Kaféører

Jeg hører fordømmelsen stige og en lav knurrelyd siger innover rommet. Hun kan umulig ha ME, mumles det, hun gidder sikkert ikke, hun likte seg bare ikke i jobben, hevdes det. Jeg sitter ved et bord lenger borte og lytter. Jeg tror jeg vet hva som kommer.

Det snakkes om ustelte hager og rot i bakgården. Det snakkes om nedslåtte blikk og minikkløse masker. Hennes manglende deltakelse på foreldremøter og hennes nyinnkjøpte klær bemerkes i en tone som til forveksling ligner misunnelse iblandet forakt. Hun må da kunne fikse litt i hagen når hun likevel går hjemme hele dagen? Enda flere personlige ting nevnes og siden dette er et lite tettsted, er vedkommende lett identifiserbar. Jeg vet hvor mange barn hun har og hvor gamle de er, jeg vet hva søstera heter og hvordan huset ser ut.

Kafé med venninner, ingenting er koseligere enn det! Et par timers skravlerier, avslappende omgivelser, noe pent å se på og noe morsomt å le av. De vet begge at det kan være lenge til neste gang, så ordene flommer over. Det er bare det at samtaler på kafé er det minst private man kan ha. Det er ører overalt.

Jeg har fått vite mye om damen jeg ikke kjenner. Jeg vet hva folk virkelig tenker og mener, det kommer ut når de tror at ingen ser og ingen hører. Det kan noen ganger være nyttig, andre ganger setter fordømmelsen seg fast akkurat der den smerter mest. Selv når det ikke handler om meg.

Jeg forholdt meg rolig mens damene utbroderte venninnens mangler og sære personlighetstrekk. Jeg spratt ikke opp og forklarte noe som helst. Jeg lot dem ha fordommene i fred.

~~

Har du opplevd noe lignende? Hvordan reagerte du?

Reklame

Morgener med dårlig start

Enkelte dager våkner jeg og tenker «hvorfor?». Kroppen er urolig, som om den skjelver et par centimeter under huden, jeg er kald, men ingen varm drikke kan varme meg, ull er til ingen nytte. Hodet kjennes tomt, men samtidig som om det er fylt av en klebrig masse som ikke kan stykkes opp i mindre biter for så å bli forstått.

Slike morgener liker jeg dårlig, kroppen er ikke klar for dagen og jeg må ta spesielle forhåndsregler for at ikke hodet skal sette igang tankeaktiviteter som går altfor fort til at jeg klarer å følge med. Dersom jeg ikke tar de riktige valgene, bærer det raskt utfor med funksjonsnivået. Jeg må forebygge mens jeg enda kan, men det er vanskelig å alltid velge rett. Noen ganger vet jeg ikke hva som er rett, engang.

Slike morgener er best at blir isolert mens det enda er morgen, det er best at kroppen får fullstendig hvile mange timer til, helst i søvnform. Det handler om forebygging av en negativ utvikling.

Slike morgener vil man helst bli ferdig med så raskt som mulig.

Og opp i alt tenker jeg: For andre er denne tiden en hektisk skal-på-jobb-tid der mye skjer på en gang, der tidlige morgener bare er starten på mange timers betalt jobb.

Hvordan i all verden klarer de det?