Media, samfunn og meninger

Gi meg penger slik at jeg kan jobbe, Robert!

Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson (FrP) gikk i går til mediene med klar beskjed til landets uføretrygdede om ta seg sammen og begynne å jobbe. For å motivere oss latsabber tar han fra oss penger, ikke mye selvsagt, bare sånn cirka 20 000 – en dråpe i havet for sånne rikinger som lever på staten.

Jeg har bare en ting å si deg, Eriksson; du har rett! Det er penger som kan få meg ut i jobb igjen!

Jeg er supermotivert for å jobbe og det har jeg vært lenge. Her jeg sitter foran pc-en på mitt stille vis leker jeg at jeg jobber, det går meget langsomt. Jeg imiterer en arbeidshverdag andre har, men som i mitt liv er en drøm. Om denne lille virksomheten jeg driver med er arbeid, kommer an på hvordan du definerer det, men så langt har ingen tilbudt meg penger for de tekstene jeg skriver. Jeg kunne like gjerne mumlet off-line. Hvis penger var poenget.

Jeg er supermotivert for å jobbe, Eriksson, men jeg mangler altså penger for å kunne realisere drømmen. Pengene skal jeg ikke putte i min egen lomme, men til forskning.

Du skjønner det, Eriksson, det eneste som virkelig kan få meg tilbake i jobb er penger til forskning. Jeg sitter ikke hjemme hver dag fordi jeg ikke gidder noe annet. Jeg sitter ikke hjemme hver dag fordi jeg elsker formiddagstv eller realiserer meg gjennom morsrollen. Jeg sitter heller ikke hjemme fordi det lønner seg.

Jeg sitter hjemme hver dag fordi den medisinen som kanskje kunne gjort meg frisk ikke fins. Nei, nå lyver jeg. Medisinen fins, den er bare ikke tilgjengelig for meg. Den er ikke ferdig forsket på. Og hvorfor er den ikke det? Kan det handle om statlige bevilgninger, tro?

Hvorfor sørger du ikke heller for penger til forskning som kan gjøre oss friske enn å fremstille det hele som om jobb eller ikke er et spørsmål om motivasjon? Alt som skal til for mange av oss er bevilget penger til forskningsprosjekter som har gitt arbeidslivet mange flere deltakere. Og litt mer tid.

Hvorfor tror du, Robert, at det er pengene som holder meg hjemme og ikke sykdom? Om du virkelig tror at jeg blir friskere med færre penger og at mitt virkelige problem er motivasjonsmangel, vel da inviterer jeg deg hjem til meg i min stue slik at du kan få et bittelite innblikk i mitt liv i min hverdag.

.. men det har du sikkert ikke tid til. Og det har heller ikke jeg. Du skjønner, den tiden et besøk tar, det er den tiden jeg trenger for å bli klar og samle overskudd nok til unger som kommer hjem fra skolen, og forhåpentligvis å spise middag litt senere.

Jeg vil tilbake til en virkelig jobb. Og jeg trenger din hjelp for å klare det!

Hva sier du til det?

**

Hvis du liker dette brevet og vil ha flere innlegg, kan du like bloggens side på Facebook: Jeg liker melivetpaaslep!

 

Del gjerne!

 

Mestring, drømmer og håp

Det er ikke lenger forventet at jeg skal vende tilbake til jobb

Når kan du begynne å jobbe igjen, spør hun og setter blikket i meg. Jeg kremter og svarer et svar jeg har tenkt gjennom mange ganger, skammer meg litt og får følelsen av at jeg ber om for mye. Om kanskje et år, sier jeg og ser ned i pulten, før jeg forklarer og resonnerer.

Om et år går den eldste på skolen og fanges av sfo noen timer etterpå, livet blir mer forutsigbart og henting og levering begrenses til den minste som går i barnehagen. Den minste bruker ikke bleier lenger og klarer klatre ut og inn av bilsetet selv. Da må alt bli mye lettere, da må alt liksom klikke seg på plass i sporet sitt. Da må min energi frigjøres til jobb og det normale livet. Jeg tenker det og jeg bestemmer at sånn må det være.

