Humor og ironi

Spor av arbeid dagen derpå

Midt på lårene sitter en rusten skrue og klør. Den vrir litt på seg når jeg går. I går ble den skapt, i dag ble den født. Den blir, som en velkommen gjest.

Den er et fysisk resultat jeg bare merker selv. Når jeg ser mot vinduet stopper ikke blikket, men fortsetter ut. Verden er ikke grå, men solens stråler fyller rommet ute og noe av den kommer inn. Slik var det ikke i går.

Jeg har fjernet skiten, fylt bøtta med møkk. Når jeg ser ut er den rustne skruen i låret en fornøyelse, rene vinduer og persienner en glede.

Det er ikke det praktiske resultatet i seg selv som gleder mest, men følelsen av å ha gjort noe som gir tilfredsheten. Det normale er ikke lår som skriker av muskler som er brukt når det er snakk om så lite, men støle muskler er normalt for den som trener.

Jeg trente i går! Jeg vasket vinduer og bøyde meg opp og ned langt oftere enn vanlig.

Og folk påstår at Personlig Trener er en forutsetning for å klare å trene? Pøh, hverdagen er nok i seg selv!

Leve med ME

50 kilo tyngre

Beina har noe seigt over seg, som om stramme strikker er montert rundt lårene og leggene er innsatt med bly.

Det er dagen derpå.

Det er dagen etter husmora fikk et anfall av huslighet og en passelig dose pågangsmot ble blandet med stygge ord. Det er dagen etter gjennomføringen, der timene flyter vekk før jeg får fatt i en eneste av dem. Det er dagen der øynene er blinde, bare hodet vet hva som ble gjort. Dagen der man burde oppdatere Facebook med skryt, men som heller holdes hemmelig på bloggen og for alle uten nysgjerrighet nok til å klikke seg inn her.

Dagen i dag brukes til jakt. Jakt etter tanker som kan mikses med fingre som taster, jakt etter uttrykk som reflekterer inntrykkene.

Min tunge kropp lager groper i sofaen. Musklene vrenger seg mens jeg søker etter normaliteten. Jeg tror det er helt vanlig å legge på seg cirka 50 kilo fra en dag til en annen. Det er slik det må være, for det er slik det kjennes.

Det jeg kjenner er det som er sant.

Blogging

Jeg lar meg ikke lure av skyggen min!

Jeg har bestemt meg for å lage blogg, for å gjøre de tingene som betyr noe for meg og som bygger opp om ressursene mine.

En tynn liten skygge sitter bak venstre skulder med kritisk blikk og hvisker meg hvesende i øret, ganske forstyrrende er han. Er du sikker på at det er lurt, spør han, du burde heller gjøre noe fornuftig (husarbeid), du blir sikkert sliten, veeldig sliten.. Han messer på, lar meg ikke være i fred. I flere måneder har han plaget meg med det resultat at jeg har blitt sittende, redd for at han har rett. Jeg vil ikke bli liggende i ukesvis igjen, vil jeg vel?

Jeg vil ikke at noen skal misforstå og tro at jeg fungerer bedre enn jeg gjør fordi jeg er i stand til å skrive blogg. Å blogge er noe ganske annet enn å være i en jobbsituasjon som krever toveiskommunikasjon hele tiden. Å skrive det jeg tenker på og er opptatt av er noe ganske annet enn å svare på andres spørsmål, huske hva jeg sa i forrige samtale osv. Å blogge er rett og slett å slippe ut noe av det som befinner seg i hodet.

Jeg har bestemt meg for å drite i hviskingen hans, for å ignorere tankene om at jeg heller burde komme meg på jobb. Jeg har ingen jobb lenger. Jobben min består i å fungere optimalt hver dag, å få mest mulig positivt ut av energien min.

Jeg er ingen selvutnevt husmor, har aldri drømt om å være hjemme for å stelle i huset. Ei heller nå. Hvorfor har jeg da brukt så mye tid på husarbeid som jeg har?

Framover skal ting være annerledes, jeg skal gjøre det jeg liker best som fører meg videre i livet. Jeg skal bruke ressursene mine og la dem styre mine valg. Jeg skal bestemme selv, skru på alt lys og fjerne skyggene!