Livet som det er

Kaféører

Jeg hører fordømmelsen stige og en lav knurrelyd siger innover rommet. Hun kan umulig ha ME, mumles det, hun gidder sikkert ikke, hun likte seg bare ikke i jobben, hevdes det. Jeg sitter ved et bord lenger borte og lytter. Jeg tror jeg vet hva som kommer.

Det snakkes om ustelte hager og rot i bakgården. Det snakkes om nedslåtte blikk og minikkløse masker. Hennes manglende deltakelse på foreldremøter og hennes nyinnkjøpte klær bemerkes i en tone som til forveksling ligner misunnelse iblandet forakt. Hun må da kunne fikse litt i hagen når hun likevel går hjemme hele dagen? Enda flere personlige ting nevnes og siden dette er et lite tettsted, er vedkommende lett identifiserbar. Jeg vet hvor mange barn hun har og hvor gamle de er, jeg vet hva søstera heter og hvordan huset ser ut.

Kafé med venninner, ingenting er koseligere enn det! Et par timers skravlerier, avslappende omgivelser, noe pent å se på og noe morsomt å le av. De vet begge at det kan være lenge til neste gang, så ordene flommer over. Det er bare det at samtaler på kafé er det minst private man kan ha. Det er ører overalt.

Jeg har fått vite mye om damen jeg ikke kjenner. Jeg vet hva folk virkelig tenker og mener, det kommer ut når de tror at ingen ser og ingen hører. Det kan noen ganger være nyttig, andre ganger setter fordømmelsen seg fast akkurat der den smerter mest. Selv når det ikke handler om meg.

Jeg forholdt meg rolig mens damene utbroderte venninnens mangler og sære personlighetstrekk. Jeg spratt ikke opp og forklarte noe som helst. Jeg lot dem ha fordommene i fred.

~~

Har du opplevd noe lignende? Hvordan reagerte du?

Blogging

Utlevering med hensikt?

Jeg kjenner det godt; at det er vanskelig å skrive noen ganger. Jeg tenker ikke på mine kognitive problemer gjør det vanskelig, eller umulig, for meg å skrive, men jeg tenker på alle de jeg vet leser. Og alle dem som har lett tilgang på tekstene jeg skriver: Folk jeg kjenner og folk jeg «kjenner». Det kan være vanskelig å vite at noen vet, men ikke hvordan de forstår det de vet.

I bunn og grunn er jeg en lukket person som er best på å forsvare synspunkter og som er flink til å argumentere for meg. Jeg er antakelig ganske selvopptatt, noe jeg antar at er nødvendig for å bli selvbevisst (et særtrekk som er en fordel når det kommer til en intern sykdom som ME er) og som er nødvendig for å lære å kjenne sin sykdom og sine begrensninger, men også muligheter.

Fordi jeg ikke pleier å vise av mitt indre, er denne overgangen fra privaten til blogg fremdeles noe jeg ikke fullt ut har vendt meg til. Min indre kritiker krever plass.

Min indre kritiker spør: Er dette det beste for deg og dine? Trenger dem du kjenner, og ikke minst dem du «kjenner» å vite dette?

Jeg antar svaret henger sammen med behovet for å gjøre en forskjell, for å bidra til en bedre hverdag for andre. Ved å bruke blogg som virkemiddel kan jeg bidra til å skape større åpenhet – og dermed redusere stigmatiseringen mange erfarer. Ved å dele mitt kan jeg kanskje gi et lite bidrag i lokalsamfunnet som er mulig ut fra mitt funksjonsnivå og ferdighetsnivå. Ved å presse meg litt på trangen til å skjule og gjemme bort, blir det kanskje litt lettere for andre å sette sine ord på hvordan lignende føles for dem. Eller bare vite at de ikke er alene.

Det er en overordnet grunn til at jeg deler, som er viktigere enn behovet for å holde for meg selv. At det er ganske skummelt noen ganger må jeg gi mindre betydning, jeg må klare å utfordre meg selv såpass.