Jeg leser noe i blikket hennes, men forstår ikke hva det betyr. Forlanger jeg for mye? Synes hun jeg er naiv? Vet hun mer enn meg?

Blikket hennes har hengt ved meg mange år. Jeg lurer fremdeles på om hun forsto situasjonen min bedre enn meg selv. Jeg er bare en, hun hadde antakelig sett mange andre med ME, folk på Nav er gjerne sånn: at de ser mange i samme diagnosekategori. Og noen av dem forstår mer enn meg.

~~

Igjen sitter jeg på kontoret og legger fram saken min. Jeg titter ikke ned i bordflaten, men har sakslista klar i hodet mitt. Jeg har sortert ut hva jeg kan og ikke kan, vet hva jeg trenger og ikke.

Hva skal til for at du skal kunne jobbe?

– spør hun vennlig og venter. Spørsmålet er endret fra når til hva, det er ikke lenger forventet at jeg skal vende tilbake til jobb. Jeg har ingen jobb å vende tilbake til. Det livet jeg levde kommer ikke til å repeteres, det er annerledes nå. Alle faktorer i meg selv er kartlagt, analysert, heist frem og vurdert igjen og igjen. Det er ikke noe håp, liksom.

På en måte er det godt og betryggende at det ikke er mer jeg kan gjøre selv. Min fremste jobb og høyeste prioritering er å fungere best mulig hver dag og ikke forfalle. Ressursene er mange, men rammen rundt og forutsetningen for å kunne ta dem i bruk er temmelig skjøre. Det er sårbart.

Jeg finner bare ett svar på hva som kan få meg opp av sofakroken og inn på arbeidsmarkedet: Medisin. Så enkelt er det. Mer penger til videre Rituximab-studier!

Jeg vet jeg har gjort Navjobben min godt, jeg har oppfylt mine plikter. Resten kan jeg ikke styre. Jeg kan ikke overføre et par millioner til en studie som vil få mange ut i jobb. Jeg kan ikke investere i disse menneskene som er tatt ut til å teste medisinen i neste omgang av studien. Å vite at pengene blir holdt tilbake slik mange holdes fast i sin nåværende håpløse situasjon, gjør faktisk vondt.

Håp er en skjør følelse som lett antennes, men raskere dør. Håp om å komme tilbake, er det som gjør at mange holder ut livet sitt som det er. Det er vanskelig å forstå at det ene knepet som kan få folk tilbake som skattebetalere og mer delaktige mennesker, er det eneste knepet som ikke brukes. I stedet gjøres sykdommen til en individuell greie som bare er det.

ME er ikke personlig, det er et offentlig ansvar. Det er bare det at enkeltindivider bærer byrden og blir misforstått, som om det var snakk om karakterbrist og skrantende vilje til å bli frisk.

Bristen ligger i et system som ikke bruker penger på det som kan gjøre frisk, men på å opprettholde en situasjon som ingen ønsker seg. Jeg lurer på hvor mange arbeidsliv som blir holdt fanget, på hvor mange som kunne bidratt dersom skattepengene ble brukt riktig?

 

Media, samfunn og meninger

Bloggen har fått Facebook-side

Hei alle fine lesere!

I ganske lang tid har jeg tenkt fram og tilbake på om jeg skal lage side på Facebook for bloggen. Uten å gå nærmere inn på akkurat hvilke vurderinger jeg har gjort, kan jeg hoppe rett over på konklusjonen, nemlig at siden er laget.

Jeg har lagt inn lenke til mange innlegg som er publisert her. I tiden framover kommer jeg til å lenke når jeg publiserer nye innlegg, eller hente opp innlegg jeg har skrevet tidligere, for at det ikke skal bli for lange opphold mellom hver oppdatering.

