Humor og ironi

Husk at du er grønnsak!

Alt er klart og vi setter oss i bilen og kjører av sted. Endelig skal vi på tur sammen og oppdage hvilken årstid det er!

Det er ikke alltid innlysende hvilken årstid det er for en som gjerne tilbringer det meste av tiden innendørs innenfor et skall av mestring.

Turen er etterlengtet, endelig skal vi gjøre noe sammen og kjenne på familiefellesskapet! Og for å dokumentere det hele ber jeg min kjære fikse kameraet mitt. Mobilkamera er utelukket, dette var før jeg anskaffet meg et sånn.

Ungene løper på raske bein, nyter friheten som ligger i bein som nærmest flyr av sted med kroppene deres. Jeg nyter den jeg går ved siden av.

For å samle bevis på det faktum at vi gjør noe sammen drar jeg opp kamera og trykker ned tasten; først på en vennlig, normal måte med forventning om at det skal være nok, men ingenting skjer. Deretter mer bestemt og en smule irritert for til slutt å dytte kameraet i magen på han jeg elsker med klar beskjed: «Fiks det!».

Lettere oppgitt med gryende frustrasjon spør han påtatt tålmodig: «Du satte i batterier?»

Batterier, pøh, det var da svært så pirkete og komplisert det skulle være! Jeg kjenner knurring starte i magen og murre seg oppover mot hodet, men et sted underveis nås selvinnsikten med et snei mens jeg utbryter: «Du skulle fikse kameraet, det var din oppgave!» og jeg klarer å hive inn tre gram latter i frustrasjonen, hvorpå han svarer: «du er da ikke helt grønnsak heller, jeg kan ikke behandle deg sånn!»

Men jo det er akkurat det jeg er; en grønnsak! En fotograferende grønnsak med sans for detaljer og visuelt uttrykk; en litt halvtfungerende sak med stort omsorgsbehov.

Og dessuten: Grønnsaker er sunt – det slår Statens Ernæringsråd fast! Fem til dagen!

Media, samfunn og meninger

Syk likestilling

Han drar støvsugeren med seg, flytter på et møbel og dytter til en stol. Jeg sitter i et annet rom.

Han har fått en tidsfrist, en ramme for når han må være ferdig; det er da jeg står opp. Mens jeg dusjer kan han skifte sengetøy, mens jeg spiser kan han handle. Når han ikke er der kan jeg slappe av, når han sover kan jeg hvile.

Jeg vil at veggene skal være mine, at gulvet skal være mitt. Jeg vil ha hendene i brøddeigen og fingrene i nyvasket barnehår. Jeg vil kjøre bilen og hente en pakke i et nedlagt postkontor. Jeg vil hente alle bøkene jeg skal lese og selv henge opp lampene. Jeg vil dele oppgavene huset og barna har gitt oss, jeg vil være den som utfører og organiserer. Nå organiserer jeg bare.

Tiden er så lang og den går så fort når jeg ikke legger merke til hva jeg gjør. All småryddingen jeg ville gjort dersom jeg beveget meg mer, all vaskingen som blir gjort i rykk og napp; det ville vært så annerledes dersom jeg var annerledes. Kanskje til og med vinduene ville vært rene da?

Jeg legger ikke sjelen i husarbeid, men liker orden. Jeg stabler heller ved enn å klippe gresset. Jeg baker heller brød enn å pusse sko – og hvem pusser vel sko nå til for tiden?

Jeg vil heller utføre enn å observere! Jeg vil heller gjennomføre enn å delegere!

Han jobber, han er apatisk, har aldri tid til å være lat. Han blir halt i og dratt i, er ønsket her og der. Jeg drømmer om likestilling, jeg vil være med! Det er ikke riktig og heller ikke rettferdig det som skjer. Jeg vil ta min del!

Når skal vi bli tradisjonelle?

**

Ps! Hvis du liker dette innlegget kan det være at flere vil sette pris på det. Del gjerne!

Leve med ME

Gi meg sluttdatoen

Ikke gi meg natt når jeg vil ha dag, ikke sløv meg ned når jeg vil være klar. Ikke slå beina under meg når jeg vil stå oppreist, ikke mur meg inne når jeg vil være fri. 

Jeg kjenner stengslene dukke opp en etter en, de stiger opp fra steder jeg ikke ser, holder meg borte fra livet. Evnen til å kommunisere reduseres, forflyttes fra fingrene og munnen til hodet mitt. Der blir den. Jeg tenker og snakker med lukket munn, fører samtaler og svarer på spørsmål, planlegger foredrag og forbereder kilder. Alt finner sted i hodet mitt. Kanskje det er slik det kjennes i en tidlig fase av ALS?

Viljen må vendes innover, mot alt jeg vet er riktig å gjøre. Jeg må overse kreativiteten, se bort fra inspirasjon og søke bort fra det som spontant kan vekke engasjement. Jeg har ikke kapasitet til mitt eget engasjement.

Jeg må godta at den utadrettede virksomheten, i form av kommunikasjon på nett, må begrenses mye mer enn jeg liker. Det selvfølgelige er ikke lenger selvfølgelig. Om jeg ikke trekkes inn mot meg selv frivillig, skjer det snart uten kontroll. Varsellampene blinker, kroppen vibrerer. Jeg har ikke lenger evnen til å la viljen til å gjøre, til å sette meg selv på plass og la noe viktigere komme først. Jeg må hele tiden ta hensyn, begrense skader og stabilisere min egen form. Jeg må skjerme meg enda mer. Og jeg tåler enda mindre.

Hvor lenge skal det holde på? Jeg trenger en sluttdato å se fram mot, trenger å vite at det ikke varer evig. Jeg trenger forsikring om at det er nå jeg sitter i bunnen av bakken, at det ikke kan bli verre enn det er. Det gjør så vondt å være her. Jeg vil reddes.