Media, samfunn og meninger

Heller synlig syk?

Du skal ikke bry deg med andres saker, men bry deg om personene.

Du skal ikke tro det verste om folk, men undersøke om det du tror har rot i virkeligheten eller om det bare finnes i ditt eget hode. Når magefølelsen sender signaler til hodet, skal du ikke la hodet rasjonalisere bort uroen, men først sjekke om uroen egentlig er sult. Når det er avklart skal du heller ikke la hodet finne forklaringer som bortforklarer det den lille stemmen forsøkte fortelle deg. Det kan være magefølelsen må sette deg igang og gjøre noe med det du opplever at ikke stemmer, at du må kontakte noen som vet mer enn deg selv. Det kan være at mangefølelsen er nærmest sannheten. Den du ikke vil vite.

Lise Flakstad har sykdommen Parkinsons sykdom, en sykdom som gir fysiske utfall som i noen tilfeller kan forveksles med oppførselen til en ruset person. Mange som har såkalte usynlige sykdommer hevder at de skulle ønske sykdommen deres var synlig, og tror at det ville vært løsningen som kunne gitt dem aksept for manglende deltakelse i arbeidslivet. Lite vet de om følgene av synlige sykdommer og all stigmatiseringen som følger. Usynlige sykdommer har den fordelen at det går an å fremstå som alle andre og i større grad bli behandlet som den en er. Ønsket om å være synlig syk tror jeg mest er et ønske om å bli akseptert og ikke bli tvilt på. Det er uttrykk for et behov for å slippe å forklare og overbevise andre om det som er. Jeg tror ingen virkelig vil SE syk ut.

Historien til Lise Flakstad, som ble anmeldt til politiet av personalet i en butikk hun handlet i, er et eksempel på hvor raskt folk dømmer etter det ytre. I dette tilfellet ble hun ikke engang spurt om hun trengte hjelp, noe som kunne gitt butikkpersonalet den informasjonen de trengte for å gjøre det rette for henne. Butikkpersonellet var bekymret for om hun ville klare å kjøre bil. En reell bekymring når en person til forveksling ser ruset ut. Poenget var kanskje heller ikke om hun var ruset eller ikke, men om hun var i stand til å kjøre bilen trygt hjem.

Skal vi holde tilbake bekymringer og bedøve den indre stemmen som gir oss hint? Eller skal vi melde vår bekymring, risikere å ta feil, men også å redde liv? Er det ikke slik at dersom sykdommen er så merkbar for andre at det vekker bekymring, så er det viktigere å gjøre noe enn å forholde seg passiv?

Selv om bekymringen gjelder oss selv.

***

Denne bloggposten er repulisert fra Lammelårtanker og noen setninger er lagt til eller endret litt.