket festet på nesten nakne grener utenfor vinduet bestemte jeg meg for å gå tur. Hvor jeg skulle visste jeg ikke, men det var ikke tid til å tenke før jeg fant fram sko, solbriller og en jakke. Ut måtte jeg før kroppen rakk å protestere. Så jeg gikk. Og gikk. Uten mål og retning.

En liten time senere, med forfrisket sinn og framadstormende motivasjon låste jeg meg inn i huset, lagde en kopp te og satte meg foran dataskjermen. Jeg kunne jobbe!

Slike sjeldne dager elsker jeg! Jeg gjør det jeg ønsker, lar meg ikke stoppe av en kropp som tviler på at jeg kan. Jeg ignorerer signalene den sender og holder fokuset rettet mot hva jeg ønsker å oppnå. Søker etter inspirasjon til å være den jeg ønsker uten at det krever for mye. Inspirasjon jeg kan bruke når jeg har kapasitet til det. Dager jeg flyter lagrer jeg til dager som kommer, der dager som denne kun er et svakt minne fra en gang da..