Bare kjør på, bare stå på!

Hvis jeg lar den kroppslige kunnskapen stige til bevisstheten, faller jeg sammen.

Jeg tolker inn stivhet og stramme muskler som normalitet, det er best slik. På sjette dagen kjenner jeg igjen utmattelsen beskrevet i bøker om fjellklatring og Mount Everest-bestigninger. Det er bare det at fjellet mitt knapt nok kan kalles en knaus.

Jeg lyver og skyver unna, presser frem ressursene en etter en. Jeg mestrer, jeg deltar, jeg gir alt jeg kan. Det er deilig å kunne det. I år.

Noen unntaksvise dager ligger murrende under den lette overflaten. Jeg klarer å holde det nede, overflaten er visst sterkere enn den vanligvis er.

Jeg er takknemlig!

Dagene ble, som jeg trodde de skulle bli: bedre. Dagene fra feriestart til Den Viktigste, også kalt julaften, var fylt med uro, men også en anelse om at det ville gå bra. Slik ble det!

Jeg har derfor vært med på to turer denne jula. Det er tid sammen, tid til å skape minner og tid som plusser på familiehistorien vår. Fellesskapet.

Seks dager uten sengehvile. Seks dagers unntak fra resten av livet. Seks dager har jeg fått og brukt. Kanskje blir det mange flere. Jeg er klar.

Takknemlighet.

(jeg legger ved noen bilder fra dagen i dag)

Dokumentert utetilværelse.
Legg merke til kaninørene!

Samspill med naturen, altså, det gir liv til livet!

Bestemmelsesstedet!
På tide å sette seg ned mens resten av familien bygger demning.

Reklame

Noen annerledes-dager

Først når jeg logger inn på Facebook forstår jeg at dagene vi har framfor oss er spesielle. Den ene statusoppdateringen etter den andre skriker mot meg at nå skal jeg glede meg til dager med fri og skru opp forventninger om pent vær, grilling og strand.

Det er bare ikke meg.

Jeg er tilbake i mitt stille sinn, taster mer enn stemmen høres. En dag som brøt med det jeg trengte, som fratok meg det jeg mest av alt hadde behov for, har utsatt alt, har lukket meg inne i fravær av energi. Igjen ser jeg uten å oppfatte, bare antar at det jeg skriver kommer riktig ut. Det er en direkte kanal mellom tanker og taster, som unngår kritikerens sletting.

Formen er skjør. God form krever lytting og oppmerksomhet, krever mye jobb. Noen uforberedte unntak eller hvileanledninger som ikke ble noe av, raser alt som ble bygget opp på skremmende kort tid.

Jeg liker det ikke.

Hvor ble rompa mi av?

Alle milene jeg ikke gikk, alle gangene jeg ikke bøyde meg, alle timene sofaen fikk æren og midden ble fôret har vært med på prosjektet: «Stjel rompe!»

En gang for ganske lenge siden ble buksene formet av kroppen min, ikke som nå da de er mer som et slags hylster å regne; en slags hold-in greie som i realiteten skviser manglende setemusklatur inn i bukseform.

Slank og muskelløs er så sant to ulike ting. Som slank finnes formene fremdeles med muskler som skaper kurvene. Som fet danner fettet mjuke puter til å sitte velbehagelig på. Som sofaslave over tid skjærer vanlige stoler seg inn i kroppen og et lengre opphold danner nesten sittesår; stadige endringer av sittestilling er helt og absolutt nødvendig!

Rompa mi er ikke som den var, den er nesten ikke lenger. Hvor ble den av?

Påskehuset

Kakao og påskete, kvikklunsj og appelsiner. Lange dager uten program, varme dager med solkrem på, bøker som skal leses, påskekrim på tv, dager man har lengtet til. I hagen vokser krokus og tulipaner, i skogen finnes hvitveis (jeg har ikke sett dem, men har hørt ryktet). Ungeskrik og ungehyl bryter stillheten mellom husene. Vi er hjemme i år og.

De gamle forventningene om hva som skal skje, hva dagene skal innebære har jeg fremdeles, et sted langt der inne. Forventninger som ikke innfris.

Forventningene bryter med realitetene. Istedet for å bruke timer med barna og den jeg liker best, bruker jeg timer for meg selv i forsøk på effektiv meditasjon og autogen trening. Jeg forsøker å styre formen ved å fokusere sterkt på de tingene jeg aller helst vil få med meg, i håp om at det kan gi meg mer av den tiden jeg ønsker. Jeg leter etter mål og mening, for å ha noe å styre energien inn på.

Oppdelte dager med fordeling av tilbaketrekking og tilstedeværelse er det som virker best, som gir et resultat som er noenlunne tilfredsstillende, i det minste bedre enn fullstendig fraværelse. Dager uten planer er kaotiske dager med form som klager.

Det er fravær av selvregulering som gjør dagene tøffe. Ingen mental oversikt over dagene, ingen forutsigbarhet, ingen aktivitetsstyring, bare store mengder stimuli og forstyrrelser i hvileforsøkene sliter meg ut før gleden er oppnådd. Prisen for ingenting er høy.

Det er i ferier den virkelige formen får prøvd seg, det er da en innser realitetene. Alene med full kontroll over timene er det lett å la seg lure til å tro en fungerer bedre enn en faktisk gjør.

Karusellkvalme

Jeg vet ikke hvordan jeg havnet her, vet ikke hvorfor alt snurrer raskere og raskere rundt meg, vet ikke om jeg snurrer eller om verden spinner rundt.

Helt sikkert er det vel at verden ikke spinner rundt meg, men jeg går da heller ikke i bane rundt verden?!

Jeg går i en langsom og ustabil bane rundt livet, som en full person sjangler jeg uvirksom hit og dit.

Jeg har aldri hatt sansen for karuseller, andres fascinasjon for dem har alltid vært ubegripelig for meg. Karuseller gjør meg kvalm og uvel, sender meg inn i et ubehagelig og skummelt mørke jeg ikke finner ut av.

Akkurat nå kjennes det som jeg er midt i en karusell av typen man sitter i midten av og som snurrer raskere og raskere rundt. Jeg vet ikke hvor lenge det skal snurre, jeg vet ikke hvem som holder farten ved like. Jeg vet ikke hvordan jeg skal stoppe. Jeg vet ikke når jeg kan fortsette med livet mitt, fortsette å jobbe i vei mot målet mitt.

Karusellen må først stoppe.