Helseinformasjon i mediene: Vik fra meg!

Noen ganger kan det være svært smart å lukke ører og stikke hodet i sanden (for de mykeste av oss) –  iallfall når det kommer til informasjon om risikofaktorer for den ene sykdommen etter den andre.

Media elsker å fortelle oss at vi er fete og hvor stor risikoen er for at livet blir verre og dødsalvorlig. Det er det verste jeg vet!

Har du noen gang lagt merke til hvor stor plass «helseinformasjon» får på nettavisene? I mine øyne er det mye. Jeg er en slik person som blir kjempesulten av å se på folk som spiser, kanskje særlig dersom det er slankeprogrammer på tv! Det er reneste snikreklamen, og dem av oss som vet litt om markedsføring fra 1900-tallet vet at det ikke er lov (satser på at jussen er som den var). Jeg får lyst på sjokolade og masse annet når det er snakk om kroppens ytre. Når det er snakk om kroppens indre snurper jeg munnen og skifter kanal eller scroller raskt forbi.

Jeg vet så inderlig godt at en kropp som beveger seg lite ikke er sunn. Jeg vet at rompa mi er tom, som en sliten skinnsekk uten seler. Jeg vet at musklene jeg hadde er borte. Jeg vet alt det der. Og om jeg kunne, skulle jeg begynt å trene nå i kveld. Jeg skulle fått tilbake superkroppen min med muskler som danser med fettet, som utgjør formene tilsammen. Jeg skulle brukt kroppen slik at jeg ble svett og det kjentes dagen etter. Og slik har jeg det til dels allerede, bare les Spor av arbeid dagen derpå – det skal ikke mye til før jeg merker spor etter utskeielser og det er en fordel, ikke sant? Det skal ikke mye til før jeg får treningseffekt!

Det ytre er nå en ting, men kroppens indre tilstand, den er det antakelig enda verre med. Så lenge jeg ikke kan gjøre noe særlig med den, virker «helseinformasjonen» i nettavisene negativt inn, så jeg skyr den, orker ikke ta innover meg at kroppen blir en større og større risikobombe.

All denne helseskrekken vi fõres med hver gang vi våger oss inn på en nettavis: Hvor bra er det? Gir det mer kunnskap, hjelper det folk som trenger det? Eller skapes det helsefanatikere og hyperkondoere?

~~

Del gjerne innlegget!

Reklame

Heller synlig syk?

Du skal ikke bry deg med andres saker, men bry deg om personene.

Du skal ikke tro det verste om folk, men undersøke om det du tror har rot i virkeligheten eller om det bare finnes i ditt eget hode. Når magefølelsen sender signaler til hodet, skal du ikke la hodet rasjonalisere bort uroen, men først sjekke om uroen egentlig er sult. Når det er avklart skal du heller ikke la hodet finne forklaringer som bortforklarer det den lille stemmen forsøkte fortelle deg. Det kan være magefølelsen må sette deg igang og gjøre noe med det du opplever at ikke stemmer, at du må kontakte noen som vet mer enn deg selv. Det kan være at mangefølelsen er nærmest sannheten. Den du ikke vil vite.

Lise Flakstad har sykdommen Parkinsons sykdom, en sykdom som gir fysiske utfall som i noen tilfeller kan forveksles med oppførselen til en ruset person. Mange som har såkalte usynlige sykdommer hevder at de skulle ønske sykdommen deres var synlig, og tror at det ville vært løsningen som kunne gitt dem aksept for manglende deltakelse i arbeidslivet. Lite vet de om følgene av synlige sykdommer og all stigmatiseringen som følger. Usynlige sykdommer har den fordelen at det går an å fremstå som alle andre og i større grad bli behandlet som den en er. Ønsket om å være synlig syk tror jeg mest er et ønske om å bli akseptert og ikke bli tvilt på. Det er uttrykk for et behov for å slippe å forklare og overbevise andre om det som er. Jeg tror ingen virkelig vil SE syk ut.

Historien til Lise Flakstad, som ble anmeldt til politiet av personalet i en butikk hun handlet i, er et eksempel på hvor raskt folk dømmer etter det ytre. I dette tilfellet ble hun ikke engang spurt om hun trengte hjelp, noe som kunne gitt butikkpersonalet den informasjonen de trengte for å gjøre det rette for henne. Butikkpersonellet var bekymret for om hun ville klare å kjøre bil. En reell bekymring når en person til forveksling ser ruset ut. Poenget var kanskje heller ikke om hun var ruset eller ikke, men om hun var i stand til å kjøre bilen trygt hjem.