Meningen er å tipse om interessante innlegg skrevet av andre, blogger verd å følge og artikler jeg mener er relevante for bloggens tema. Selv om dette er en blogg om å leve med M.E., kommer jeg til å bruke Facebook-siden til generelt helse-/psykologi-/forskningsrelevante temaer også.

Jeg ønsker å nå ut til flere og ønsker å bruke bloggen bredere tematisk. Hvor bra jeg klarer det henger sammen med formen min og livet forøvrig. Det er livet med M.E. som skal være hovedfokuset i innleggene min, som det har vært til nå.

Om du ønsker å følge bloggen på Facebook (altså ‘like’ den), bruker du lenken på bloggens hovedside («Hjem»), eller lenken i slutten av dette innlegget. Jeg har valgt å ikke vise ikonet til dere som følger, fordi jeg tenker at det kanskje kan være skummelt eller lite fristende for noen av dere.

Lenke til Facebook-siden

Del gjerne bloggens Facebook-side med dine venner og ditt kontaktnettverk på Facebook! Og det ville vært veldig fint med tilbakemeldinger på hva du synes om siden og hva du ønsker lenker til. Jeg ønsker å få til en god og relevant side som kan forenkle veien til interessante nettsteder.

Media, samfunn og meninger

På trykk i Tønsberg Blad

Den siste drøye uken har den ene gode nyheten etter den andre kommet. Endelig skjer det mye i det såkalte ME-miljøet som er preget av håp. Endelig, etter flere år med en allmenn forståelse av at ME er en psykisk sykdom eller en form for alvorlig utbrenthet, blir det bred mediadekning på at det ikke er tilfelle.

Mye tyder på at ME er en autoimmun sykdom, bare videre forskning vil vise hvor mange ME-pasienter det gjelder for. Endelig er det funnet en medisin som har gjort mange friske og i stand til å jobbe igjen.

I glede over dette skrev jeg Gladmelding med CV og fant ut at denne ville jeg ikke holde for meg selv, men dele med flere enn leserne av bloggen. Jeg hadde en forventning om at lokalavisa ville lage en reportasje om de gode nyhetene for ME-pasienter, men siden det ikke skjedde, gjorde jeg noe med saken selv. Altså sendte jeg inn bloggposten med en liten informasjon om siste ME-nytt. Innlegget kan du lese ved å trykke på denne linken. Stikk gjerne innom og legg igjen en hilsen eller kommentar i kommentarfeltet som ligger på bunnen av artikkelen.

En oversikt over artikler etter nyhetene om resultatet av ME-forskningen finner du her.

Mestring, drømmer og håp

Gladmelding med CV

Overraskende overveldet over egne reaksjoner jeg ikke ante ville komme sendes små jublende bobler rundt i kroppen på oppdagelsesferd.

Bakom trøtte øyne og vissheten om at en nyhet bare er det, har jeg likevel fått et løft og et hopp av håp gitt utenfra. Det trenger gjennom virkeligheten og den tjukke muren av mestring jeg er villig til å gi slipp på dersom jeg kan leve et fullverdig liv istedet. Et liv jeg ønsker meg bestående av deltakelse og tilstedeværelse i familieliv og arbeidsliv. Et liv med valg, som ikke bare rekker innenfor husets fire vegger, men et valg der fantasien setter rammene og ikke beina. Et liv i selvstendighet, et liv som selvforsørgende voksen.

Uten at jeg skjønte hvor mye det skulle bety, satt jeg foran tv-skjermen nærmest av selvpålagt plikt i går kveld. Jeg måtte jo se hva sentrale personer som kjemper for reell behandling for ME har snakket så mye om! Og at det jeg så skulle angå meg så direkte hadde jeg ikke trodd.

