Leve med ME

Jeg skulle vært

.. en sånn som ordnet opp. En sånn som tok tak i hver uoppredde seng og redde den, en sånn som så den skjeve lista og retta den, en sånn som mislikte fargen på veggen og som malte den. Jeg skulle vært en sånn som aldri hadde visne blomster fordi jeg ikke vannet nok, en sånn som visste hvem jeg kunne ringe til når jeg trengte hjelp til takvask eller veggvask eller til å få malt et slitent gulv. Jeg skulle vært en sånn som så, og som gjorde det som trengtes å få gjort, med det samme det ble observert.

Men jeg er ikke en sånn som klarer å gjøre etter jeg har sett, noe lukker seg rundt øynene mine når støvet og skitten blir synlig for øyet mitt, noe stenges når lista er feil og veggen er skjoldete. Det blir så mye, for mye, og middagen skal jo spises, middagen skal planlegges og handles for neste dag. Beskjeder skal jo gis og timene der ute i den verden andre tilhører forkortes jo mer jeg gjør, så jeg lukker øynene når jeg ser, vrenger oppmerksomheten mot andre ting, herjer på stillferdig vis med tankene mine for å få det rette fokuset, for å bare se det jeg orker å se og gjøre noe med.

Det er likevel ikke helt okei, ikke helt greit, for jeg vil så gjerne være henne som tar tak, som ikke tenker og vurderer til tiden er forsvunnet. Jeg vil så gjerne være henne som har gulvet fullt av oppussingsgreier når mannen kommer hjem fra jobb, hun som vet akkurat hva hun gjør og som ikke nøler med å gjøre det, være hun som gjør en forskjell, som kan noe mer enn å prate, taste, om det.

Jeg vil så gjerne bli henne jeg også er, hun som ikke kan alt, men som lærer seg hvordan alt skal være og gjøres og som gjør det.

Jeg vil så gjerne være henne óg.

Leve med ME

Skamme meg?

Det er som om jeg ikke har skjønt det; at jeg skal skamme meg, for burde jeg ikke det?

Jeg som for det meste er hjemme, jeg som surrer med ord, jeg som bruker feil ord og ikke finner ord. Jeg som helst skulle hatt taster under fingrene konstant, fordi jeg ofte mestrer det skrevne ord bedre enn det uttalte.

Jeg skulle sikkert skamme meg, fordi jeg ikke mestrer en god del hverdagslige greier og heller ikke har kapasitet til å skjule det. For det er jo sånn at den polerte overflaten har rustet bort for lengst. Igjen har jeg bare den jeg er og den jeg har blitt, som ikke klarer dekke over noe som helst.

Jeg skulle kanskje føle at jeg ikke skulle ta ordet i forsamlinger, men jeg er så inni hælvetes lykkelig for å kunne være en del av en forsamling at jeg ikke klarer holde kjeft, når jeg for overflatelykkens skyld burde det.

Jeg kan ikke tenke at jeg burde holde ting for meg selv, i tilfelle noen skulle tro eller tenke noe om min feil bruk av ord, om min stotring og stamming og nøling når ordene ikke flyter fritt på den måten de burde.

Men jeg skammer meg ikke, den tiden er over, jeg er som jeg er og i verste fall forklarer jeg hvorfor det låter merkelig når ordene forsvinner ut fra leppene.

Hvis noen reagerer, så gjør de det. Hvis noen har gidd til å tenke noe negativt, så la dem få lov til å misbruke egne tanker til å tenke stygt om andre. Og hvis noen lurer, ja da er det en suveren pedagogisk anledning.

Jeg prater og mener, og sånn har det bestandig vært.

Jeg er fortsatt meg sjøl.