Leve med ME

Falt sammen – når sykdommen setter preg på utseendet

Den blide jenta (som en del påstår er dame), ser ikke lenger så frisk ut. Hun har blitt pløsete i ansiktet, huden viser tegn på elendig kosthold og dårlige innevaner og øynene titter sløvet ut fra et svært støvet loft.

Det er blitt synlig hva de siste ukene har inneholdt, forfallet er markert.

Det er ikke akkurat noe som løfter meg opp, men heldigvis er det heller ikke noe jeg legger merke til, som regel. Å titte på meg selv i speilet er verken interessant eller særlig oppmuntrende. Så jeg lar være.

Likevel betyr det noe, det å se ålreit ut. Å kunne narre noen til å tro at en faktisk har en jobb en mestrer og kanskje til og med er god i. Å bli regnet med. At noen antar at en er en sånn person som virker som hun skal – ikke en slags feilvare.

Det er lenge mellom hver gang jeg møter nye mennesker som kan anta noe som helst. De fleste jeg treffer sitter gjemt bak hver sin skjerm. Kanskje de ser ut som meg.

Jeg vil gjerne se godt ut. Ikke fordi jeg er spesielt opptatt av mitt ytre, men jeg vil heller ikke skjems. Flere år var utseendet mitt så preget av sykdommen at jeg helst bare ville gjemme meg bort, selv om jeg orket noe mer. Det er jo ganske dumt.

Jeg vil heller se så bra ut at folk ikke kan forestille seg at jeg ikke er frisk, enn å se matt og slitt ut. Jeg skjønner ikke hvorfor folk blir lei seg over kommentarer på hvor friske de ser ut. Det er hell og lykke, tenker jeg.