Mestring, drømmer og håp

Jobben min

Tilfeldigvis lot jeg blikket gli over stillingsannonsene i avisa for et par uker siden og der var jobben min! Helt sant! Det var akkurat en slik jobb jeg ville søkt på om jeg hadde kunnet orke så mye som et jobbintervju. Det var en 50 % stilling på kontor ikke langt unna her jeg bor. 10-15 minutter på sykkel og så hadde jeg vært der – helt perfekt! Arbeidsoppgavene var omtrent noe sånt som jeg har sett for meg som første stilling etter altfor mange ME-år. Jeg kunne brukt min #SoMe-erfaringer og latt kreativiteten blomstre!

Det er lenge siden jeg innså at jobb, som vanlige folk definerer det, var en umulighet. Jeg har tatt farvel med arbeidslivet og skilt min identitet fra yrket jeg hadde og utdannelsen jeg tok. Jeg er på mange måter fristilt fra slike rammer.

Stillingsannonsen fylte meg ikke med uro, lengsel eller savn. Jeg registrerte bare at slik var det; det var en slik stilling som skulle vært min og som kanskje kan bli det en gang. Før det skjer, må jeg finne på noe annet. Jeg tror nemlig at selv om en ikke passer inn i rammene til et tradisjonelt yrkesliv, så kan man skape sitt eget som tar hensyn til de rammene som finnes.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal definere meg selv, men ‘kreativ’ er et vel så beskrivende ord som ‘selvstendig’ (iallfall dersom vi sikter til tankevirksomhet). Alle kunstnere tar intuisjonen på alvor og kunsten vokser fram fra strenge rammer og trange skjemaer, gjerne litt dårlige forhold. Kreativiteten trenger rammer for å ha noe å bryte løs fra, ikke som reisverk. Jeg vil si at jeg har noen av de «kvalitetene» i livet!

Jeg jobber med min egen kreativitet, med å ikke ville så altfor mye, men kanskje styre retningen for den bedre enn jeg klarer per i dag. Jeg tror på egne muligheter, men opplever at jeg stadig kommer like langt når jeg prøver å lage produkter av den. Å stå å stampe er virkelig ikke noe godt. Det er som å endelig ha klart å karre seg opp på en høy fjelltopp og så orker en ikke se på utsikten, bare sovner fra skjønnheten og belønningen. Ikke veldig stas, altså.

Jeg søker etter fornyelse, etter hvor jeg skal bygge veien videre. Jeg tror jeg må gjøre det selv, siden det er jeg som skal gå på den.

Livet står på en måte stille, men jeg er klar for å bryte stillheten. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal gjøre det ennå.

~~

Det går litt i rykk og napp med tekstene mine, men på Facebook møter du meg oftere. Det hender jeg legger ut lenker til andres innlegg eller annet jeg vil dele med deg. I perioder er jeg veldig «flink» til å følge opp kommentarer her, men så stopper det helt opp. Det kjennes ikke ut som om jeg kan styre det og jeg prøver å ikke presse meg til å gjøre ting jeg ikke er klar for. Det er på en måte sløsing av tid og det sakter bedringsprosessen, så derfor prioriterer jeg andre ting høyere. Jeg vil likevel at du skal vite at jeg leser og setter pris på alle spor som legges igjen! Ønsker deg en flott helg!

Media, samfunn og meninger

Syk likestilling

Han drar støvsugeren med seg, flytter på et møbel og dytter til en stol. Jeg sitter i et annet rom.

Han har fått en tidsfrist, en ramme for når han må være ferdig; det er da jeg står opp. Mens jeg dusjer kan han skifte sengetøy, mens jeg spiser kan han handle. Når han ikke er der kan jeg slappe av, når han sover kan jeg hvile.

Jeg vil at veggene skal være mine, at gulvet skal være mitt. Jeg vil ha hendene i brøddeigen og fingrene i nyvasket barnehår. Jeg vil kjøre bilen og hente en pakke i et nedlagt postkontor. Jeg vil hente alle bøkene jeg skal lese og selv henge opp lampene. Jeg vil dele oppgavene huset og barna har gitt oss, jeg vil være den som utfører og organiserer. Nå organiserer jeg bare.

Tiden er så lang og den går så fort når jeg ikke legger merke til hva jeg gjør. All småryddingen jeg ville gjort dersom jeg beveget meg mer, all vaskingen som blir gjort i rykk og napp; det ville vært så annerledes dersom jeg var annerledes. Kanskje til og med vinduene ville vært rene da?

Jeg legger ikke sjelen i husarbeid, men liker orden. Jeg stabler heller ved enn å klippe gresset. Jeg baker heller brød enn å pusse sko – og hvem pusser vel sko nå til for tiden?

Jeg vil heller utføre enn å observere! Jeg vil heller gjennomføre enn å delegere!

Han jobber, han er apatisk, har aldri tid til å være lat. Han blir halt i og dratt i, er ønsket her og der. Jeg drømmer om likestilling, jeg vil være med! Det er ikke riktig og heller ikke rettferdig det som skjer. Jeg vil ta min del!

Når skal vi bli tradisjonelle?

**

Ps! Hvis du liker dette innlegget kan det være at flere vil sette pris på det. Del gjerne!