Livet som det er

Nye spor, samme bein

Forkjølelsen har gitt meg noen dagers pause uten struktur, det kjennes ikke bra. Jeg liker struktur, jeg liker framgang, jeg liker spor. Struktur former tanker, rydder unna forstyrrelser, det baner vei for alt som er ønskelig.

Jeg trenger framgang, stillstand gjør meg matt, gjør meg passiv, gjør meg lei. Spor jeg trår opp, ikke utespor i snøen som smelter bort når varmen kommer, men slike små nette spor, viser at  jeg kan.

Jeg kan noe mer enn å sitte stille og vente og la hjernen gå på tomgang. Alle vet at tomgang ikke er bra for miljøet. Heller ikke hjemmemiljøet.

Spor, små deler av meg som andre kan plukke opp og henge på veggen om de vil. Det gleder meg, bekrefter meg. Styrker meg.

Jeg kan gå videre og vet at stien bak meg ikke er rett, men at sporene etter meg lager mønster i sikk-sakk og i sirkler, på sin helt egen måte. Min historie.

Det er deilig å komme videre! Godt å være frisk nok til å fortsette å lage spor.

Livet som det er

Syk som friske folk

Det krasler i halsen, knitrer i kroppen, jeg er kald overalt og tiden står stille.  Jeg er syk som friske folk.

Jeg kan klage og syte, jeg kan forlange store kopper med sitronte og gjemme meg i tepper og glo på tv dagen lang, for det er helt normalt for friske folk med virus i kroppen. Det er ganske deilig å være syk slik «syk» kan defineres. En slags sykdom som er kortvarig og som går over om noen dager. En slags pause fra den vanlige tilstanden.

Jeg kan til og med synes litt synd på meg selv, rulle meg rundt i selvmedlidenhet, hvis jeg skulle ha lyst til det.. men jeg tror jeg står over og nøyer meg med å kjenne meg normal for en stund.

Ærlig talt er det ikke noe særlig å være syk som de friske heller.