Umiddelbart fôr tanken om yrkeskarriere fram, hva jeg vil gjøre dersom jeg får mulighet til å delta i yrkeslivet igjen. Svaret kom omtrent samtidig som spørsmålet, så jeg er på en måte klar.

Selv om kroppen er fylt med håp, er det likevel ikke alt. Jeg har tross alt fremdeles beina plantet i ull på tregulv. Jeg tror ikke jeg kan bestille time hos legen min i morgen og være frisk til jul.

Forskning tar tid og det tar ytterligere tid før en behandling som har virket på noen pasienter blir en akseptert behandling for alle i en diagnosegruppe.

I mellomtiden fortsetter jeg med mestringen min og mens jeg fortsetter med det som virker for meg, vet jeg at mens tiden går blir min hjemmesoning et erfaringspluss som vil skille meg fra mange andre jobbsøkere. Fordi jeg har en unik kompetanse, og en spesiell måte å formidle den på, er min kompetanse unik.

Årene med ME har vært vanskelige, men også gitt meg mulighet for selvutvikling på et svært detaljert nivå, en mulighet andre vanligvis ikke får. Mulighetene ligger der, men ikke alle er i stand til å gripe disse, kanskje fordi det er vanskelig å se sykdom som en ressurs. For det er ingen ressurs med mindre man klarer å vri bitte litt positivt ut av det og blåse det opp og ut av dimensjoner, med mindre man elsker å fordype seg i hvorfor og ikke bare godtar ting som de er eller protesterer uten å tørre å gå i dybden av det vanskelige. Sykdom er ingen ressurs helt uten videre, det krever ganske mye, noen ganger for mye.

Uansett hvor positiv, reflekterende, granskende anlagt man er, noen ganger blir det bare for mye og man er dritlei. Det er naturlig og helt sikkert sunt også.

Men nå skal jeg feire håpet og leke at jeg drikker champagne eller noe annet «riktig» og fortsette å skrive min imaginære CV. En dag skal den sendes inn og aldri i verden om jeg kan godta fraværsårene er noe annet enn en ressurs, sett i et arbeidsgivers perspektiv!

Om det så skulle være, starter jeg egen virksomhet! Nemlig.

***********

Dette innlegget er en reaksjon på nyheten om at behandling for ME synes å være innen rekkevidde.

Relevante linker:

Tv2 – En oppsummerende artikkel om siste nytt innen behandling for ME-pasienter. Her finner du en rekke linker til videre lesning.

Marias Metode – Gjennomgang og forklaring av studien som betegnes som et gjennombrudd i behandlingen av ME-syke

Blogging

Til dere som ikke leser andre blogger om ME enn min

Min blogg handler i hovedsak om hvordan det er å leve med sykdommen ME. Fagpersonen i meg skulle gjerne holdt seg oppdatert på fag og forskning, men jeg har innsett for lenge siden at jeg verken har kapasitet til det eller motivasjon nok til å forsøke å dra fram energien som kreves for å klare det. Det er rett og slett for krevende for meg.

Heldigvis finnes det langt mer oppegående bloggere med interesse for ME og forskningen på området. Jeg håper at du tar deg tid til å sjekke ut disse bloggene, i særdeleshet ~ME Nytt~, som gir det ferske oppdateringer som ikke rekker å bli gamle før de videreformidles. Her finner du også gode linker. Du kan også få ME Nytt på Facebook.

Andre bloggere som gir faglig påfyll og refleksjoner er Marias Metode. Hun er lege og ME-syk, men på vei til å bli frisk. Hos henne blir du utfordret til å tenke og ikke stoppe opp ved første tanke, men reflektere videre og skjønne hvorfor du mener det du gjør. Maria mottar Fritt Ord midler for bloggen og er kåret til Superheltinne i sosiale medier 2010.

En siste blogg jeg vil fremheve er blogg om ME-Myalgisk Encefalopati som er en nyhetsblogg om ME. Her finner du saker fra media og det nyeste innen forskning. Også denne bloggen er først og fremst nyhetsbasert, deriblant på XMRV (virus koblet med ME, 2010).

