Leve med ME

Full i ørene

Det er andre dagen, ikke mer.

Andre hele dagen etter eksplosjonen som rystet hele meg, men jeg gjennomførte, jeg sto.

Det var mitt valg og jeg var standhaftig, jeg hadde bestemt meg og da ble det sånn.

Vi dro på Ikea, det var mitt initiativ. Jeg fikk ja.

Etter å ha kjørt gjennom et lydinferno en drøy time kom vi til en diger butikk som ikke var så ille, men etter en stund presset lyden seg lenger og lenger inn i hodet mitt.

Kaféen er et kapittel for seg selv, ikke mye snakk om spisero der!

Og etter det ble bevisstheten skrudd av.

Det er andre dagen i dag og fortsatt suser ørene og hodet er fullt av bomull som langsomt bytter ut tankene.

Men selv om det er sånn, så var jeg fortsatt med, jeg var der med gjengen min og vi fikk det vi skulle. Og derfor – bare derfor – var det verd det..

.. det sier jeg iallfall i dag.

Det er fortsatt bare den andre dagen..

Barn og familie

Om en uke får jeg svar

Den der tunge, kriblende beskjeden om at nå har det faktisk vært for mye for lenge, den sitter i kroppen min nok en gang.

Ukene har vært presset, mye må bare gjøres, gjennomføres, fullføres. Snart er det over, bare vi kommer dit – et definert mål er overstått.

Jeg kan krysse av på en lang liste over viktige ting jeg har klart; ting jeg har kost meg med, sørget for og som jeg har klappet meg på skulderen for som takk for god innsats.

Framfor meg ligger en uke til før høstferien starter. Det er en rolig uke, slik jeg har definert den, men samtidig er en rolig uke nå ikke det samme som en rolig uke for et halvt år siden. Ting skjer når man lever med barn og i en familie. Jeg kan ikke bestandig komme først.

Det er en utfordring, noen ganger en veldig vanskelig en, å balansere egne behov mot andres behov; å vekte det som er en forutsetning og en betingelse for å fungere på det funksjonsnivået jeg har i dag opp mot det som gir en livskvalitetshelsegevinst.

Jeg vil ikke at hele familien skal kretse rundt mine begrensninger, men samtidig: Hvordan kan det ikke bli sånn?

Min ME er som mannen min sin jobb, pluss overtid og tilkallingsvakt – uten samme lønn. Min ME er altoppslukende og det er umulig å ignorere. Jobben til mannen min har en definert arbeidstid, den er forutsigbar og lett å forholde seg til. Min «jobb» er ikke det.

Likevel må min jobb tas mest hensyn til, og den påvirker familielivet, og det er umulig å ikke sette av tid til den.

Disse få skoleukene som ligger mellom sommer- og høstferie er intense. De fylles med alt mulig som må ordnes og organiseres, annerledesting som skal plottes inn i hverdagskabalen som må legges på nytt.

Igjen gir kroppen beskjed om at den ikke liker det, krever mer plass, flere hensyn, mer oppmerksomhet.

Igjen kjennes det som en ren tilfeldighet hver ting vi klarer gjennomføre. Og hver av tingene gir en raus tilbakemelding til meg selv, og til oss, om at til tross for stramme rammer og vanskelige omstendigheter, er det utrolig hva en likevel får til.

Hvis bare ting kunne rusle og gå litt oftere, ville ting fungert så mye bedre, men med tempo som en godt etablert pensjonist, skjer allting for fort og det kjennes som om livet stadig er i trav og aldri er i skritt. Det går for fort!

Og nettopp dette halsblesende tempoet, som er det normale livet, det er for mye!

Jeg forsøker finne bremsene, men de er vanskelige å finne. Jeg kjører på til bensinen er brukt opp, lirker og lurer, snor og vrir for å skvise ut enda litt; for å klare bare ett gjøremål til.

Bare det ene gjøremålet velter lasset, sender symptomer gjennom halsen, sender en lunken varme gjennom kroppen, stikker nåler i de ømmeste områdene.

Bare det ene gjøremålet får skylden for det som nå skjer, for en kropps reaksjon jeg tar avstand fra, men ikke kan flykte fra, for den er i meg, inni meg, gjennomsyrer meg.

