Leve med ME

Den reduserte

Så sitter jeg her da, med tanker som langsomt sviver i et hodet som tetter seg til mer og mer. Passasjen blir trangere mens behovene reguleres og tilpasses det nye livet. Den uvillige aksepten trues fram og limes med dårlig lim.

Denne morgenen er god i all sin begrensning. Fra sofaen lyder dype drag av høstens frukter, en liten gutt er slapp og selskapssyk. Hans far leser side etter side mens den lille, som ikke er liten lenger, lytter og sukker. Forkjølelsen har landet og jobber seg større.

Utsikten er blitt lenger, noen busker er kuttet ned, noen er borte. Jeg kan se noen meter mer. Suget, det langsomme intense suget etter noe mer er blitt effektivt kuttet ved beskjeden om at den lille muligens er magesyk også. Lengselen etter det friske, energigivende forblir en lengsel, et udekket behov som etter en tid blir til en sorg, en slags stillstand av tom befrielse.

Lengselen etter frihet til å forme mitt liv og mine hverdager som jeg trenger dem, tørkes og smuldres opp. Tilbake er skallet og tomheten, tilbake er den tørre lengselen. Tilbake er oppgittheten og omstillingen til det nye livet, den reduserte utgaven av meg selv som lengter etter den nye friheten. Som motvillig omstilles til et liv med symptomdominans og viten om at det hele kunne vært forbi, ikke skjedd i det hele tatt.

Det ligger ingen villighet i dette, ikke noe av dette er valgt. Jeg må bare akseptere, svelge unna og dynke restene i liv. Ta vare på det som ennå er der.

Det finnes ingen løsning. Jeg drukner i det som kommer. Det fins ingen flukt.

Refleksjoner rundt behandling og bedring

Nesten som om jeg får meg selv tilbake

Etter ustø vandring på de samme, få kvadratene i flere år ble øynene blinde og ørene døve; jeg hadde mistet utenfra-blikket på stedet mitt. Det var bare en boks med vegger som stengte inne livet mitt.

Med utsikt til nærmeste hus eller en vegg av høye trær ble verdenen enda mer avgrenset enn den allerede var oppi hodet mitt. All kreativitet kom innenfra, de ytre påvirkningene var der knapt. Det var tomt. Og dagene var korte samtidig som de aldri tok slutt.

Med bedre form åpner verden seg og øynene ser utover istedenfor innover. Det ytre blir tatt inn og gjort til en del av meg. Endelig består jeg av mer enn det minste!

Jeg plukker biter av livet jeg tidligere har forlagt; limer dem fast til meg igjen – blir større og helere, nesten som om jeg får meg selv tilbake.

Leve med ME

Tankestans

Jeg står stille. Helt i midten. Jeg rører ikke på meg og tankene flytter seg ikke.

Jeg puster, og hører lyden av knatring som skapes av fingrene som treffer tastene. Jeg ser resultatet av lydene på skjermen framfor meg. Det er bevis på at jeg er.

Jeg venter. Og tiden forflytter seg; lyset utenfra konstaterer det.

Dette er en av de dagene der ting skjer, men lite oppfattes. Det skjer ting rundt meg og det indre påvirkes ved at kontrollen tappes, som om jeg var plassert på en karusell noen andre har gitt fart. Jeg sitter i midten og «sovner» før jeg får gjort noe, før den gode følelsen av å ha utrettet noe kommer fram.

Et sted, langt borte i bevissthetens mørke krok, finnes kreativitet og livlig engasjement. Alt jeg vil si, alle de viktige temaene. Gjemt bort på ubestemt tid. Jeg kan ikke fordra det.

Jeg har ikke tid til å ikke produsere, dele, stå helt stille i midten av andres storm. Jeg vil ikke forsvinne inn i en taus, støvete verden. Jeg vil skape forbindelser og være en del av, ikke sitte på tribuneplass og la andre bestemme dagsorden.

Jeg tenker trege tanker, men vil heller gjøre og være. Besøke deg.

