Leve med ME

Viljen har gått tur med kroppen på slep

Jeg våknet med en følelse av at i dag skulle allting skje. Ikke fordi jeg har lengtet etter det, men fordi dagene mot jul krymper og krymper så raskt at med mitt tempo var det på tide å sette igang.

Første post på programmet var klær på kroppen og deretter mat i magen, noe man skulle tro ville ta mindre enn kort tid, men med langsomme bevegelser og timer som flyr forsvinner tiden raskere enn jeg oppfatter.

Et par timer senere, på god vei ned i papirbunken på jakt etter gavepapir oppdaget jeg lappen jeg trodde var signert og levert for lenge siden, men som viste seg å leke gjemmeleken i stedet.

Datoen på lappen ga meg en støkk, små skjelvinger fôr gjennom slapt kjøtt og bittesmå muskler på vei opp i hodet for å rote til en sløv hjerne med velplassert stress, bare for å sparke kroppen i retning utgangsdøren.

Målbevisste, trege steg med vilje som krydder førte meg i retningen jeg skulle. Fornøyd med at hukommelsen fremdeles husket hva jeg skulle der lappen ble levert følte jeg meg særlig vellykket da jeg igjen startet gåmaskinen i retning hjem.

Viljen fikk fart på kroppen, endret miljø for omtrent femten minutter og fingrene tastet en feilfri melding til Mannen om at nå fortjente jeg premie, for makan til innsats skal du lete lenge etter. Dette her var innsats på høyt nivå, nesten så jeg følte meg normal!

Livet som det er

Nye spor, samme bein

Forkjølelsen har gitt meg noen dagers pause uten struktur, det kjennes ikke bra. Jeg liker struktur, jeg liker framgang, jeg liker spor. Struktur former tanker, rydder unna forstyrrelser, det baner vei for alt som er ønskelig.

Jeg trenger framgang, stillstand gjør meg matt, gjør meg passiv, gjør meg lei. Spor jeg trår opp, ikke utespor i snøen som smelter bort når varmen kommer, men slike små nette spor, viser at  jeg kan.

Jeg kan noe mer enn å sitte stille og vente og la hjernen gå på tomgang. Alle vet at tomgang ikke er bra for miljøet. Heller ikke hjemmemiljøet.

Spor, små deler av meg som andre kan plukke opp og henge på veggen om de vil. Det gleder meg, bekrefter meg. Styrker meg.

Jeg kan gå videre og vet at stien bak meg ikke er rett, men at sporene etter meg lager mønster i sikk-sakk og i sirkler, på sin helt egen måte. Min historie.

Det er deilig å komme videre! Godt å være frisk nok til å fortsette å lage spor.