Etter mange uker uten stans, går ting langsommere enn på lenge.
Det er tid for ME-pleie.
Noen dager uten at mye må hende, er godt, og det beste er at den dårlige samvittigheten ikke trenger å blomstre. Nå kan jeg hvile, nå trenger jeg ikke presse frem ressurser som er gått i dvale. De må få ligge der, ha pause, ha time-out.
MElivet fortsetter og livet gjør som katten; ruller seg sammen i en krøll.
Det er en tid for alt, denne er for ro.
Melivetpaaslep 