Fordelen med å lese flere blogger om ME-nyheter er at diskusjonene som følger i kommentarfeltet er forskjellig og på den måten får du en større innsikt i hva tematikken handler om og de ulike holdningene som preger «miljøet». Det er mye å lære av bloggere!

Vil du har flere linker, gi meg beskjed.

Uncategorized

Trening er svaret!

Hvis jeg bare trener, bli allting bra. En ny forskningsrapport publisert i Tidsskrift for den Norske lægeforeningen (2011; 131:231-6), slår fast at trening er svaret.

Studien viser ingen holdepunkter for at treningsbehandling er skadelig, men det kan gi lavere grad av utmattelse. Forfatternes vurderinger styrkes av studier som viser god effekt og ingen bivirkninger. Jeg spør meg: Befinner jeg meg i samme gruppe som dem som har utmattelse i forbindelse med kreftbehandling og utmattelse relatert til MS? Eller kan det være at deres utmattelse er annerledes enn den jeg erfarer som har ME-diagnose? Kan det være årsaken til at noen opplever trening (og andre behandlingsformer) positivt, mens oss som har ME-varianten av utmattelse opplever forverring?

I en spørreskjemaundersøkelse om pasienterfaringer ved ulike tiltak ved kronisk utmattelsessyndrom fra 2009 kommer det fram at 79% som hadde prøvd treningsbehandling opplevde forverret tilstand. I en britisk undersøkelse viste omtrent halvparten samme resultat.  Treningsbehandling er et samlebegrep for blant annet gradert treningsterapi, GET, fysisk trening.

Vil ikke effekten av trening være veldig ulik ettersom formen til oss med kronisk utmattelsessyndrom er det? Altså, på den ene siden finnes dem som klarer å jobbe, mens på den andre siden finner du dem som er sengeliggende og trenger hjelp til alt. Selv om man kan si at deres symptomvariasjon er redusert til et nivå pasienten håndterer, er vel ikke denne siste gruppen pasienter i målgruppen for trening, akkurat.

Når kan treningsbehandling anbefales? Larun og Malterud sin vurdering er at treningsbehandling kan anbefales for pasienter med kronisk utmattelsessyndrom når opplegget tilpasses sykdommens egenart. Behandlingsopplegget skal forvaltes av personell med god kjennskap til sykdommen, som sikkerhet for at pasienten skal føle seg trygg. Det er ikke nødvendig at fysioterapeuter har omfattende tilleggsutdannelse. Opplegget skal være gradert, fleksibelt og tilpasset pasientens kapasitet. Det er viktig at økningen i økning ikke skjer før stabilitet i allmenntilstanden oppnås. Hvor god må allmenntilstanden være før treningsbehandlingen starter?

Det som forundrer meg er at det hele tiden hevdes at trening ikke er farlig og forbundet med risiko, men samtidig tas det høyde for aktivitetutløst forverring.

Jeg tenker at for å kunne trene må en være i stand til det, kanskje helst være noenlunne selvstendig i hverdagen. Hva med dem som stadig utfordrer kapasiteten bare ved å gjøre de mest nødvendige ting? Når denne artikkelen lese av landets leger, vil det gi pasienter økt belastning i form av treningspress eller vil det gi pasienter økt håp om at de kan gjøre noe selv for sin helse?

Forfatterne av artikkelen påpeker selv at dokumentasjonsstyrken er moderat til lav, noe jeg oppfatter som at mer forskning er nødvendig. Denne er ikke tilstrekkelig til å kunne si hvilken effekt treningsbehandling har på smerte og helserelatert livskvalitet. De regner likevel med at det er økt sannsynlighet for at nye studier kan vise positiv effekt når det gjelder disse faktorene.

Det kan vel også være slik at man finner det man leter etter?

