Refleksjoner rundt behandling og bedring

Å tenke er å være

Å ha et bevisst forhold til ting er med på å gjøre livet lettere. Tenkning har vel alltid vært et ord som har kunne settes i forbindelse med meg:

Jeg tenker, altså er jeg

det er ingen overdrivelse. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å ikke tenke mer enn overfladisk på ting. Ukjent!

Det meste kan overdrives, selv det som er bra, men jeg må si at tenkningen har ført mye bra med seg, f.eks er jeg nok over gjennomsnittet mer reflekterende og bevisst enn andre. Jeg har nok tenkt mer enn andre på visse temaer, men jeg er overbevist om at andre kan mye mer enn jeg kan om ganske mye. Poenget er vel at det ikke er en bevissthetskonkurranse, men at vi alle har ulike fokusområder som vi blir gode på. Vi holder oss vel alle til de temaene vi liker best og er tryggest på?

Livssituasjonen min tilsier at tiden til tenkning er romslig. Det er jammen meg en fordel å ha tenkning, refleksjon og filosofering som interessefelt når livet stort sett leves innenfor husets fire vegger! Da kan en til og med få følelsen av å gjøre noe, hver dag til og med.

Livet får innhold både gjennom blogging og kontakt med andre, men også gjennom næring fra egen tankevirksomhet. Jeg blir alltid forundret over folk som synes jeg tenker mye, jeg skjønner ikke hvordan dagene deres ser ut hvis hodet ikke skaper kreative tanker. Antakelig er de skrudd litt annerledes sammen enn det jeg er.

Å sette seg inn i andre menneskers verden er spennende! Å forstå hvordan folk tenker om seg og livet sitt, å forstå verdensoppfatningen til andre, er utrolig givende! Det inspirerer og gir næring til enda mer tenkning som videre kan føre til større forståelse for valgene andre tar.

I det siste har jeg tenkt nye tanker. Jeg har tenkt på hva jeg driver med, i hvor stor grad gjør jeg ME, for å bruke LP-språket. Jeg synes det er en spennende tanke, fordi det vekker interessen min og jeg tolker det som at jeg har makten til å identifisere og analysere tankene for å finne ut hva som er ME-rent og hva jeg kan styre med valgene jeg tar og hvordan jeg tenker om ting som skjer meg.

Jeg har også begynt å stille spørsmål ved valgene mine, noe som må gjøres med varsomhet. Det er så lett å bli i overkant kritisk og ende opp med dårlig samvittighet og lært sykdomsadferd. Redselen for misforståelser, særlig fra Nav som har enorm makt over oss som mottar «lønnen» vår derfra, kan gjøre at man ikke tør ta sjanser, ikke tør gjøre de valgene som kanskje viste seg å være riktige.  Jeg prøver å drite i det, heller gjøre det som kan få meg friskere. Jeg merker at det virker, har sett det over tid.

Jeg har faktisk makt til å justere innholdet i hverdagen, noe som påvirker livskvaliteten enormt, men er avhengig av velvilje og forståelse fra mannen (det har jeg fått). Å vite hvordan livskvaliteten kan økes, har ikke kommet av seg selv, men betinger en god del tenkning og selvanalyse over tid, samt mot til å prøve.

Refleksjoner rundt behandling og bedring

Hva kan LP (Lightning Process) gjøre som ikke en god coach kan gjøre?

Jeg har hørt mange historier om folk som har vært på LP kurs, både med lykkelig resultat og med elendig resultat. Jeg tror på dem alle, for jeg har ingen grunn til å tvile på folks personlige erfaring med en behandling.

Likevel, når jeg leser historier om lykkelige resultater av LP, da slår det meg: Hva hjelper det egentlig for? Joda, jeg har hørt om symptomer som ikke lenger dominerer og trekker personen ned i sofaen eller senga lenger og jeg har hørt om dem som begynner å jobbe igjen eller som fullfører utdannelse. Veldig bra for dem!

Kunne det hjulpet dem like mye å gå til coach eller f.eks filosof? Noen har fortalt meg at etter LP sluttet de å tro på sannheten de hadde fortalt seg selv om at de ikke kunne. Istedet begynte de å fortelle seg selv at de kunne og de begynte å gjøre istedet for å vente. Jeg tenker at det disse menneskene trengte var en som trodde på dem og som løftet dem opp samtidig som de begynte å reise seg selv. De begynte å tro på seg selv igjen fordi det kom noen utenfra og trodde på dem. I tillegg fortalte denne «noen» sammenhengen mellom tanker, handlinger og følelser og hvordan forbindelsene kunne skapes, forsterkes eller svekkes. Denne «noen» ga dem et verktøy å bruke for å komme dit de ville gå.

Jeg har ei venninne som jeg i mitt private kaller min personlige LP-coach. Etter hver gang jeg har vært sammen med henne, noe som ikke skjer så ofte som jeg kunne ønske, skjer det mye med meg. Hun når rett inn til ambisjonene mine, ressursene mine, motivasjonen min. Bare ved å være sammen med meg, og helt uten at hun har noen bevisst plan om det, rydder hun unna alt rotet jeg lagrer i hodet mitt. Alle innvendingene, all tvil, den lille selvtillitten vokser igjen og troen på at jeg kan det jeg tror jeg kan trer fram. I flere uker etter vi har vært sammen kjenner jeg effekten av henne.

Det samme har jeg lest i ikke-lykkelige-men-fornøyd-versjoner av LP-erfaringer. Og det får meg til å tenke, at kanskje det vi mest av alt trenger, for best mulig livskvalitet, er noen som tror på oss, som får oss til å tenke og finne det vi er best på?

Det finnes kanskje flere metoder som kan minske symptomer og negative erfaringer, som kan gi oss løft og guts til å ta tak i livet slik at det kan ligne litt mer på slik vi ønsker å leve?

Forskning viser nemlig at det som har størst betydning i forhold til resultat av terapi og behandling ikke er behandlingen i seg selv, men relasjonen.