Jeg sier til meg selv at dette bare er midlertidig, det tar snart slutt. Jeg må bare holde ut noen dager, fortsette å lese, fortsette å skrive til noen hver dag, slik at jeg ikke stopper opp i hodet bare fordi kroppen har slått opp.

Dette går også over, snart kan jeg igjen presse frem dråper av energi, skvise gjennom et gjøremål til, gi mannen mulighet til å dra ut tidlig en kveld, ordne en smoothie, hjelpe med lekser, andre ting.

Jeg må bare tillate kroppen å bli ferdig, få ro nok, tid nok. Jeg er bare ikke noe god på det.

Jeg har ikke tid, ikke mer å gi, synes jeg trenger litt fri.

Synes denne ME-en har tatt nok.

For mange år.

For mye tid.

Fra oss.

Fra livet mitt.

Det er ikke sånn jeg vil leve, slik jeg organsiserer livet mitt når jeg kan velge. Jeg må slutte å tenke sånn. Må tenke annerledes.

ME-en ligger der i bunnen, som en syk naturlighet, integrert i meg og familielivet, en lunefull ekkel snyltende skapning med sine innfall og forstyrrelser.

Bare når den ignoreres, når forestillingen om at den kan trampes på og skyves vekk inntar meg, skyter den fart og innhenter meg.

Betingelsene den setter er harde bud, forhandlingene kommer ingen vei.

Snart er kommer neste ferie, et pusterom, en tid for innhenting, håper jeg.

Noen dagers påfyll, et stopp, tempo satt ned til rolig trav, til skritt, til avkobling fra hverdagens krav, til den naturlige rytmen kan gjenopptas, den som gjør at de beste jeg vet er hjemme når jeg er klar for noe sosialisering og tilstedeværelse.

Hvis jeg er heldig.

Om jeg ikke er det, går all tiden til ekstremhvile, til ensomhet, til uønsket alenetid.

Om en uke får jeg svar.

 

Leve med ME

Valget mitt

Så sitter jeg der med stuegulvet dekket av alt som ble med og en haug
tørre blader som falt av i løpet av helgen.

Proppfull av minner, proppfull av feber og en hals som ikke virker,
takk G for at fingrene ikke henger sammen med halsen!

Den der følelsen av å henge med, av å være en sånn som kan delta og
gjøre det vanlige folk gjør – den følelsen er så viktig for meg at jeg
risikerer kanskje litt for mye.

Denne sommeren som tar slutt når skolen starter, er lang og uendelig i
starten av juni, og i slutten av august er det vanskelig å plukke ut
det beste fra alt som var veldig bra.

Så lenge jeg har valgt å være med, har jeg lært å rydde vekk kostnaden
ved belastningene. Selv om fire timers kjøretur avsluttes med minst et
halvt døgns sengehvile og søvn, og bena kjennes ut som om de er most,
er det ikke den følelsen som får plassen i meg. Det er det gode jeg
opplevde da jeg kom til toppen av bakken, den oppmuntringen jeg ga den
minste som syntes bakken var altfor lang og altfor bratt, jeg gir
plassen for minner og opplevelser.

Jeg sniker til meg små pauser når ingen ser, sitter litt ekstra på en
benk, legger tyngden på midten av lårene istedet for å belaste
setemuskulaturen, noen ganger henger jeg på underarmene slik at føtter
og bein slipper belastningen, en liten pause som gir meg enda flere
skritt i en litt for stor park. Hva andre måtte mene og tenke, bryr
jeg meg lite om. Det er lenge siden jeg kastet fasaden.

Å leve med ME er et evigvarende energiregnskap som sjelden fylles på
med ny energi. Det kjennes heller som om tapet er mer eller mindre
intenst. Jeg blir ikke sliten som jeg gjorde i starten av sykdommen,
jeg tar bare slutt.

Nå sitter jeg ved kjøkkenbordet, skriver, tviholder på tekstene jeg
trenger å få ut, koser med katten, drikker den vanlige teen min og
kjenner så godt at denne helgen som var tøff også var veldig fin.

Og selv om jeg angret litt på fredagen etter fire timers støy, kom jeg
over bøygen, tok en diger kvote søvn og la guffet bak meg. Bevilget
meg den starten på dagen jeg trengte og tok grådig for meg av alt jeg
kunne. Mine minner, ikke kroppens.

Jeg valgte.

