Gode livet; LA BESTÅ!

Det skjer så mange gode ting at jeg nesten blir litt svimmel. Jeg legger planer og gjør avtaler, skriver og høster alt det gode jeg klarer holde, men armene kjennes så altfor svake.

Jeg vet at det gode snart utsettes for storm, og at fundamentet er værsykt. Jeg tror jeg knuses når stormen kalt «hverdag» setter inn. Alt jeg har vokst på og bygd opp blir utsatt for mer enn det tåler. Jeg har sett det så mange ganger før.

Jeg er litt redd, men kanskje mest av alt for å være snill pike som oppfyller egne profetier om hvilken retning formen tar veien.

Jeg har mange ganger trodd at formen skulle knekkes av belastningene som ventet, men blitt overrasket over den uventede styrken, eller lageret av overskudd, som ble bygd opp i skjul. Det er en trygghet og en forsikring om at jeg ikke selv skaper den tilstanden jeg er i. Jeg er ikke mine forventninger alene.

Hver dag i en lengre periode har jeg hatt «hjemmekontor» etter frokost. Jeg har laget meg rutiner som gir meg det jeg trenger for å ha det bra. Jeg presterer og er det noe mer normalt enn nettopp det? Å prestere er å være viktig, å prestere er å gi og rekke utover seg selv.

Jeg er full av det gode, men kjenner en eldgammal murring som forsøker tvinge seg fram til bevisstheten, som insisterer på alvoret, som ikke lar meg leke og bestemme selv. Jeg tviholder på det jeg vil ha, skriker til murringen la meg være, om ikke mer så iallfall en stund til! 

Jeg er ikke klar for å slukkes, det er så mye som er ugjort og lengselen etter påfyll er ennå stor. Så mye som kommer inn gir enda mer som skal ut. Det har samlet seg i årevis og endelig har spåket vunnet og nyter seieren. De ordene som blir borte leter jeg ikke etter, men finner andre isteden.

Jeg trenger utveien min, trenger regien og alt jeg kan hente inn i livet, legge til det som er der fra før.

Jeg vil ikke skrotes, vil ikke overvinnes av de mørke månedene med innestengt luft og vegger uten farger. Jeg trenger mitt eget liv, trenger å skape det selv mens jeg ennå kan.

Derfor fortsetter jeg å lage planer og gjøre avtaler. Derfor fortsetter jeg å skrive og finne nye ord som sier omtrent det jeg ønsker og vil. Derfor tillater jeg meg å snuble og gjøre feil og kanskje bli liggende for en stund. Jeg orker bare ikke ta farvel med den gode formen, ikke nå og ikke senere.

Jeg tviholder på det jeg har.

Reklame

Tenk deg om før du velger deltidsstilling

De siste dagene har det vært stor oppstandelse fordi likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen har advart kvinner mot å jobbe deltid. Hele 40 % av kvinner i arbeidsfør alder jobber deltid. Det er mange!

Thorkildsen har fått utrolig mye kjeft fra sårede kvinner, som mener hun ikke verdsetter dem og deres valg om å tråkke hjemme. Jeg synes det er bra at det rettes fokus på at lønnet arbeidsinnsats har betydning for samfunnet som helhet, og særlig for den enkelte person. Kanskje kan det føre til at flere tenker seg om før de reduserer stillingen sin av sykdomsårsaker?

Jeg har selv hatt deltidsstilling og sluttet å be om ekstravakter fordi energien var for lav til å jobbe halv stilling. Jeg trakk meg tilbake og tenkte at alt jeg trengte var en solid pause før jeg kunne trå til igjen og jobbe som normale mennesker. Det var bare det at den tiden aldri kom tilbake. Dersom jeg ikke hadde betalt for svakheten min selv, og dersom jeg ikke hadde vært så stolt, men hadde kommet lenger i søken etter meg selv og min identitet, da skulle jeg fulgt fornuften og jussen og bedt om sykemelding lenge før. Sett på avstand kunne jeg ikke gjort det, for jeg tror det ville drept selvtillitten, men juridisk og økonomisk sett ville det lønt seg framfor å surre rundt i mikrostillingsprosenter (også kalt 50 %).

Det er bra å være stolt, men vi må ikke blendes av stoltheten, for dersom ulykken er ute er det for sent å velge om igjen.

Å velge å jobbe redusert stilling er ofte ikke et reelt valg. Hvem lar vel barnet sitt ligge hjemme når det trenger stell og service flere ganger daglig, når det ikke klarer å komme seg til toalettet alene? Hvem bruker tiden på jobb når hjemmesituasjonen er så tøff at vedkommende står i fare for å bryte sammen dersom han ikke tar en pause?

I teorien er det lett å være enig i at full stilling er det eneste rette, men så var det livet da.. Teori er teori.

~~

Anbefalt artikkel: Sykepleiere og andre latsabber