Tenk deg om før du velger deltidsstilling

De siste dagene har det vært stor oppstandelse fordi likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen har advart kvinner mot å jobbe deltid. Hele 40 % av kvinner i arbeidsfør alder jobber deltid. Det er mange!

Thorkildsen har fått utrolig mye kjeft fra sårede kvinner, som mener hun ikke verdsetter dem og deres valg om å tråkke hjemme. Jeg synes det er bra at det rettes fokus på at lønnet arbeidsinnsats har betydning for samfunnet som helhet, og særlig for den enkelte person. Kanskje kan det føre til at flere tenker seg om før de reduserer stillingen sin av sykdomsårsaker?

Jeg har selv hatt deltidsstilling og sluttet å be om ekstravakter fordi energien var for lav til å jobbe halv stilling. Jeg trakk meg tilbake og tenkte at alt jeg trengte var en solid pause før jeg kunne trå til igjen og jobbe som normale mennesker. Det var bare det at den tiden aldri kom tilbake. Dersom jeg ikke hadde betalt for svakheten min selv, og dersom jeg ikke hadde vært så stolt, men hadde kommet lenger i søken etter meg selv og min identitet, da skulle jeg fulgt fornuften og jussen og bedt om sykemelding lenge før. Sett på avstand kunne jeg ikke gjort det, for jeg tror det ville drept selvtillitten, men juridisk og økonomisk sett ville det lønt seg framfor å surre rundt i mikrostillingsprosenter (også kalt 50 %).

Det er bra å være stolt, men vi må ikke blendes av stoltheten, for dersom ulykken er ute er det for sent å velge om igjen.

Å velge å jobbe redusert stilling er ofte ikke et reelt valg. Hvem lar vel barnet sitt ligge hjemme når det trenger stell og service flere ganger daglig, når det ikke klarer å komme seg til toalettet alene? Hvem bruker tiden på jobb når hjemmesituasjonen er så tøff at vedkommende står i fare for å bryte sammen dersom han ikke tar en pause?

I teorien er det lett å være enig i at full stilling er det eneste rette, men så var det livet da.. Teori er teori.

~~

Anbefalt artikkel: Sykepleiere og andre latsabber

Reklame

Drøm og virkelighet?

Jeg har stoppet opp, ikke bare ved at formen er noget mer vrangvillig og jeg får med meg det meste av sumarnatta, men også på den positive måten.

Jeg leser blogger som inspirerer meg, f.eks mammadamen som har startet eget firma som bistår med råd til bedrifter som vil bruke sosiale medier og som selv er tekstforfatter. Eller nå nettopp leste jeg Anneli Sande, som jeg fant via Bloggeriet (en politisk bloggportal), som har skrevet om hvordan hun jobber og vurderer bedrifter. Jeg leser også bloggene til forfattere, eller folk som ønsker å bli forfattere. Dette er folk som har mye å dele og som gløder av engasjement. Jeg spør meg selv: Hva har de som jeg ikke har? Noen av dem har utdannelse jeg ikke har, men sånn bortsett fra det? Av personlige egenskaper vet jeg ikke om forskjellen er stor. Coach Hedvig sier at det som karakteriserer dem som lykkes er at de gir prosjektet sitt alt, de går fullstendig inn for det de vil oppnå. Hei, det er jo meg!

Så jeg tenker på hva jeg kan få til, hvordan jeg best kan bruke mine egenskaper. Jeg kan ikke bare fortsette å bli sittende i sofaen uten noe å foreta meg. Jeg har jobbet systematisk med å fremme det beste i meg selv og å bruke hullene i de kognitive problemene til det som gir meg pågangsmot og drivkraft, til å se bort fra det som tynger meg. Jeg strekker meg mot det som løfter meg. For selv om det er mye jeg ikke kan gjøre noe med, er det også mye jeg kan gjøre mye med og det er mitt livsprosjekt å drive med selvutvikling som også kan komme andre til nytte.

All den tid jeg kan løfte meg selv og bruke det gode funksjonsnivået til å rette oppmerksomheten mot det som fungerer og virker, så kan jeg drive meg selv framover. Jeg kan fortsette å utvikle meg slik jeg ønsker. Jeg kan fortsette å skrive, finne lenker, snakke (skrive) og diskutere med andre. I dårligere perioder der ME-en holder på å drukne meg kan jeg lette på skjerfet her og slippe inn luften, i bedre perioder kan jeg både skrive om det tunge og om det som livnærer meg – da selvsagt ikke økonomisk, men alle de andre sidene av livet. De som virkelig teller.

Selvutvikling er ikke forbeholdt de velfungerende, tvert om er det kanskje oss som ikke kan delta i yrkeslivet som har mulighet til størst mulig selvutvikling? Iallfall dem av oss som ikke trenger fysiske gjøremål for å oppleve mening. Jeg ser at ikke alle er tilfredse med å tenke så mye som jeg gjør, eller som har mulighet til det pga kognitive problemer, men min erfaring er at det ikke er like tåkete i toppen hele tiden. Og det er nettopp de mindre tåkete periodene jeg har utnyttet til å ta tak i tanker som kan videreutvikles til å bli bloggposter etterhvert, eller som blir til en bedre forståelse av en problemstilling eller hvordan noe henger sammen med noe annet. Mine tanker kan formidles og deles med deg og andre som er innom og sammen kan vi løfte hverandre høyere opp. Å skrive er en lettere kommunikasjonsform enn prating, er det slik for deg?

Mulighetene er mange, flere enn begrensningene, men det tar tid å se og det tar tid å forstå (ikke minst pga kognitive problemer), men tiden er rikelig og lang. Hvis vi har som mål å gjøre det som gir mer energi da tenker jeg at vi er på rett vei, da blir vi ledet av en indre drivkraft som kan generere mer kraft. En trenger ikke tenke stort, men følge den følelsen hvert gjøremål gir. Det er ikke snakk om å tenke seg frisk, men å øve seg opp til å se muligheter.

Hva er det jeg mangler, sånn bortsett fra arbeidskapasitet etter normale definisjoner? Det er det jeg forsøker å finne svar på. Jeg leter i meg selv, jeg lar meg ikke stoppe like ofte som før, men tenker at jeg må videre, finne ut av mer. Det må ligge noen uoppdagede ressurser i meg og jeg synes jeg skimter dem i blant, men så skygger de unna igjen. Er jeg redd igjen?

Jeg trenger den indre retningssansen som forteller meg hvor jeg skal gå, men jeg trenger også et overordnet mål, gjerne konkretisert gjennom ord. Jeg trenger det fordi det hindrer at jeg blir værende akkurat der jeg er over for lang tid. Jeg trenger det fordi livet leves hele tiden og ikke finner seg i å bli satt på vent for alltid. Livets pauseknapp finnes ikke på ordentlig.

Jeg trenger det for å fortsette å utvikle meg og jeg trenger det for å holde ut de tunge, tøffe periodene der alt jeg ønsker er et måltid med dem jeg elsker mest.