Leve med ME

Lamslått

Jeg sitter helt alene ved kjøkkenbordet, her jeg skal være rask og effektiv, som en kopi av en annen dag der jeg var selveste Frøken Hjemmekontor, selv om jeg er langt ifra frøken og heller ikke flat og bred som et bord.

Nå sitter jeg bare her og tror at jeg gjør noe mens klokken i høyre side av pc-skjermen forandrer tallene. Det er det eneste som skjer.

Som frosset fast til skjermen, eller snarere hypnotisert, blir jeg værende. Taus. Omtrent ingen ord formes av fingrenes abstinensaktige tasting. De lever sitt eget liv.

Inni hodet mitt har jeg tanker jeg ikke får tak i, også de blir stående i sin fastlåste posisjon mens jeg leter i langsomme baner etter noe å aktivisere fingrene med. De vil skrive, insisterer nærmest, selv om jeg ikke har noe å si. Fingrene vet at det er noe der inne som helst skulle vært hentet ut, og mens de venter på oppdraget taster de ordene de kjenner så godt fra før.

Det minner litt om barnas diktater, der de hundre mest vanlige ordene skal skrives om og om igjen til de sitter så godt at de aldri kan glemmes. Slik er det med fingrene mine. De skriver ordene de er vant med, selv om de ikke har noe med saken å gjøre. Bare fordi jeg kan de så godt.

Dagene alene har vært mange i sommer. Jeg er av den heldige sorten som får fri innimellom, som kan la den naturlige rytmen få plass. Om sommeren lever jeg mer naturlig enn resten av året, må ikke tilpasse resten av døgnet til den tiden barna kommer livetfra skolen, til middagslaging eller andre ting. Om sommeren slipper hverdagspresset taket og opplevelsen av svikt reduseres. Det er min fritid.

Det er ikke vanlig i et ME-mamma-liv, men jeg er heller ingen vanlig ME-mamma. Min kapasitet til å følge opp i det daglige er redusert, i de lange feriene frigjøres energien hverdagen binder opp.

Egentlig er det ikke helt sant, for det som skjer er at energien brukes annerledes. Den brukes til de gode tingene, ikke de tunge. Jeg kan gjøre fordi jeg ikke har noe viktigere som venter, må ikke prioritere alt som skjer senere på dagen og dermed bruke energi til egne ting mens jeg venter. Jeg kan i stedet bruke energien til felles ting. Eller til ting jeg ikke får gjort resten av året.

Jeg har all tid tilgjengelig, ikke bare tiden fra jeg står opp til klokken 1415 når et barn kommer hjem. Middag trenger heller ikke å bli laget og spist hver dag. En megais holder lenge, en brødskive eller noe annet ikke-middagaktig. Ingen orker varm middag i tretti grader uansett. Altså frigjort energi!

I dag har jeg en hel dag alene, fra jeg våkner. Det er en påminner om hva som snart kommer. Jeg vet ikke helt om jeg liker det. De trange rammene, nyoppståtte begrensninger. Har sommerukene gitt meg nok påfyll til å klare et år til?

Jeg er usikker.

 

Mestring, drømmer og håp

Julihvil

Selv om juli og ferie er en bedre tid for meg enn resten av året, fører måneden også med seg noen særegne utfordringer.

Hvor kan jeg hvile nok, og ikke minst uforstyrret?

De siste somrene har jeg måttet bruke senga til hvile, for resten av huset er fullt av folk hele tiden. Å bruke senga til hvile er det siste jeg gjør, for det er dårlig-symbol for meg.

For å lette litt på assosiasjonen, bruker jeg ikke dyne når jeg ligger, og jeg legger meg ikke direkte på lakenet. Jeg legger et fleeceteppe på madrassen og hvis jeg bruker noe over meg, er det et pent pledd. Jeg lager også til et lite bord der jeg har te i kalde stunder og noe kaldt i varme stunder. Mobil og bok er som regel i min nærhet. Når ordene blir borte er sms-er eneste kommunikasjonsform.

Med denne varmen som er nå, jobber hjernen enda tregere enn til vanlig og den må nærmest lokkes til å fungere, for ikke å si trues. Derfor har det tatt meg veldig lang tid å komme på den utmerkede idéen at jeg kan legge meg på den knøttlille verandaen vi har. Der er det plass til en smal madrass og lite annet, men jeg trenger ikke noe særlig annet, heller.

