Mestring, drømmer og håp

Energiheisen

Når altfor mange ting skjer på en og samme tid og du føler at kontrollen svikter, er det på tide å ta grep. Etter ganske mye prøving og feiling har jeg lært meg noen teknikker som hjelper, «Energiheisen» er en av dem.

Jeg legger meg godt til rette i sofaen, passer på at jeg ligger rett og at hele kroppen slapper av. Det er viktig at ingen deler av kroppen er anspent fordi den må kompensere for feil liggestilling. Jeg bruker litt tid på å finne rett stilling.

Jeg lukker øynene og prøver å finne pusten, ikke den overfladiske pusten som lager lyd, men den naturlige som bare er der og går av seg selv. Den kan være vanskelig å finne når hodet er opptatt av alle gjøremål og ting som skjer utenfor meg selv, men dette bruker jeg tid på. Jeg må luke ut alt som tilhører «verden» og synke inn i kroppen istedet. Jeg gjør det ved å trekke oppmerksomheten innover og lytter til hvordan pusten jobber på egenhånd.

Mens jeg puster inn forestiller jeg meg at jeg sender pusten opp i hodet og når jeg puster ut forestiller jeg meg at jeg puster helt ned i beina og ut til tærne. Med pusten sender jeg energi.

Etter noe trening merker jeg at jeg blir flinkere. Energien går som en heis fra hodet til tærne og det kjennes fysisk.

Det som faktisk skjer er at jeg får økt tilstedeværelse, energien blir isolert inne i meg istedet for at den glir ut til andre ting som gjør at jeg mister mental kontroll. Når energien istedet holdes inne i meg blir det lettere å ta bevisste valg, og velge det som er riktig. Jeg får også tilgang på det som er mine reelle behov. Det er lett å la seg lure til å tro at det reelle behovet er f.eks å holde orden i huset og at tilfredsheten ved å holde orden vil gi energi og glede, mens det reelle behovet kan være ro og passivitet, som senere kan gi overskudd til å gjøre det man ønsker eller må gjøre. Hva som er et reelt behov vil variere fra situasjon til situasjon og fra person til person.

Dette er en teknikk som alle kan bruke. Den tar ikke lang tid.

Høytid

Jess, en bra dag!

Dagen har vært overraskende bra, noe har skjedd, en slags kraft har gitt meg det jeg har ønsket meg, en positiv opplevelse.

Jeg pleier ikke komme med formoppdateringer hver dag og skal heller ikke begynne med det, men etter en ganske tung og nedtrykket dag i går, synes jeg leserne mine bør få vite at tungt i går og tung start i dag faktisk har snudd! Jeg er glad!

Jeg er glad, men ikke naiv. Jeg har ingen forestillinger om at denne dagen er den første av mange dager som vil ligne på denne. At denne dagen har vært bra, betyr bare det.

Dagen startet tregt, men tok seg langsomt opp. Å få være en del av familien er det som betyr mest for meg. Å bli liggende i senga med rullegardinene nedtrukket er ikke favorittaktiviteten min, for å si det slik. Å ikke ha noe sted å gjøre av seg, fordi alle rommene er okkupert av lyder og bevegelser, innskrenker friheten og fjerner valgene. Det reduserer igjen livskvaliteten. Jeg er glad for å ha fått et unntak.

Jeg har heldigvis klart å ligge og hvile en stund etter frokost, med fokus på å slappe av og kjenne pusten, si til meg selv at energien flyter gjennom kroppen. Etter en stund klarte jeg å gjøre autogen trening og andre meditasjonsteknikker, kjente at musklene slapp taket og sluttet å gjøre vondt. Jeg ble klar for å teste om kroppen ville være med på viljens krav om å gi meg en dråpe livskvalitet og samvær med de viktigste personene i livet mitt. Heldigvis ble jeg møtt av en samarbeidsvillig kropp!

Jeg har altså vært på stranda med to små og en stor, de viktigste menneskene i livet mitt. Et herlig unntak fra min vante tilværelse! 

Høytid

Påskehuset

Kakao og påskete, kvikklunsj og appelsiner. Lange dager uten program, varme dager med solkrem på, bøker som skal leses, påskekrim på tv, dager man har lengtet til. I hagen vokser krokus og tulipaner, i skogen finnes hvitveis (jeg har ikke sett dem, men har hørt ryktet). Ungeskrik og ungehyl bryter stillheten mellom husene. Vi er hjemme i år og.

De gamle forventningene om hva som skal skje, hva dagene skal innebære har jeg fremdeles, et sted langt der inne. Forventninger som ikke innfris.

Forventningene bryter med realitetene. Istedet for å bruke timer med barna og den jeg liker best, bruker jeg timer for meg selv i forsøk på effektiv meditasjon og autogen trening. Jeg forsøker å styre formen ved å fokusere sterkt på de tingene jeg aller helst vil få med meg, i håp om at det kan gi meg mer av den tiden jeg ønsker. Jeg leter etter mål og mening, for å ha noe å styre energien inn på.

Oppdelte dager med fordeling av tilbaketrekking og tilstedeværelse er det som virker best, som gir et resultat som er noenlunne tilfredsstillende, i det minste bedre enn fullstendig fraværelse. Dager uten planer er kaotiske dager med form som klager.

Det er fravær av selvregulering som gjør dagene tøffe. Ingen mental oversikt over dagene, ingen forutsigbarhet, ingen aktivitetsstyring, bare store mengder stimuli og forstyrrelser i hvileforsøkene sliter meg ut før gleden er oppnådd. Prisen for ingenting er høy.

Det er i ferier den virkelige formen får prøvd seg, det er da en innser realitetene. Alene med full kontroll over timene er det lett å la seg lure til å tro en fungerer bedre enn en faktisk gjør.