Leve med ME

Viljen har gått tur med kroppen på slep

Jeg våknet med en følelse av at i dag skulle allting skje. Ikke fordi jeg har lengtet etter det, men fordi dagene mot jul krymper og krymper så raskt at med mitt tempo var det på tide å sette igang.

Første post på programmet var klær på kroppen og deretter mat i magen, noe man skulle tro ville ta mindre enn kort tid, men med langsomme bevegelser og timer som flyr forsvinner tiden raskere enn jeg oppfatter.

Et par timer senere, på god vei ned i papirbunken på jakt etter gavepapir oppdaget jeg lappen jeg trodde var signert og levert for lenge siden, men som viste seg å leke gjemmeleken i stedet.

Datoen på lappen ga meg en støkk, små skjelvinger fôr gjennom slapt kjøtt og bittesmå muskler på vei opp i hodet for å rote til en sløv hjerne med velplassert stress, bare for å sparke kroppen i retning utgangsdøren.

Målbevisste, trege steg med vilje som krydder førte meg i retningen jeg skulle. Fornøyd med at hukommelsen fremdeles husket hva jeg skulle der lappen ble levert følte jeg meg særlig vellykket da jeg igjen startet gåmaskinen i retning hjem.

Viljen fikk fart på kroppen, endret miljø for omtrent femten minutter og fingrene tastet en feilfri melding til Mannen om at nå fortjente jeg premie, for makan til innsats skal du lete lenge etter. Dette her var innsats på høyt nivå, nesten så jeg følte meg normal!