Dette er blitt min utsikt

2014-07-25 21.30.47

2014-07-25 21.31.10

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

.. og min lille spesielle plass.

Det føles mye bedre enn å ligge i senga og det er mindre belastende enn å sitte i en stol. Denne løsningen er i det minste et alternativ til sengehvilen, ikke optimalt, men bedre enn senga.

Da er det bare å håpe på at naboene ikke har for mye å si (som blir støy i mine ører) eller at det blir for mange regntunge dager.

Så blir kanskje resten av sommeren lettere å utholde?

Hvordan løser dere hvileproblemet om sommeren?

 

Ps!

Velkommen til alle dere nye som har begynt å følge/like bloggen min den siste tiden!

(når formen min er bedre, skal jeg svare på kommentarene dere har lagt igjen!)

 

 

Uncategorized

ME-årene: Uten mening?

Noen ganger opplever jeg livet som en skjerm med snø, du vet sånn knitrende flimring som var på tv-ene før i tiden, når man kom til en kanal uten sending.

Snøfølelsen er ikke kald, den får meg bare til å stå stille – helt stille inni hodet mitt, samtidig som knitringen ikke vil gi seg og en usynlig hånd stikker lange nåler inn i kroppen min.

Jeg står fastlåst i en underlig posisjon og kan ikke røre meg. Livet et satt på en karusell av typen unger digger, en sånn med ståplate og malte stålrammer som strekker seg fra kant til kant og lager ståsoner mellom seg. Og karusellen snurres hardt rundt. I midten sitter jeg, lettere kvalm inntil svimmelheten overtar alt.

~~

Hver dag følger jeg et slags system. I feriene gir jeg det langsomt opp. Det er likevel noen ingredienser jeg trenger å holde fast ved, noen ting jeg trenger for å ha det bra, og for å gi meg selv en time-out fra all oppmerksomheten omgivelsene krever av meg, selv uten å si et ord.

Jeg må skrive. Hver dag. Helst mye.

Det er noe med disse tastene som trekker meg vekk fra det som støyer og sliter meg ut, og som utfordrer min indre skilpadde, som åpner hermetikkboksen bare litte grann. Den har et merkelig lokk som brått klapper igjen, uten at jeg skjønner hva som skjer. Det blir bare mørkt og så befinner jeg meg inni boksen igjen.

Etter en stund begynner det å bli dårlig luft der inne, da må jeg ut. Jeg kjemper for å finne løsningen, for å lirke meg en liten utgang, for kanskje å vri ut hele meg. Boksen er noen ganger mitt panser, min lille beskyttelse mot skumle ting, andre ganger ramler jeg inn uten at jeg skjønner det. Boksen tar meg til seg, jeg blir ordløs utad, fingrene vil gjerne skrive, men hjernen har ingen ord å koble på.

Likevel lever de inni meg, alle ordene. Der inne er det rikt, hele tiden. Om jeg ikke formulerer noen tanker jeg vil dele med deg, er det noe annet som skjer. Det gjør meg kanskje mindre ensom, kanskje mer?

Denne trangen til uttrykk, til å bidra og høre til, den er sterk i meg. Jeg har alltid vært en sånn person som mener mye og som tester ut det jeg mener på andre. Denne trangen er ikke blitt mindre etter ME-en tok over. For å si det mildt.

Jeg tror ikke livet med ME har tilført meg noe som helst bra. Jeg tror at tomheten i alt kaoset den ga, har presset frem de ressursene som ennå kan tas i bruk. Det handler ikke om sykdommen, men om de iboende ressursene, som ligger der fra før. Når livet får nye rammer, er det lett å falle i bitterhet og bli der.

Når ME-en er ny, kjennes det som om alt livet var er plassert bak en diger mur og at alt som var igjen får plass i en liten boks, en slags tom ferdsskriver, som skrangler litt. Hvis man orker riste på den.

Å søke etter ressurser til å skape mening i livet, krever aksept av hvordan livet faktisk utviklet seg til å bli. For selv om sykdommen ikke er livet, så tar den seg god plass i livet.

Jeg finner mening i å skrive. Jeg skriver i alle mulige slags former, men publiserer bare noe av det her. Å gi tilbake, er noe jeg kjenner sterkt at jeg ønsker – gi noe tilbake til samfunnet, for å være en del av det. Når jeg ikke lar erfaringene mine forbli en intern liten greie jeg for det meste har i huet mitt, kan disse ME-årene brukes til noe likevel.