Livet som det er

Å leve er nok

Er jeg negativ når jeg sier at jeg ikke tror jeg blir frisk? Hva er det å være «frisk»?

Jeg har brukt mye tid på å heise meg opp for så å fungere (i betydningen få til) bra en periode etterfulgt av rask nedtur og skuffelser. Slik har det gått opp og ned ganske mange ganger. Nå gidder jeg ikke mer, jeg vil ikke bruke livet på å lure meg selv til å fortsette å klare å presse meg til å virke bra en kort periode. Jeg vil heller lære og leve som jeg er og jeg tror ikke jeg går glipp av noe som helst ved å gjøre det. Å gjøre livet er bedre enn å gjøre forsøk på forsøk uten annet resultat enn mentale utmattelser og enda mer ustabil kropp.

Jeg er egoistisk nok til å la andre gå veien foran meg og dersom det dukker opp en kur med gode forskningsresultater som over tid er velprøvd, ja da sier jeg at nok er nok. I mellomtiden utvikler jeg de egenskapene jeg har som jeg kan uten å forlate huset, uten å prestere på tid eller bli vurdert, uten at mine prestasjoner skader eller sårer mine næreste.

Å leve er nok.

Jeg har vært der at jeg i enhver bra time automatisk begynte å planlegge hvordan jeg skulle komme meg tilbake i jobb. Jobben var nært knyttet opp mot identiteten min og uten den visste jeg ikke hva jeg var. Samvittigheten overfor meg selv gjorde at jeg ikke klarte nyte gode timer eller perioder og fremdeles er jeg der at jeg helst vil prestere hver dag. Jeg vil ikke hvile bort glimtene av energi, men få noe igjen for dem. Men jeg har sluttet å knytte det opp mot jobb.

Målet mitt er hverdagslig, å kunne bruke tid med barna mine og delta i familiens hverdag mer enn noen få timer på gode dager er langt viktigere enn å streve tilbake til jobb. Realistiske mål er bra. Ro i hverdagen er helt nødvendig.

Det er mulig å ha god livskvalitet selv om livet leves hjemme. For de fleste av oss er det nok slik at om energien skulle komme tilbake med en slik styrke at jobb kan bli aktuelt, nøler vi ikke med å komme oss ut av huset.

Når folk er veldig optimistiske på «mine» vegne, kjenner jeg at noe synker i meg. Jeg vet ikke hva det vil si å være frisk. Jeg har aldri hatt normal energi og når jeg tenker på hvordan det var å jobbe ser jeg hvor mye jeg strevde, hvor utslitt jeg var og hvor mye som var viljestyrt. Viljen er absolutt ikke borte, men kroppen har tatt hevn over alle årene jeg viljet den til å gjøre mer enn den klarte.

Målet mitt er ikke å komme tilbake til jobb, målet er å kunne delta mer og å stadig få økt livskvalitet.

Å leve er nok.

Media, samfunn og meninger

Hva hindrer unge uføre fra å jobbe?

Høgskolen i Vestfold (Hive), ved stipendiat Anita Rønningen, har satt i gang et forskningsprosjekt som skal studere de ikke-medisinske forholdene som har betydning for unges (les: Under 40 år) muligheter for å komme helt eller delvis ut i jobb. Prosjektet har fokus på erfaringskunnskap hos uføretrygdede, altså på den syke selv og hennes (eller hans) erfaringer med Nav og Nav sin rolle, men også hvordan unge opplever å leve med sin uførhet.

Det er jammen meg på tide! De uføretrygdede skal få uttale seg i stedet for å bli snakket om. En taus gruppe som ses på som utgiftspost for samfunnet blir dømt, når uføres stemmer blir høye blir vi sett! Det er viktig og nødvendig for å gi offentligheten er mer nyansert bildet av hvem vi er. Det kan være et lite bidrag til innsikt og forståelse for hvordan det er å ikke kunne bidra i samfunnet slik de fleste av oss ønsker.

