Media, samfunn og meninger

Er du til nytte?

Hvis jeg skal trekke frem én ting som jevnlig provoserer meg, så er det at stemmene som får plass i media alltid tilhører vellykkede mennesker som har nytt godt av sin suksess i lengre tid. De er alle sånne folk med gode stillinger som i verste fall har gått arbeidsledig et par måneder. Utover denne lille «feilen» se de alle glanset og mektige ut. Om de innrømmer svakheter eller vonde barndommer, så er det selvsagt noe de bare jobbet seg gjennom og egentlig er det noe de er glade for. Les gjerne mer om hva jeg tenker om posttraumatisk vekst (klikk på teksten for å lese).

Det fins riktignok unntak, som mødre som ikke klarer akseptere egne valg om å være hjemme med små barn, men som søker aksept utenfra. Eller når det er snakk om svære tabber Nav har gjort, eller tragiske ulykker som rammet brått og endret livet drastisk, er det noen som «står frem» som ofre.

Det som provoserer er at folk som meg, som ikke har en imponerende CV å vise til, men som er rammet av den tøffe siden av livet, ikke blir hørt.

Er jeg umyndiggjort som samfunnsdebattant fordi jeg har et sykdomsvedheng?

Vi er mange som sitter på mye livserfaring som er relevant i viktige samfunnsspørsmål, men vi blir knapt nok lagt merke til, med mindre vi snakker som ofre. En sterk meningsbærer skal liksom ikke være en del av utenforskapet, for ja, det er det vi ofte ses på – som noen som er utenfor det virkelige samfunnet. Er det rart folk føler seg mindreverdige?

Derfor treffer overskriften meg – hardt – og den er ikke min. Den er hentet fra bloggen plutselig rullestol, som reflekterer rundt nytteverdien vår og hvordan den påvirkes av å trenge mye hjelp. Vår verdi forstyrres av at vi oppfattes som brysomme. Hva kan vi bidra med, og hva er vår verdi når vi ikke betaler like mye skatt som mange andre samfunnsborgere?

Jeg har flere ganger skrevet om å stå utenfor, eller å bli plassert utenfor fellesskapet knyttet til jobb og en normal hverdag. Jeg har også sendt inn flere kronikker og debattinnlegg til de store nettavisene fordi jeg synes det er viktig at vi blir hørt, at vi får ta del i samfunnsdebatten selv om vi står litt på sidelinjen av det aksepterte. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger tekstene mine er blitt avslått. Jeg har spurt meg selv om hvorfor min stemme ikke er verdifull. Hvorfor er ikke mine perspektiver og innfallvinkler relevante for resten av samfunnet?

Vel, denne gangen ble mitt bidrag antatt. Jeg har publisert på Aftenposten.no! Jeg håper mitt bidrag blir mye lest og at det kan inspirere andre til å mene under offentlighetens lys. Jeg mener at vi trenger mange stemmer fra folk som lever litt annerledes, men likefullt verdige liv.

Jeg håper du vil dele det og kommentere innlegget, enten her eller på Aftenposten. Hvis du gjøre det, bidrar du til at innlegget kommer ut til mange som ellers ikke leser Aftenposten, eller blogger som min. Jeg synes det er på tide at en alternativ stemme kommer inn. At noen viser at man ikke mister samfunnsengasjementet selv om man får en kronisk sykdom, som for eksempel ME. Det er på tide å balansere inntrykket av oss som er «offentlig ansatt» og vise at vi ikke er snyltere, men ressursrike og sterke, selv om vi viser svakhet og sårbarhet!

Hvis du er ny i denne bloggen, ønsker jeg deg velkommen! Du kan like bloggen på Facebook, følge den i wordpress eller via Bloglovin’.

Innlegget mitt i Aftenposten: Jeg teller ikke

Blogginnlegget til Carine: Nytteverdi

Livet som det er · Uncategorized

Så lenge en overlever er alt greit?

Jeg tror at mennesket trenger motstand for å ha det bra i hele seg. Motstanden må være akkurat passelig stor. Samtidig må noen tro på en og ha positive forventninger til deg. Om man ikke har noe å strekke seg etter, ikke har noe som skurrer i livet, ikke noe å kjempe mot, da tror jeg at det vil oppleves som tomhet. Og for å motvirke tomheten skaper vi motstanden selv. For noen er den konstruktiv (eks gründere), for andre negativ (destruktive handlinger/tanker). Derfor er det så viktig at når vi opplever livstruende hendelser eller andre traumer, så søker vi hjelp. Og noen ganger må vi tilby hjelp eller bare være der for den som trenger noen. Når vi er medmennesker får vi samtidig det gode tilbake.

Artikkelen Med livet i gave i Aftenposten setter fokus på posttraumatisk vekst. Mest kjent er nok posttraumatisk stress (PTSD), som er reaksjoner etter traumatiske hendelser, i så alvorlig grad at hverdagen blir vanskelig å mestre. Om PTSD kan du lese på Regjerningen/Arbeidsdepartementet eller på Senter for krisepsykologi. Posttraumatisk vekst betyr rett og slett at motstand gjør sterk. Etter en eksistensiell krise, når hendelsene er bearbeidet og man klarer se framover igjen, har en lært noe av det som skjedde – en er blitt sterkere, klokere. Man reorienterer seg, livet starter under de nye rammebetingelsene og man skaper sin nye hverdag i det nye livet. Livet ble ikke som man hadde planlagt – det ble annerledes.

