Dårlig tid og så mye som skal tenkes og skrives

Jeg har ikke tid til ikke å skrive, ikke å lese, ikke å fortsette å utvikle meg – til å bli en så god skribent at jeg klarer uttrykke akkurat det jeg ønsker slik jeg vil få sagt det.

Jeg har ikke tid til at hodet ikke virker som jeg ønsker det skal, men kun ivaretar primærfunksjonene. I all den tiden jeg har til rådighet er bare deler av den til disposisjon. Noen ganger smuldrer tankene opp før de tenkes ferdig. Noen ganger skremmes de bort i nærheten av tastaturet. Inni hodet er de klare og jeg har et mentalt reisverk av teori, praksis og hvordan alt henger sammen med alt. Jeg vil dele, tenke, forklare og formidle. Noe klissete limer ting sammen slik at når det skal ut, brytes bare deler av det løs. Resten forblir der inne. Kanskje er det ikke klart nok. Kanskje det er prematurt og venter på at tiden skal være riktig. Jeg vet ikke.

Jeg føler at det er min oppgave, høytidelig lovet meg selv, å ta i bruk det beste i meg. Mitt indre liv er rikt. Jeg har mange historier som ikke er riktig å la bli der inne, bare til meg selv. De må deles. Det er noe jeg vil si.

Jeg trosser de kognitive problemene, har funnet metoder som gjør at jeg klarer sno meg unna – det er egentlig et under at jeg klarer. Det vil alle som lever med meg en uke kunne skrive under på.

Så lenge jeg sitter og må fortsette å sitte og ligge, er jeg likevel heldig som kan bruke det beste i meg. Jeg kan utvikle og bruke de sidene av meg som jeg for mange år siden hadde en idé om at jeg hadde. Nå vet jeg at jeg har dem.

Jeg har ikke tid til å ikke fungere godt nok til å uttrykke meg. Det er så mye jeg vil. Derfor føles det som er fengsel av ensomhet hver gang ingen ord kommer ut. Jeg bruker utrolig mye tid på å fjerne stengsler og file bort hindringer, for å finne fram til ordene. For å oppleve friheten ved å slippe å være alene med meg selv.

Reklame

Endret språk

Fire år på Høgskole, mange år med fokus på språk og verbale uttrykk, skriving av dagbøker, brev og dikt; det gir resultater.

Fokus på tegnsetting og gramatikk, oppmerksomhet mot alle betydninger et ord kan ha og definering av uttrykk som tidsfordriver, har gitt resultater.

Lesing av kilo på kilo med skjønnlitterære bøker og faglitteratur gjennom mange år, ga inspirasjon og endret vel en ting eller to. Det ga innsikt og forståelse og utvidet perspektivet litt.

År med fravær i yrkeslivet, studielivet som en tynn og utflytende skygge bak meg, det er lenge siden jeg trengte å bruke språket. Alle språklige uttrykk brukes i dag fullstendig frivillig. Jeg må aldri. Det gir også resultater.

Språket er enkelt, kommaene er mange. Jeg skriver ikke lengre setninger enn jeg har pust til å lese, kommaene gir meg en pause og et lite opphold som gir meg sjanse til å huske den første delen av setningen før jeg fortsetter med resten.

Med skrekk, og kanskje også litt gru, konstanterer jeg at en skrivefeil kan snike seg inn i det jeg forsøker uttrykke. Mister jeg grepet? Frykten for å måtte gi slipp på mer, trekker meg ned, skremmer meg faktisk.

Jeg har mistet så mye, å miste evnen til å skrive er den som vil ramme meg mest. Jeg er jo ikke der allerede, men tanken er skummel nok. Å oppdage at ting ikke er som jeg tror, skaper fortvilelse; presser meg.

Jeg holder fast ved det jeg tror jeg kan, tenker at jeg må fortsette å tro at dette ikke slipper tak. Spåket er forenklet, og alle uttrykkene jeg kunne og forstod innholdet av er redusert mye mer enn jeg liker. Likevel, jeg har en god del igjen. Og et enkelt språk er da også språk som kan formidle stemninger, følelser og erfaring.

Kanskje er de korte setningene og det enkle språket lettere å forstå for andre som har kognitive problemer. Jeg liker å tro det.

Jeg er seks måneder!

Jeg er seks måneder gammel, i november samme dag ble jeg til.

Jeg syntes jeg var veldig modig da jeg opprettet denne bloggen, skummelt var det, tenk om noen skjønte hvem jeg var? Det kunne nok føre til noe jeg ikke visste hva var, men som helt sikkert ville være negativt for meg, følte jeg.

Modningsprosessen har gått fort. Jeg var nok mer klar enn jeg var bevisst. Jeg opplever at det har skjedd enormt mye med meg denne tiden og jeg er ganske sikker på at bloggen har bidratt godt til at jeg har kommet dit jeg er i dag.

Da Jeg er ikke dø, jeg er bare usynlig ble linket på VG nett, tok det virkelig av med besøk og kommentarer. Det bidro også til at jeg ble mer klar over hva jeg ville og hvor mye anonymiteten betydde for meg. Jeg ble rett og slett klar over at jeg ønsket noe mer enn bare å blogge. Jeg ville bruke bloggen til å nå ut til mange og jobbe mot stigmatisering og andre problemer mange kronisk syke har. Dette er et langvarig prosjekt der inspirasjonen varierer med dagsform og generell form. Det er ikke alltid man vil dele med hele verden, men kjenner større behov for å være privat og bare seg selv.

Framtiden er sannsynligvis lenger enn fortiden, så mulighetene som ligger foran meg er mange. Hastverk er det samme som å ikke få gjort noe i det hele tatt, så jeg forsøker å jobbe bort utålmodigheten. Alt til sin tid, er ganske beskrivende for hvordan jeg «bør» tenke for å oppnå mest mulig.

På dette halve året har jeg hatt 30 600 besøk, av disse kom hele 22 200 i løpet av de fire dagene bloggen lå på VG nett, etter dette har besøket vært høyere enn før VG tiden, men i løpet av mai sunket en del.

Gjennom dette halve året har jeg fått kontakt med mange nye mennesker, men også ny kontakt med folk jeg kjenner fra før. Folk som forteller om sin sårbarhet, som forteller om ting de synes er vanskelig, som sier at de gjør det fordi jeg er åpen om mine ting. Det er en stor tillitserklæring og varmer en som meg! Og det gjør meg oppmerksom på hvor mye skam vi har i samfunnet vårt, både intuitiv skam og skam påført av samfunnet. Historier der det kommer fram, sier meg at bloggen har mening for flere enn meg.

Mine planer framover er å forsette å blogge i omtrent samme stil som jeg har gjort til nå. Jeg klarer ikke alltid følge opp kommentarene og noen ganger trenger jeg en pause fra det syke, i blant streiker det kognitive. Jeg vender uansett tilbake og leser alt som blir skrevet til meg. Tror du at flere kan ha glede av å lese bloggen min, kan du gjerne dele den med venner og dem du kjenner.

Takk for at du følger meg! Ta gjerne kontakt for en mer privat prat eller tilbakemelding.