Det er likevel ikke lett bestandig; å være synlig. Å skille seg ut. Jeg vet jo ikke hva folk tenker og hvisker om, folk som ikke sier noe til meg. Dermed kan jeg heller ikke forklare misforståelser og fordommer, som sikkert finnes. Jeg kan altså ikke bruke mine vanlige strategier. Det kan være vanskelig.

Ps! Dersom du vil dele dette innlegget med nettverket ditt sier jeg jatakk til det!

Mestring, drømmer og håp

Noen ganger vekker det stress og en følelse av avmakt

Jeg stikker en tur innom bloggen og ser om noen har vært innom siden sist. Jeg tar en titt på søkerord, fordi det folk søker på gir meg en pekepinn på hva folk er ute etter når de kommer til bloggen min.

«ME + dø» er ikke blant favorittene mine, heller ikke mange av de andre eksistensielle, tunge ordene som av og til blir brukt. Disse ordene man ikke vil høre, ikke vil at noen skal trenge å bruke, blir likevel brukt. Det plager meg. Ikke at de som bruker slike søkerord kommer til meg, men det plager meg hvor nedtrykt og vanskelig mange har det i livet sitt.

Jeg har selv skrevet flere innlegg som antakelig blir oppfattet som ganske mørke og depressive av leserne, iallfall av dem som har et godt liv og som ikke kjenner på slike ting selv. Til det vil jeg si at å skrive om den mørke siden av ME ikke er betyr at det er alt. Selv om lyset kan være temmelig dempet, er dette likevel bare en del av hvordan livet er. Det er en side av livet som kommer med i denne bloggen, den siden som sykdommen tilhører.

Derfor blir jeg lei meg når jeg får høre om folk som sliter så mye at de ikke klarer finne noen lyspunkter i livet, når de har det så tungt at de stenger seg inne i seg selv og ikke våger ta kontakt, kanskje fordi de er redde for fordømmelse. Mange opplever det og blir pålagt skyldfølelse.

Jeg er glad folk søker kontakt, for å snakke om vanskelige ting kan gjøre det lettere. Noe forsvinner når vi deler, lyset kommer til. Om det ikke fører til at man flyr og gjør kalvesprett i luften, så gir det en lettelse eller bremser den nedadgående prosessen.

Jeg skjønner at suicidale tanker kan komme. Det er ikke lystig å være så hemmet over tid at en ikke kan delta i det en opplever som et normalt liv. Det krever arbeid og mye tid å se gledene i livet, selv om det ble veldig annerledes enn det var. Det tar tid å nyorganisere livet og forventningene. Det tar tid å lære seg selv å kjenne og sette standarden et annet sted og kjenne at det også kan være ok.

Jeg skulle så gjerne gitt alle som sliter noe av min innsikt, kopiert den opp og integrert den i alle som sliter med å stege opp en ny kurs i livet. Jeg skulle gjerne gitt erfaringen min gratis, erfaringen som sier at livet kan være godt selv om det ikke innebærer det man aller helst skulle hatt.

Jeg skulle gjerne tatt bort den vonde og vanskelige prosessen det er å nyorientere seg. Jeg skulle helst gitt bort gleden, men også beholdt den selv.

Så, jeg føler litt på det at jeg bare kan dele noen ord i blant og aldri gjøre noe særlig mer enn det. Jeg føler litt på at mange sitter der ute og føler seg aleine og søker på ord som død i forbindelse med ME. Jeg er litt redd for at noen ikke orker mer.

Om du er en av dem vil jeg si:

Ta kontakt med en venn eller ring Mental helse 116 123 

(gratis og åpent hele døgnet)

Ta deg selv på alvor. Det er du verd!

************

Miss Ducky har skrevet et godt oppfølgingsinnlegg til dette. Det handler om sterke, positive ME-folks stå-på-holdninger som kanskje ikke bare er positiv. Er det ikke «lov» å ha følelsen av å ikke orke mer? Er vi så redde for «psykisk-båsen» at vi fornekter hva vi egentlig føler?

Anbefalt innlegg!