Skal vi holde tilbake bekymringer og bedøve den indre stemmen som gir oss hint? Eller skal vi melde vår bekymring, risikere å ta feil, men også å redde liv? Er det ikke slik at dersom sykdommen er så merkbar for andre at det vekker bekymring, så er det viktigere å gjøre noe enn å forholde seg passiv?

Selv om bekymringen gjelder oss selv.

***

Denne bloggposten er repulisert fra Lammelårtanker og noen setninger er lagt til eller endret litt.

Hvem var jeg og hvem er jeg blitt?

Jeg kan ikke gi deg en dato for når jeg fikk ME, for ingen ringte på min dør og sa værsågo’. Jeg kan ikke si når endringen kom, når livet begynte å leves langsomt. Det utviklet seg gradvis og det eneste jeg kan tidfeste konkret er når jeg ikke kunne jobbe mer.

Therese sier i dette blogginnlegget at det har tatt tid å bli kjent med den energiløse delen av seg selv, og at hun er overrasket over hvem hun er blitt. Den hun har blitt ligner ikke helt på den hun var. Dette var interessante tanker, synes jeg. Er det slik at man blir noe annet når man har levd med kronisk, funksjonsnedsettende sykdom over tid? Eller kan det være slik at man utvikler seg som man uansett ville gjort, men i et annet tempo?

Jeg har tenkt på hvordan min egen utvikling har vært de siste fem årene. Et interessant tankeeksperiment i seg selv, for hvor mange oppsummerer livet sitt og reflekterer over hvordan det har blitt med fem års mellomrom?

Når mye av identiteten ligger i hva man kan og jobben man har, blir tomrommet stort når dette blir borte. Det kan sammenliknes med en krise i psykologisk forstand. Fra krise til nyorientering kan det gå lang tid og være svært utfordrende for mange. Særlig for dem som ikke har erfaring med personlig endring, selvanalyse og som ikke har utviklet evnen til å finne konstruktive løsninger på livskriser. Å få, eller utvikle, ME er en livskrise!

Å tilpasse seg et liv i passivitet har gjort at jeg har måtte lete etter interesser som kunne la seg kombinere med sofalivet. De første årene styrte den objektive fornuften mer enn den gjør nå, jeg leste faglitteratur og dette var hele tiden prioritert når kapasiteten tillot det. Om jeg ikke hadde kapasitet til det, presset jeg meg gjennom sidene i boken likevel, men lærte vel ikke noe særlig. Fokuset var å ikke måtte starte helt på nytt den dagen jeg skulle begynne å jobbe igjen. Sett tilbake var jeg både innbitt og overoptimistisk den gangen.

Gjennom påbudte passive år har jeg raskere fått kontakt med den kreative siden av meg. Den er fullstendig ufornuftig objektivt sett, men den gir meg livskvalitet og livsinnhold. Om jeg skulle klare å karre meg tilbake i jobb har jeg lært noe underveis, selv om det ikke er faglig rettet. Jeg har blitt tryggere på at jeg kan noe jeg ønsker å kunne. Noen år med skrivetrening kan alltids brukes til noe. Jeg har fått en viss privat litterær utdanning og jeg har fått nettkunnskap, da særlig i sosiale medier. Den kunnskapen har jeg definitivt utviklet etter jeg ble ufrivillig hjemmeværende!

Jeg liker bedre «den gode samtale» enn diskusjoner, det er en naturlig konsekvens av dårligere kognitiv fungering, men engasjementet er like intenst som da jeg klarte å opprettholde tempo over tid, slik at diskusjoner var mulig.

Jeg har utviklet andre sider av meg enn jeg tror jeg ville gjort dersom jeg ikke ble ME-nedlagt da jeg gjorde det. Det er sider som handler om selvutvikling og selvrealisering, som i et annet liv kanskje ikke ville vært mulig å realisere så tidlig. Eller kanskje jeg med vanlig energi ville hatt kapasitet til begge deler?

Å tenke seg hvordan livet uten ME ville vært, klarer jeg ikke. Å ha energi til både det nødvendige og det man ønsker seg, overgår min forestillingsevne.