Det er viktig for meg, det å ha betydning for noen flere enn mine nærmeste; å ha en stemme som flyter utover den mest interne. Et intervju, som det med Tønsberg Blad, eller deltakelse i et prosjekt, som ikke krever at jeg forlater sofaen, slike små ting som strekker seg utover og som kommer til nytte for folk, som kan være til en hjelp. Jeg skulle ønske at jeg kunne gjøre mye mer av det.

Jeg tror at det som holder livsmotet oppe, er det som skaper mening og det som gir en opplevelse av at det man velger ikke er likegyldig for folk. I håper ligger ikke «frisk», for livet er mer enn sykdom og friskhet (og de fleste befinner seg litt til begge kanter, sett året under ett), men i meningen.

Slik jeg ser det, er mening i livet det dypeste og mest grunnleggende menneskelige behovet vi har. Det er diagnoseuavhengig. Det handler ikke om rikdom eller fattigdom. Det er ikke noe noen kan fikse for deg. Eller du kan jukse deg til.

For virkelig å finne meningen, tror jeg man må gjøre et ærlig dybdedykk i seg selv, finne grunnverdiene, forsøke å skyve samfunnets krav til prestasjon og vellykkethet bort, og kjenne etter om dette kjennes rett for seg.

Meningen ligger kanskje ikke der vi tror, eller der vi har blitt opplært til å tro at den er, men kanskje utfordrer den de tillærte verdiene og slår oss i bakken for en stund, til vi er trygge nok til å reise oss igjen. I ny drakt.

~~

Det er noen ganger vanskelig å forsvare all sitteaktiviteten min og alle hysj-ene rundt frokosten min. Jeg er så lei det. Jeg vil heller sprette opp og ut, ta ungene i hendene og rope at nå gidder vi ikke mer, nå tar vi fri!

Det er ikke det at jeg har så veldig lyst til å sitte her i time etter time, selv om ordene står i kø. Det er bare en tom erstatning, et alternativ som gir mening hvis jeg klarer å fordype meg i det.

Jeg aksepterer det nå, mer og mer.

.. men noen ganger er det bare trist, å ikke kunne følge det som er aller viktigst. Nemlig dem.

 

 

 

 

 

 

 

Leve med ME

Frokost-teknikken

To kopper te av riktig type, en tallerken med det faste knekkebrødet, men jeg skeier ut i dag, velger et annet pålegg.

Katten kommer inn, klager, det er altfor varmt og verden må vite det – ingen vits i å klage for seg selv.

Klokken er over akseptabel frokosttid for lenge siden. Jeg klarer ikke bestemme meg for om jeg skal innrømme min sene morgenstart eller om jeg skal si at jeg kuttet frokosten i dag.

Frokost er definert som det første måltidet jeg spiser, hva klokken er betyr mindre – i det minste for hva jeg kaller måltidet. Likevel betyr det noe; hva jeg spiser og til hvilken tid. Frokosten er som alle de andre tingene jeg har valgt inn i hverdagen min, noe som regulerer og påvirker hvordan dagen blir. Det har tatt meg lang tid å forstå.

Å hoppe over frokosten er fristende når matlysten er fraværende, men kroppen trenger likevel næring når den står opp. Den har bare ikke kommet så langt at den har rukket å gi beskjed om det. Når jeg spiser er det som om dagen settes igang.

 

En av dagens mange kopper te
En av dagens mange kopper te

 

 

Hvis spisingen blir forskjøvet, forskyves resten av døgnet også, det blir presset oppover slik at natta starter stadig senere. Det kan virke som om frokosten er den mest døgnregulerende aktiviteten jeg gjør. Det høres veldig merkelig ut, men jeg har testet dette ut mange ganger. For meg er det sant.

I tøffe perioder der presset er veldig høyt og frisonene stadig skrenkes inn, trenger jeg stadig flere timer etter hver aktivitet før jeg lander så dypt at roen kommer tilbake. Og ro er helt nødvendig for å klare å sovne. På den måten krymper natta og det blir en svær jobb å vri tilbake til en mer funksjonell døgnrytme. Siden jeg ikke bor alene, kan jeg heller ikke styre dette helt selv.

