Mestring, drømmer og håp

Farvel til internett

Jeg trekker meg vekk fra verden og søker innover i min egen. Det er nok nå.

Ikke spør hvor mange ganger jeg har tenkt tanken og bestemt meg for at nå må jeg! Det er mange.

Nettet trenger meg ikke, men jeg forsøker huke meg fast til verden. Og verden er der inni skjermen på et vis. Der sitter det mange små andre mennesker med tanker formulert på snodig vis. Noe klokt er å finne, noe morsomt for den som orker le. Jeg gjør som regel ikke det, er tørr som et knekkebrød, ser bare alvoret. Humoren forsvinner når overskuddet mister «over».

Uten nettet er jeg ikke noe, skriver lille labyrint. Uten nettet er jeg her helt alene, ja selv om jeg har familie og selvsagt er takknemlig for det. Det er liksom ikke nok det der å bare være. Jeg har aldri fikset å ha bare en rolle eller to. Jeg har alltid trengt å være mer enn bare.

Å sitte utenfor og prøve å klemme seg innenfor, treffe noen, formulere noen ord som gir mening. Det tar lenger og lenger tid. Farvel’et trenger seg på.

Lesing burde være hovedaktiviteten min og jeg har lest og lest de siste ukene. Har fremdeles hang-over etter vinterferien (uke åtte for uinnvidde), snart er det neste ferie. Lesingen resulterer i høye stabler med bøker og aviser, de varer evig. Jeg blir ikke ferdig.

Alt går tregt og langsomt, det er som å sitte i midten av en rundkjøring og kjenne vinden etter travle mennesker som virker blåse deg i fjeset. Mellom deres travelhet og min langsomhet er det er verdenshav eller flere, men likevel er de nær nok til at jeg kan ta på dem – hvis jeg bare orket å rekke ut en hånd.

De fine tingene er nær nok, men glipper stadig. De spede forsøkene på å høre til, på å ikke slippe opp, men surre seg fast i vinden etter traverne, fortsetter. Spørsmålene jeg klarer stille, forsterker noen ganger det jeg ikke vil ha mer av.

Alt handler om vekt, om hva som er nok og hva som er for mye. Mens andre veier kilo og tonn sitter jeg med gramvekten min. Skulle nesten tro det var noe annet enn livet mitt jeg veier. Det er det ikke.

Det er tomt her, men tankene er fulle. De lever fullverdige liv, har det travelt. Slår jeg av verden, følger de ikke etter. De fortsetter å surre rundt etter løsninger og tilfeldige hender som også trenger noe å holde fast i. Noen som står stille.

Jeg kan ikke ta farvel til internett – selv om verden noen ganger får fram liten-følelsen i meg. Jeg kan heller slå av dem som gir meg følelsen og hekte meg på dem som gir meg det som løfter meg opp der jeg trenger å være. Ressursene forsvinner ikke selv om de dyttes bakover og må lokkes frem.

Jeg kan ikke ta farvel med internett, men jeg kan porsjonere. Velge inn og ut. Fortsette å prøve ord, selv om jeg ikke klarer følge opp respons på innlegg.  Våge å skrive uten tanker om resultat og inntrykk. tørre å produsere skrivefeil uten at jeg blir feil.

(takk til lille labyrint som fikk ut ordene mine – akkurat det jeg har trengt så lenge!)