Mestring, drømmer og håp

Gladmelding med CV

Overraskende overveldet over egne reaksjoner jeg ikke ante ville komme sendes små jublende bobler rundt i kroppen på oppdagelsesferd.

Bakom trøtte øyne og vissheten om at en nyhet bare er det, har jeg likevel fått et løft og et hopp av håp gitt utenfra. Det trenger gjennom virkeligheten og den tjukke muren av mestring jeg er villig til å gi slipp på dersom jeg kan leve et fullverdig liv istedet. Et liv jeg ønsker meg bestående av deltakelse og tilstedeværelse i familieliv og arbeidsliv. Et liv med valg, som ikke bare rekker innenfor husets fire vegger, men et valg der fantasien setter rammene og ikke beina. Et liv i selvstendighet, et liv som selvforsørgende voksen.

Uten at jeg skjønte hvor mye det skulle bety, satt jeg foran tv-skjermen nærmest av selvpålagt plikt i går kveld. Jeg måtte jo se hva sentrale personer som kjemper for reell behandling for ME har snakket så mye om! Og at det jeg så skulle angå meg så direkte hadde jeg ikke trodd.

Umiddelbart fôr tanken om yrkeskarriere fram, hva jeg vil gjøre dersom jeg får mulighet til å delta i yrkeslivet igjen. Svaret kom omtrent samtidig som spørsmålet, så jeg er på en måte klar.

Selv om kroppen er fylt med håp, er det likevel ikke alt. Jeg har tross alt fremdeles beina plantet i ull på tregulv. Jeg tror ikke jeg kan bestille time hos legen min i morgen og være frisk til jul.

Forskning tar tid og det tar ytterligere tid før en behandling som har virket på noen pasienter blir en akseptert behandling for alle i en diagnosegruppe.

I mellomtiden fortsetter jeg med mestringen min og mens jeg fortsetter med det som virker for meg, vet jeg at mens tiden går blir min hjemmesoning et erfaringspluss som vil skille meg fra mange andre jobbsøkere. Fordi jeg har en unik kompetanse, og en spesiell måte å formidle den på, er min kompetanse unik.

Årene med ME har vært vanskelige, men også gitt meg mulighet for selvutvikling på et svært detaljert nivå, en mulighet andre vanligvis ikke får. Mulighetene ligger der, men ikke alle er i stand til å gripe disse, kanskje fordi det er vanskelig å se sykdom som en ressurs. For det er ingen ressurs med mindre man klarer å vri bitte litt positivt ut av det og blåse det opp og ut av dimensjoner, med mindre man elsker å fordype seg i hvorfor og ikke bare godtar ting som de er eller protesterer uten å tørre å gå i dybden av det vanskelige. Sykdom er ingen ressurs helt uten videre, det krever ganske mye, noen ganger for mye.

Uansett hvor positiv, reflekterende, granskende anlagt man er, noen ganger blir det bare for mye og man er dritlei. Det er naturlig og helt sikkert sunt også.

Men nå skal jeg feire håpet og leke at jeg drikker champagne eller noe annet «riktig» og fortsette å skrive min imaginære CV. En dag skal den sendes inn og aldri i verden om jeg kan godta fraværsårene er noe annet enn en ressurs, sett i et arbeidsgivers perspektiv!

Om det så skulle være, starter jeg egen virksomhet! Nemlig.

***********

Dette innlegget er en reaksjon på nyheten om at behandling for ME synes å være innen rekkevidde.

Relevante linker:

Tv2 – En oppsummerende artikkel om siste nytt innen behandling for ME-pasienter. Her finner du en rekke linker til videre lesning.

Marias Metode – Gjennomgang og forklaring av studien som betegnes som et gjennombrudd i behandlingen av ME-syke

Barn og familie

Ferieambivalens og etterskjelvet

En arbeidsperiode nærmer seg slutten, jobben for å skaffe flest mulig timer i opplagt tilstand med familien er snart over. Jeg kan starte på jobben for stabilisering og balanse. Veien tilbake til hverdagen med egne rutiner, oversikt og forutsigbarhet er kronglete med mange unntak og urolighetsperioder. Å gjøre det jeg har best av er vanskeligere enn man skulle tro, sofaligging er ikke lukurativt. Sofaligging er hardt arbeid for en urolig kropp og et forstyrret sinn.

Etterskjelvet etter påskeferien vil antakelig vare lenge, et par uker er ikke uvanlig. Et par uker med hardt fokus, med seg selv som arbeidsgiver, motivator og pisk. Et par uker med intern krangling og mumling i kulissene. Et hodet som er innstilt på å stenge ute kroppens stille hvisken avvekslet av strenge krav som til slutt ender med høye brøl, skal på nytt lære seg å lytte.

Det viktigste i feriene er aldri meg, men samvær med dem som betyr mest. Å måtte sette seg selv først for i det hele tatt å «overleve» feriene, kjennes temmelig urettferdig. Jeg har måtte bruke timer alene for å få noe tid sammen med dem, en slags blek kopi av hverdagslivets rytme. Ferie fra seg selv ville vært deilig! 

Som Andedammen sier, det tar tid å omstille seg. Når vi først har oppfattet at det er påske, eller annen ferie, og har klart å fortrenge kroppens krav, er det hele over.

Jeg lengter etter dagliglivet, hverdagen fungerer best for meg, men når hverdagens tomhet er tilbake, lengter jeg etter glade guttestemmer og liv i huset. Da kjennes det så meningsløst å sitte for seg selv og streve med å klare å holde seg i ro. Balanse i hverdagen og bare seg selv. Jeg blir så lei. Selv om jeg har funnet min måte å leve på, min måte å ha det bra på. Likevel, det jeg aller helst vil fylle dagene mine med ble borte før jeg fikk laget mange gode minner. En dag var alt vi fikk.