Frokosten blir løsningen, det første som må presses på plass. Helst skal den spises før 11, iallfall med én gang jeg kommer meg ned til kjøkkenet. Og når de to koppene med te er drukket og knekkebrødet er spist, er dagen startet. Snuoperasjonen har fått sitt første stikk.

Måltidene utover dagen og kvelden følger samme rytme med at de «plasserers» i riktig tid i forhold til hverandre. Det er en kunst i seg selv å finne riktig type mat og jeg sliter med å få i meg de riktige varene. Noen ganger glemmer jeg hva jeg må spise, og glemmer at jeg har spist. Kontakten med magen er fraværende og spisingen blir en teori, men så glemmer jeg teorien og det blir trøbbel på ny.

Mat er glede for meg, men samtidig blir gleden litt amputert når tankene om mat tar mye tid. Som med alt annet skal også maten passe inn i et system som er tilpasset resten av dem jeg lever sammen med. Det er ikke lett. Tiden det tar er stadig lenger. Noen ganger gir jeg bare opp, lar det flyte og skli ut – klarer ikke alltid være super strukturert og slave av teori.

Og systemet er sårbart for forandring. Bare en tur i byen forandrer spiserytmen. Bare en liten forandring i dagsrytmen, forstyrrer systemet slik at jobben for regulering starter på nytt. Det er lite rom for spontanitet, uten konsekvenser.

Men, med hver forandring som forrykker systemet, får jeg bekreftet hvor grunnleggende måltidene er, teorien bygget på egne erfaringer fungerer.

Spørsmålet er bare hva jeg skal vektlegge mest, hva jeg tåler å ofre, hvor langt inn i ME-hula jeg skal trekkes. Hva er godt for meg og hva er godt for dem jeg lever med?

Hva binder oss sammen og hvilke familieinvesteringer er verd prisen på dem? Hvis jeg ofrer døgnrytmen og spiserytmen, hva får jeg igjen for det? Vil det generere energi til å være sammen, legge grunnlaget for det som er «oss» mer enn det ene måltidet vi deler hver dag?

Når jeg har vært flink lenge, tåler jeg mer, innimellom føler jeg meg nesten fri. En soft-is er det beste, nesten all is er det beste!

Maten handler ikke bare om meg og kropp og hva som er helsemessig godt. Maten handler også om det vi har sammen, om å være en enhet – en familie. Middagsmåltidet er familiens hjerte, men …

.. frokosten må jeg ha for meg selv!

 

 

 

Barn og familie

Nå er det over

Den der lettelsen når alt er over og ingenting er igjen.

Huset er stille, lyder av skritt i grusen utenfor når inn til meg. Kattens poter lager groper i dyna, snakker. Jeg lukker øynene igjen.

Ferien er over, arbeidsperioden er over. Hverdagen er her med sine fritimer hver dag.

Timer uten bråk og ståk og gleder i huset. Timer uten press som øker. Timer uten kjeft, krangling og hør på meg!

Timer uten dårlig samvittighet som gir fart til den nedadgående spiralen, ikke minst.

Den der lettelsen når alt er over og jeg kan starte oppbyggingen av livet igjen – med de ingrediensene jeg trenger for å ha det bra, fungere bra – den lettelsen kjenner jeg på nå.

Når deres fridager slutter, starter mine.

Jeg synes det er trist.

Høytid

Bare kjør på, bare stå på!

Hvis jeg lar den kroppslige kunnskapen stige til bevisstheten, faller jeg sammen.

Jeg tolker inn stivhet og stramme muskler som normalitet, det er best slik. På sjette dagen kjenner jeg igjen utmattelsen beskrevet i bøker om fjellklatring og Mount Everest-bestigninger. Det er bare det at fjellet mitt knapt nok kan kalles en knaus.

Jeg lyver og skyver unna, presser frem ressursene en etter en. Jeg mestrer, jeg deltar, jeg gir alt jeg kan. Det er deilig å kunne det. I år.

Noen unntaksvise dager ligger murrende under den lette overflaten. Jeg klarer å holde det nede, overflaten er visst sterkere enn den vanligvis er.

Jeg er takknemlig!

Dagene ble, som jeg trodde de skulle bli: bedre. Dagene fra feriestart til Den Viktigste, også kalt julaften, var fylt med uro, men også en anelse om at det ville gå bra. Slik ble det!

