Kognitive problemer

Prøve ord

Ordene forråder meg, peker nese og sklir unna meg. Det er et skjold mellom ordene og alt som skulle vært sagt, en hindring som isolerer og distanserer. Et sted mellom verden og stua finnes en sti jeg ikke ser, et hinder med tråder av strøm jeg ikke kan stege over. Det gjentar seg og gjentar seg. Jeg prøver og øver. En hand strekkes ut, men fingrene er borte, jeg når ikke fram. Kan bare se og håpe øynene virker, men kroppsspråket kan ingen se.

Jeg ser på andre som deltar, som en sløv observatør faller jeg stadig ut. Viljen dunker i hodet, presser fram det jeg ikke vil ha, må visst lure hjernen på nytt, finne en ny omvei eller snarvei som kan gi meg det jeg trenger. En slags toveiskommunikasjon, å eie ordene, forbindelsen til andre er det mest verdifulle som finnes. Uten falmer jeg. Til jeg famler igjen etter nye tråder, nye veier ut. Søket slutter aldri.

Barn og familie

Kjærlighetseffekten

Jeg sitter i sofaen og skjelver.

Det knitrer og forflytter seg, sprer seg som blekk i et porøst ark, bli større og mer, dekker et område som vokser. En sped kulde inntar kinnene, trekker seg mot nesen og blekner den, skyter opp røde flekker i kinnene, en kontrast som minner om en viss tjukk mann som dukker opp om et par måneders tid. Men kroppens gave er utilslørt, uønsket.

Fra kjøkkenet hører jeg glade barnestemmer liksomkrangle om den siste paprikabiten, blikket mitt vendes ut mot blader som lyser gule mot en bakgrunn av dyp grønn gran. Blikket vendes bort mot noe vakkert, langt der borte fester det seg i toppen av grantreet, mot fuglen som balanserer så perfekt på granens topp at den ikke beveger seg det minste.

Med blikkets søken, dras det vonde kroppen driver med i samme retning. Jeg forsøker plassere det utenfor meg, gi la det tynnes ut, bli mindre invaderende.

En stemme roper, det er jeg som er «mamma», en klump av en kropp fyller hele fanget, blikket mitt daler ned på den lille, vakre som har funnet bekreftelsen. Blikket hans ser bare det som kan leses i blikk og kroppsspråk, i hvordan han blir møtt. Han ser ikke det andre og jeg takker for ME-ens evne til å dekke og skjule slitets verk.

Klumpen av kjærlighet, kjennes som en bombe i kroppen, utsletter kriblingen, opphever dens effekt, skyver den bort, fortrenger. Kvalmen, svimmelheten, øynenes fokuseringsproblemer fratas oppmerksomhet, men det er bare for en stund.

Jeg vet det, men varigheten betyr ingenting, tilstedeværelse i mitt barn sitt liv betyr alt.

Leve med ME

Kjempegod på veldig lite

Det er noe jeg virkelig kan og som jeg får til uten å streve noe særlig. Det er å skrive. Jeg kan skrive selv om jeg sliter kognitivt, til et visst punkt. Jeg er i stand til å skrive mye lengre enn jeg er i stand til å snakke. Eller gjøre meg forstått på vanlig vis. Jeg kan sende sms og være svært nøye på å skrive riktig norsk, for så mye som sykdommen har tatt fra meg har jeg bestemt meg for hva som er viktigst for meg å bevare.

Jeg kan gi inntrykk av å være oppegående, men forsøker du deg på en samtale med meg, daler inntrykket som en vaskemaskin sluppet fra femti meters høyde: Raskt og med et brak.

Når jeg skriver kan jeg være effektiv, men blir jeg bedt om å svare på spørsmål eller følge en oppskrift blir jeg stående og se uforstående ut, kanskje ligner jeg et spørsmålstegn, hva vet jeg.

Skriftlig enetale går fint, men samtale er utrolig komplisert og sliter meg ut på kort tid. En samtale ansikt til ansikt krever forståelse, både av kroppsspråk og mimikk. Enetale med skjermen krever bare forbindelse mellom ubevisste tanker og tastene.

Jeg skjønner ikke hvorfor noe er svært enkelt for meg et øyeblikk for i neste å være umulig. Det henger selvsagt sammen med om det er kjent stoff eller om ting kommer uforberedt på meg. Det betyr en del om det jeg gjør, og skal ta stilling til, får konsekvenser eller ikke. Handlinger som får konsekvenser krever et våkent sinn og stiller krav til stabilt oppegående kognitive evner og det øker skepsisen til om jeg kan klare. Når jeg fungerer bra kognitivt, iallfall på spesialområdet mitt, er ikke dette noe jeg vurderer, da ligger det der naturlig.

Jeg skjønner ikke skiftningene, hvorfor jeg ikke klarer ting jeg synes jeg burde når jeg klarer ting som bare er viktige for meg, men ikke betyr noe for andre.

Hvorfor er det slik?