Kognitive problemer

Bokstavene som blir borte

Jeg leser med hodet i bevegelse, flytter hele toppen ettersom øynene har blinde felt som sluker bokstaver.

Det jeg skal si må være klart i hodet, eller bli til underveis mens jeg taster. Alt som skal inn møter motstand, mens det som skal ut beveger seg noe raskere, eller mindre langsomt.

Å sjekke egne ord, for å sikre at bokstavene har plassert seg i ønsket rekkefølge, er en oppgave som vil ta meg dager å gjennomføre, så jeg skriver omtrent som i blinde og håper at fingrene er automatisert nok, kjenner sine bokstaver godt nok til å skape mening for den som får resultatet.

Øynene er for trette, trege, alt skjer for raskt for dem til å oppfatte. Feltene som blir borte hindrer vesentlig informasjon å nå inn. Et lite «ikke»  eller en «u» er alt som skal til for å snu fra en mening som vesentlig eller en som skal forkastes. En liten bokstavendring er nok til å kalle fram smilet eller gjøre munnen sur.

Detaljene er viktige. En bokstav kan velte et helt inntrykk. Og skape ganske mye forvirring.

Leve med ME

Å forstå ting riktig, valgt perspektiv

Når jeg kjenner tungheten innta kroppen: Er det ME eller er det de tunge skyene som skjuler solen som dobler tyngdekraften?

Når jeg kjenner trøttheten overmanne meg: Er det kroppens signaler om litt for høyt aktivitetsnivå den siste tiden eller er det konsekvensene av en altfor sen natt?

Når kroppen er anspent og tærne vanskelige å nå: Er jeg stiv og støl av for lite fysisk utfoldelse eller er det høstens små hint som erter meg?

Når jeg ikke klarer taste et eneste ord: Er det økende kognitive problemer, eller er det skrivesperre?

Når jeg ikke klarer konsentrere meg og utrette noe: Er det ME-en som trekker meg bort eller har jeg mistet motivasjonen og teknikken som driver meg framover?

Hva er hva? Svaret avgjør hvilke muligheter som finnes og hvilken tiltak som kan settes inn.

Svaret avgjør hvordan jeg kan forstå og takle det som skjer, men hvordan jeg forstår ting påvirker også hva jeg ser: Sykdom eller normalitet. Hvordan jeg ser og forstå det som skjer og meg selv, kan i seg selv hemme eller fremme det selvbilde jeg ønsker meg. For tiden har jeg heldigvis mye kontakt med den friske delen av meg, jeg simulerer normalitet og gjør ting som gir meg mer av det. Enn så lenge har jeg mulighet til å velge, fordi ME-en ikke fyller meg fullstendig.