Jeg har derfor vært med på to turer denne jula. Det er tid sammen, tid til å skape minner og tid som plusser på familiehistorien vår. Fellesskapet.

Seks dager uten sengehvile. Seks dagers unntak fra resten av livet. Seks dager har jeg fått og brukt. Kanskje blir det mange flere. Jeg er klar.

Takknemlighet.

(jeg legger ved noen bilder fra dagen i dag)

2013-12-26 14.08.27
Dokumentert utetilværelse.
Legg merke til kaninørene!
2013-12-26 13.57.43
Samspill med naturen, altså, det gir liv til livet!
2013-12-26 14.13.03
Bestemmelsesstedet!
På tide å sette seg ned mens resten av familien bygger demning.
Barn og familie · Høytid

Barnas høytid med dårlig samvittighet

Jeg begynner så smått å ta innover meg hvilken dag det er og hva som nærmer seg. Tre små bokstaver med uvant innhold, som sniker seg fremover som en sulten tiger.

Tiden med de tre bokstaver er ikke til å unngå, den tvinger seg på og tar seg til rette. I min søken etter ro og det jeg trenger mest, henger jeg på nettet og slipper ikke taket. Så leser jeg

Noen ganger kan det være greit å legge våre egne problemer til side og fokusere på barna. Som for eksempel i julen.

Jeg prøver å ikke grine, prøver å rote frem ressursene og alle teknikkene og alle begrunnelsene for mine valg. Jeg forsøker å ikke være midtpunktet og ikke være den som setter dagsorden. Jeg forsøker å bare være en spinnvill ressursperson.

Men: Jeg får det ikke til!

Alt starter i hodet. Før kroppen kommer igang, har stresset over å ikke være en sånn en som setter ungene først (i betydningen den som stiller seg i bakgrunnen og gjør mange barnevennlige greier, som å ikke ta seg timelange pauser), begynt å spre seg til hele kroppen. Jeg blir urolig og ufokusert, kjemper mot en følelse av avmakt og blir irritert og enda mer ubrukelig enn jeg vanligvis er.

Når voksne ..  prioritere(r) egne behov vil det alltid sitte igjen noen skuffede barn – store og små.

Jeg har stort behov for å finne løsninger. Å bare godta at det er sånn, ligger ikke for meg. Jeg valgte ikke sykdommen, men jeg kan i varierende grad velge hvordan jeg forholder meg til den. Hvordan jeg forholder meg til den, henger sammen med hvordan ungene har mulighet til å mestre sin sorg, sine savn.

Det er likevel vanskelig å akseptere at det er sånn, at jeg trenger så mye tid, at jeg ikke kan «prioritere» ungene på klassisk vis. Min måte å prioritere dem på, merkes ikke fordi det er en indre visshet. Slik jeg bygger opp energien og prioriterer for å bli best mulig, er det bare jeg som forstår meg på. For andre virker det rart, jeg vet det.

Det er likevel vondt å se stor sorg og vite at jeg dens opphav. Det er vondt å ikke kunne utsette hvilingen, men måtte gjøre den hver dag i altfor lange strekk.

Det er bare det at den dårlige samvittigheten ikke løser noe som helst, tvert imot stjeler den mer energi og fokus og den forverrer situasjonen.

«Jeg inviterer voksne til å ta aktive valg til barns beste denne julen», sier Heine Steinkopf. Det dreier seg om å fokusere på barnas ønsker og forventninger. Ikke til dyre gaver, men til tilstedeværelse og kjærlighet. For noen handler det om å forsake noe til fordel for barna, for andre handler det om å endre sine tanker om seg selv og sine nærmeste.

.. men jeg klarer det ikke! Jeg er allerede presset, yter maks med det langsiktige i tankene. Ingen får dyre gaver som kompensasjon, og de myke «gavene» forsøkes gitt hver dag. Klemmene og kosene er ikke reservert 23.desember til første nyttårsdag!

Jeg regner med at innlegget på Samlivshelse er rettet mot folk som drikker «for mye», og som faktisk kan ta aktive valg om å la være, eller i det minste begrense inntaket. Likevel kjenner jeg at teksten treffer meg. For det handler også om meg. Jeg er også den forelderen som «prioriterer meg selv» og som ikke engang kan ta fri fra meg selv i jula – for ungenes skyld.

~~

Sitatene er hentet fra Samlivshelse, innlegget Vær et barn i julen