Media, samfunn og meninger

Helseinformasjon i mediene: Vik fra meg!

Noen ganger kan det være svært smart å lukke ører og stikke hodet i sanden (for de mykeste av oss) –  iallfall når det kommer til informasjon om risikofaktorer for den ene sykdommen etter den andre.

Media elsker å fortelle oss at vi er fete og hvor stor risikoen er for at livet blir verre og dødsalvorlig. Det er det verste jeg vet!

Har du noen gang lagt merke til hvor stor plass «helseinformasjon» får på nettavisene? I mine øyne er det mye. Jeg er en slik person som blir kjempesulten av å se på folk som spiser, kanskje særlig dersom det er slankeprogrammer på tv! Det er reneste snikreklamen, og dem av oss som vet litt om markedsføring fra 1900-tallet vet at det ikke er lov (satser på at jussen er som den var). Jeg får lyst på sjokolade og masse annet når det er snakk om kroppens ytre. Når det er snakk om kroppens indre snurper jeg munnen og skifter kanal eller scroller raskt forbi.

Jeg vet så inderlig godt at en kropp som beveger seg lite ikke er sunn. Jeg vet at rompa mi er tom, som en sliten skinnsekk uten seler. Jeg vet at musklene jeg hadde er borte. Jeg vet alt det der. Og om jeg kunne, skulle jeg begynt å trene nå i kveld. Jeg skulle fått tilbake superkroppen min med muskler som danser med fettet, som utgjør formene tilsammen. Jeg skulle brukt kroppen slik at jeg ble svett og det kjentes dagen etter. Og slik har jeg det til dels allerede, bare les Spor av arbeid dagen derpå – det skal ikke mye til før jeg merker spor etter utskeielser og det er en fordel, ikke sant? Det skal ikke mye til før jeg får treningseffekt!

Det ytre er nå en ting, men kroppens indre tilstand, den er det antakelig enda verre med. Så lenge jeg ikke kan gjøre noe særlig med den, virker «helseinformasjonen» i nettavisene negativt inn, så jeg skyr den, orker ikke ta innover meg at kroppen blir en større og større risikobombe.

All denne helseskrekken vi fõres med hver gang vi våger oss inn på en nettavis: Hvor bra er det? Gir det mer kunnskap, hjelper det folk som trenger det? Eller skapes det helsefanatikere og hyperkondoere?

~~

Del gjerne innlegget!

Blogging

Sykdomsblogging: Terapi eller sykdomsdyrking?

Å blogge om egen sykdom er ikke uvanlig, et googlesøk på ordene sykdom+blogg gir  3 720 000 treff. Det er altså svært enkelt å finne blogger om sykdommer. Det er en bra ting, fordi det tyder på at det ikke er tabubelagt å blogge om sykdom. Likevel, med ujevne mellomrom, dukker debatten og de kritiske spørsmålene opp om hva som er sunt og hva som er uheldig med sykdomseksponering på denne måten.

Marianne Gunnufsen er sykepleierstudent ved Universitetet i Agder. Hun har skrevet bacheloroppgave i sykepleie om skriveterapi for mennesker med alvorlig sykdom. Hun har fordypet seg i skriving som metode for bearbeidelse av stressrelaterte følelser og tanker rundt egen alvorlig sykdom. Den som liker å lese skjønnlitterære bøker vet at kriser forekommer opp til flere ganger i hver roman. Uten krisen, ingen forsoning eller lærdom, heller ingen dramatikk. Å skrive skjønnlitterært kan være en sosialt akseptert metode for bearbeidelse av vonde erfaringer. Sammen med fantasien kan historiene krydres og forfatteren kan prøve ut ulike løsninger før de omsettes i praksis. Å skrive kan være å bli kjent med egne muligheter og evne til problemløsning.

Å sette ord på vanskelige følelser kan være en form for mestring. Jeg har lest mange blogger der dette blir understreket, bloggen har en funksjon. Noen bruker bloggen sin for å prøve ut formuleringer og sjekke reaksjonene på det de sier før de snakker med terapeuten sin eller familien sin. Noen bruker bloggen sin helt bevisst for å avlaste familie og venner slik at i møte med disse kan samtalene bli så sykdomsfrie som mulig. Den som ønsker å få innsikt i det vonde kan lese bloggen, men i møtet holdes sykdommen utenfor. Selv synes jeg det er deilig å kaste av meg sykdom her inne og slippe opp for presset som ellers hoper seg opp.

Det er ikke slik at dersom vi ikke snakker om det som er vanskelig blir det borte. Det er heller slik at dersom det ikke blir uttrykt, fordobles det og opptar mer og mer plass. I noen tilfeller kan det være slik at det en trenger mest av alt er avledning. Da bør en holde seg unna det som trigger sykdomstanker og heller oppsøke det friske og glade. Balansegangen mellom disse kontrastene kan man bare lære gjennom erfaring.

