Refleksjoner rundt behandling og bedring

Ambisjoner

Jeg snuser på ambisjonene, vil strekke meg mer og mer, vil kjenne at jeg vokser, blir større og kommer nærmere dit jeg vil komme.

Tekstene har vært på ferie, et sted jeg ikke fikk bli med. Igjen ble jeg, på snarvisitt i vanlige folks verden. Jeg har hatt følelsen av å delta, kjent på tilstedeværelse i livet og utvidet rammene for hva jeg kan gjøre. Straffen har tilsynelatende uteblitt, så planen er å fortsette framtiden som nåtiden leves og erfares.

Kanskje jeg rett og slett har lært noe viktig og vesentlig: En sentral kunnskap om hvordan smutthullene i ME-en kan identifiseres og utnyttes?

Livet som det er

Besøk i andres virkelighet

En snartur innom biblioteket resulterte i en tykk bunke bøker med et ukjent antall sider innblikk i en annen virkelighet. Verden blir litt større når en forlater sin stue for en liten stund og ser seg om.

Bare noen hundre meter fra mitt hus ser verden litt annerledes ut. Snøen er flerfarget, oppstykket og delvis smeltet til en slags brungrå sørpe. En liten glipe av våren sprekker opp i noen smale og brede striper asfalt. En påminnelse om at sykkelsesongen starter på et tidspunkt i år også.

Vissheten om at jeg har kommet hjem i dag er god, jeg har kommet hjem fordi jeg ikke har vært hjemme hele dagen. Forandring. Kortvarig unntakstilstand. Å komme hjem kan ikke overvurderes, for den som stadig kommer hjem, hver dag kanskje, er det vanskelig å forestille seg hvor fin den følelsen er. Et opphold fra veggene, en avstand til sofaen. Å komme hjem er godt.

Bøkene plasseres i en høy stabel, sidene er mange og oppmerksomheten drives av seg selv mot innholdet. Lesingen fyller store deler av dagen og jeg er endelig kommet dit at lesetempoet er høyt nok til å lese så raskt at jeg får med meg innholdet noenlunne. Framgang!

Livet som det er

Nye spor, samme bein

Forkjølelsen har gitt meg noen dagers pause uten struktur, det kjennes ikke bra. Jeg liker struktur, jeg liker framgang, jeg liker spor. Struktur former tanker, rydder unna forstyrrelser, det baner vei for alt som er ønskelig.

Jeg trenger framgang, stillstand gjør meg matt, gjør meg passiv, gjør meg lei. Spor jeg trår opp, ikke utespor i snøen som smelter bort når varmen kommer, men slike små nette spor, viser at  jeg kan.

Jeg kan noe mer enn å sitte stille og vente og la hjernen gå på tomgang. Alle vet at tomgang ikke er bra for miljøet. Heller ikke hjemmemiljøet.

Spor, små deler av meg som andre kan plukke opp og henge på veggen om de vil. Det gleder meg, bekrefter meg. Styrker meg.

Jeg kan gå videre og vet at stien bak meg ikke er rett, men at sporene etter meg lager mønster i sikk-sakk og i sirkler, på sin helt egen måte. Min historie.

Det er deilig å komme videre! Godt å være frisk nok til å fortsette å lage spor.