Selv om artikkelen holder en nøytral tone og ikke overfokuserer på det gode som kan komme ut av alvorlige livskriser, savner jeg likevel stemmen til dem som ikke opplever «etterveksten». Det er ikke gitt at ressursene popper opp som paddehatter, at man klarer det man må. For noen er livets topp passert, de går inn i en langvarig depresjon, for mange fører det til samlivsbrudd, en del utvikler alkoholproblemer, mange isolerer seg og får store psykiske problemer, mange mestrer ikke rollen som forsørger eller omsorgsperson mer – noen er så lenge nede i det tunge at ressursene tilsynelatende er uttørket. Hvem ser dem? Kan vi tenke oss at noen ønsker å være der andre opplever som et uverdig sted?

Livet er uforutsigbart, men for å skape orden strever vi for å gjøre livet forutsigbart, for å skape rutiner slik at vi finner tryggheten. Når alvorlig kriser oppstår stopper tiden, det tar tid å finne ut av kaoset og falle tilbake til det trygge. Kanskje må det skapes i nye former, en blir tvunget til å se nærmere på hvordan livet ble levd, hvilke viktighetsområder som ble satt høyest.

Jeg er opptatt av at et verdifullt liv ikke er yrkesavhengig. Vi er noe uten tilhørighet til arbeidslivet. Vi bare er, i oss selv, uten staffasje. Akkurat som det kan være ubehagelig å bli spurt om hva gjør du i nye sosiale settinger, der vi vet at det er yrkesliv det siktes til, kan det være vel så ubehagelig for den som tilhører yrkeslivet å bli spurt om hvem han er – bortsett fra yrkestilhørigheten.

For hvem er en bak alt det som opptar mesteparten av hverdagene? Hvem tenker egentlig på det i det hele tatt når jobb ikke er et valg? En er sine roller.

Når livet endres uten vårt samtykke, berører det flere enn oss selv. Folk mener; noen ganger for å hjelpe, noen ganger for å mestre egen angst, noen ganger for å skape orden i egne tankerekker, noen ganger basert på egne erfaringer og noen ganger bare fordi de er medmennesker uten behov for å fremme seg selv og sin godhet.

Selv om jeg kan trekke frem masse erfaring og kunnskap etter mine påtvungne omstillinger på grunn av ME, kan jeg på ingen måte hevde at jeg er glad for å ha fått sykdommen. Jeg vil heller være naiv på områder jeg har stor selvinnsikt. Men, jeg har ikke valgt ME, det er noe jeg bare må forholde meg til at jeg har. Når det først er et faktum så kan jeg si at jeg er glad for at jeg har evne til å ikke gi opp, at jeg har evne til å hele tiden søke løsninger og forklaringer. Det er ikke fordi jeg er så enormt positiv, for det er jeg ikke, det er fordi jeg har lært meg noen teknikker og fordi genene er av det slaget det er. Jeg er en sånn som står på, i grunnen mye lenger enn fornuftig er. Jeg kan ikke bare bli annerledes hvis jeg vil det, men må trekke ut de sidene ved det som kan brukes konstuktivt. Jeg vet, og anerkjenner, at det ikke er bare, det er ikke alt som kan reguleres og kontrolleres. Det er nesten tabu å si det – i vår lykkefikserte verden.

Jeg har funnet min måte å mestre på som fungerer for meg. Det betyr ikke at andre kan gjøre det samme eller at jeg har laget en universell formel alle kan benytte seg av. Andre har sine forutsetninger, som begrenser og beriker. Å respektere egne følelser, er helsefremmende. Å «tenke positivt» er i mange tilfeller det samme som å drite i det man egentlig føler, å ignorere en stor del av seg selv. Jeg tenker at det er først når man har tatt følelsene på alvor, har forstått hvorfor de oppstår og hva de «representerer», at de legges til sides og ikke «krever» oppmerksomhet stadig vekk. Det er da en kan se andre sider av livet, det er da «positiviteten» vokser fram. Vi må huske på at kravet om positivitet ofte er andres behov, ikke ens egne. Det er for mange lettere å forholde seg til glade mennesker enn mennesker som har det vondt. Å ta mer hensyn til «andres» behov enn ens egne, kan være første steget ut i en verden av forakt for seg selv og en forlenget bearbeidingsfase.

Når livet er nytt igjen er det ikke så rart om en går gjennom en sorgfase. Det tunge har tatt mye av livet, tiden for å få egne barn er kanskje over, en sliter kanskje med dårlig samvittighet for ting. Sorg tar tid, trenger tid. Jeg opplever at det er underkommunisert, kanskje tabu? Når livet er stabilisert og godt igjen, når sykdomsperioden er over eller stabilisert, så skal en bruke enda mer tid på sorg? Men; vi mennesker er vel så mye psyke som kropp og viljen kan ikke gjøre som den vil uten at resten av helheten spiller inn. Jeg tenker at det er først når vi identifiserer og aksepterer de ulike sidene at vi virkelig er forent med oss selv. Jeg tror det tar hele livet, at det kanskje er en av mange meninger med livet – iallfall med mitt.