Når en dumper innom en sykdomsblogg kan man lett tolke skribenten som selvopptatt og negativt innstilt. Trangen til å komme med råd kan være overveldende sterk eller man himler med øynene, sukker tungt og forter seg bort igjen. Er du blant disse, så husk at for noen er bloggen den eneste utkanalen de har. De får det ikke lettere av å ikke uttrykke seg. Noen har kanskje sykdomsbloggen som en søppelkontainer og uttrykker sine friske tanker et annet sted. Vær varsom med hvilke råd du gir.

Ved å skrive organisers tankene og dermed følelsene. For dem som ikke har en sosial hverdag, som arbeidstakere har, vil bloggen fungere som en sosial arena med fellesskap med andre i samme situasjon. Disse menneskene kan finnes over hele verden og det er ikke gitt at man finner disse i en organisasjon i kommunen man bor i. For mange finnes fellesskapet bare på nett. Ved å dele egen erfaringer i en åpen blogg (les: blogg som ikke er passordbeskyttet) risikerer man at hvem som helst leser, men også at hvem som helst kan lære mer om akkurat dine utfordringer. På den måten kan en selv bidra til mindre stigmatisering og dempe fordommer.

Å lese om andre hverdag kan bidra til ens egen blir hevet, en får kontakt med egne ressurser når en leser om andres utfordringer. Andre holder en avstand til fordi en vet at innholdet i deres blogg ikke er god for en selv.

Det er ikke til å komme unna at det finnes blogger med innhold som ikke er konstruktivt for noen. Noen av disse bloggene har liten variasjon i innholdet og publiserer gjerne innhold som oppleves som krenkende og triggende for andre i sårbare situasjoner.

Før man oppretter egen blogg bør man tenke over om man vil være anonym eller ikke. Skriver man om et snevert tema ligger det uansett en risiko for at man avslører sin identitet. Velger man å blogge bør man gå gjennom hva hensikten er og sette opp egne retningslinjer for hva som er greit å dele med andre. Det kan nemlig bli slik at man sier litt mer enn hva godt er. Tenk deg at andre skriver om deg det du skriver om dem før du publiserer. Du vet heller ikke hvordan det du skriver blir forstått, det er ikke gitt at leseren har kunnskap om det samme som du har. Vær forberedt på kritiske spørsmål, men ikke ta de personlig. Det handler ikke nødvendigvis om deg, men om uvitenhet og forvirring. Ikke alle sykdommer er lette å forstå seg på og en kan ikke forvente at folk setter seg inn i en sak før de uttaler seg.

*****

Dette blogginnlegget er ikke ME-spesifikt. Artikkelen «Skriver om sykdommen» er publisert i Sykepleien 1/2012 (19.1.2012), og dette blogginnlegget er til dels skrevet med artikkelen som kilde.

Media, samfunn og meninger

Tv 3 leker med følelser og sykdom for underholdningens skyld

«Det er et krevende og spennende sosialt eksperiment, som blir bra tv-underholdning», sier Øyvind Skovli, som er pressekontakt for Tv 3, om programmet «Fristet» til Dagbladet.

Realityprogrammet hadde premiere i går kveld. Jeg fikk med meg episoden med 22-årige Niklas som blir utsatt for sin fristelse, som er å velge mellom 15000 kroner for laget sitt eller å gi sin ME-syke mor lp-kurs. Da han hadde valgt måtte han ringe moren sin og fortelle hva han valgte mellom og bort.

Hva laget skal oppnå og hvem de konkurrerer med, vet jeg ikke. Utfordringen til Niklas involverer moren hans, som ikke ble varslet i forkant av telefonsamtalen. Ligger alt vett og forstand til Tv 3 igjen i programmet «Det blir bedre» som sendes en time tidligere? Sistnevnte program er følelsesnært kvalitetstv. Kontrasten til «Fristelsen» er enorm. Hvor ble det av moralen, empatien og etikken? Vær varsom-plakaten er sendt til kildesortering.

Etter Niklas ringte for å fortelle moren hvilket valg han har tatt, ser vi deltakerne snufse og grine for så å gå til baren. Når ble det lurt å drikke ut dårlig samvittighet? Hvorfor vil Tv 3 fronte høyt alkoholkonsum blant unge mennesker og gjøre det til en grei måte å reagere på vanskelige ting på?

I dette tilfelle handler det om sønn til en ME-syk mor som blir satt i en veldig vanskelig situasjon. Det er ikke et stort poeng for meg at det denne gangen handlet om ME, det ville vært like ille om andre sykdommer eller personlige problemer ble trukket fram, særlig når det handler om pårørende til realitydeltakere. Disse har ingen innflytelse på hva som blir gjort ut av deres «bidrag», som jeg opplever at de blir lurt til å gi.

Det er etisk svært betenkelig og uakseptabelt på alle nivåer!

*****

Andre som har skrevet om det samme er SerendipityCat