Leve med ME

Jeg blir borte

Stemmen hennes er alt som trengs for å lokke fram nok energi til et hopp og en halv runde på gulvet, nok til å kjenne på ensformigheten som hver dag omslutter meg som en ubevegelig, seig masse. Stemmen hennes utstråler energi, kraft, sorg, sinne, et sammensurium av det meste. Jeg trekker det til meg som en inntørket svamp suger til seg det minste vannsølet. Utslitt, utsultet, uthulet av mangel på inntrykk. Overstimulert av ingenting. Overdose tomhet.

Alt jeg vil, alle ønskene om noe mer gjemmes bort og støver ned som alt rundt meg også gjør. Alle de gode tekstene jeg skulle skrevet, all kontakten med viktige andre skrumpes inn som et fjernt minne, utilgjengelig for meg selv og enda fjernere fra tastene og usynlig for andre. Jeg blir borte.

Trangen etter å komme seg ut, delta, se levende mennesker som ikke bare vises gjennom en skjerm eller gjennom de store, skitne vinduene i stua, begynner å bli påtrengende. Jeg burde kanskje ikke lytte til stemmen, men lukke øynene og begrave med i lag på lag med tepper og gi meg det kroppen krever av meg. Istedet velger jeg den såre røsten som rommer alt, velger å fjerne alle stengslene som befinner seg mellom de innelåste, nedstøvede tankene og bare leke med tastaturet. Tenker at dersom jeg forsøker kutte ut bevisstheten og åpner kanalen mellom tanke og taster, og lar musikken være eneste påvirkning, så kan det kanskje gå. Det har fungert før.

Enn så tørt og tomt det kan virke som det er, finnes det noe der inne. En slags indre kontakt med det livet jeg ønsker meg mer enn noe annet er igjen blitt vekket. Noen få liter energi intravenøst er alt jeg trenger for i det minste å få kontakt med kreativiteten, det som skaper mening, som gir nytt pågangsmot og en større aksept for hvordan hverdagene må leves.

Jeg klarer likevel ikke fri meg fra lengselen etter den ekte, virkelige kontakten som burde vært selvfølgelig hver dag. Den som ingen andre tenker over, et lite god dag til hun som sitter i kassa på Rema 1000, det skal ikke mye til før det blir mye bedre.

I mellomtiden lytter jeg til musikk, og venter og lengter etter noe mer. Etter å skifte fra observatørstatus til deltakende, likeverdig menneske. Jeg vil ikke miste alt, altfor mye er allerede borte.

Livet som det er

Skolestart – en ny begynnelse

Dagene kryper seg nærmere skolestart, alt utstyr er snart på plass, den siste oversikten lages og handlerunden planlegges. Det er ikke småtterier som skal fylle skuffer og dekke bordplatene til små barn.

Når midten av august nærmer seg og reklamen for brevordnere, markørtusjer og skriveunderlag tvinger seg på meg, kjenner jeg drivet mot Høgskolens tilbud vekke et gammelt behov for å lære mer. Jeg kjenner stemningen, iveren og dragningen mot bokhandelen. Jeg kjenner lukten av kantinens nystekte kanelsnurrer og duften av nyåpnet skolebok, lirke seg fram fra en liten, mørk krok av hjernen. Det er på skolen jeg skulle vært!

Jeg savner bøkene, timeplanen, oppgavene som kommer. Jeg savner lærerne, som ikke alltid forventet nok, og jeg savner følelsen av å være full av inntrykk og litt bekymret for hvordan jeg skulle komme gjennom pensum og vise det beste jeg kunne.

Jeg savner å være student! Påminnelsen jeg får hver høst, minner meg på hva som var en gang. Ønsket om å komme tilbake er ikke svekket, jeg har enda idèer om hva jeg vil, hvordan jeg kan utvikle meg og få mer formell kompetanse, men jeg har mye å ta igjen før jeg faktisk kan gjøre noe med det. Jeg får dekket litt av mitt pedagogisk behov ved å hjelpe barna mine med skolearbeidet, men føler meg ikke særlig klok når de kognitive problemene blir så store at jeg verken skjønner hva som skal gjøres eller at jeg ikke skjønner det.

Jeg kan godt like teori, men jeg liker ikke at veien tilbake til skolebenk og arbeidsliv er teoretisk.