For noen av oss skal det ikke mye til for å kunne bidra noe, det er gjerne de små endringene eller tilretteleggingene som kan være det lille som skal til for å få folk ut i jobb mer eller mindre.

De siste månedene har det vært stor mediaoppmerksomhet rundt økningen i antall uføretrygdede med vekt på de unge. En gjennomgang av uføreordningen i flere industriland viser at økningen ikke er et særnorskt fenomen, i motsetning til hva media har gitt oss inntrykk av.

Det er likevel bekymringsfullt at mange unge ikke kan delta i arbeidslivet og vi kan spørre oss hva slags innvirkning det har på samfunnet. Derfor synes jeg det er veldig bra at det nå fokuseres mer på ressursene enn på problemene til mennesker med uførestønad. Hva som er hindrene fra å jobbe foruten selve sykdommen er viktig å finne ut av fordi det kan gjøre at flere slipper å sitte på ressursene sine og ikke få brukt dem.

Det er på tide at dem som har førstehåndskjennskap blir hørt. Det er dem det gjelder.

Refleksjoner rundt behandling og bedring

Hva kan LP (Lightning Process) gjøre som ikke en god coach kan gjøre?

Jeg har hørt mange historier om folk som har vært på LP kurs, både med lykkelig resultat og med elendig resultat. Jeg tror på dem alle, for jeg har ingen grunn til å tvile på folks personlige erfaring med en behandling.

Likevel, når jeg leser historier om lykkelige resultater av LP, da slår det meg: Hva hjelper det egentlig for? Joda, jeg har hørt om symptomer som ikke lenger dominerer og trekker personen ned i sofaen eller senga lenger og jeg har hørt om dem som begynner å jobbe igjen eller som fullfører utdannelse. Veldig bra for dem!

Kunne det hjulpet dem like mye å gå til coach eller f.eks filosof? Noen har fortalt meg at etter LP sluttet de å tro på sannheten de hadde fortalt seg selv om at de ikke kunne. Istedet begynte de å fortelle seg selv at de kunne og de begynte å gjøre istedet for å vente. Jeg tenker at det disse menneskene trengte var en som trodde på dem og som løftet dem opp samtidig som de begynte å reise seg selv. De begynte å tro på seg selv igjen fordi det kom noen utenfra og trodde på dem. I tillegg fortalte denne «noen» sammenhengen mellom tanker, handlinger og følelser og hvordan forbindelsene kunne skapes, forsterkes eller svekkes. Denne «noen» ga dem et verktøy å bruke for å komme dit de ville gå.

Jeg har ei venninne som jeg i mitt private kaller min personlige LP-coach. Etter hver gang jeg har vært sammen med henne, noe som ikke skjer så ofte som jeg kunne ønske, skjer det mye med meg. Hun når rett inn til ambisjonene mine, ressursene mine, motivasjonen min. Bare ved å være sammen med meg, og helt uten at hun har noen bevisst plan om det, rydder hun unna alt rotet jeg lagrer i hodet mitt. Alle innvendingene, all tvil, den lille selvtillitten vokser igjen og troen på at jeg kan det jeg tror jeg kan trer fram. I flere uker etter vi har vært sammen kjenner jeg effekten av henne.

Det samme har jeg lest i ikke-lykkelige-men-fornøyd-versjoner av LP-erfaringer. Og det får meg til å tenke, at kanskje det vi mest av alt trenger, for best mulig livskvalitet, er noen som tror på oss, som får oss til å tenke og finne det vi er best på?

Det finnes kanskje flere metoder som kan minske symptomer og negative erfaringer, som kan gi oss løft og guts til å ta tak i livet slik at det kan ligne litt mer på slik vi ønsker å leve?

Forskning viser nemlig at det som har størst betydning i forhold til resultat av terapi og behandling ikke er behandlingen i seg selv, men relasjonen.