Media, samfunn og meninger

Er du til nytte?

Hvis jeg skal trekke frem én ting som jevnlig provoserer meg, så er det at stemmene som får plass i media alltid tilhører vellykkede mennesker som har nytt godt av sin suksess i lengre tid. De er alle sånne folk med gode stillinger som i verste fall har gått arbeidsledig et par måneder. Utover denne lille «feilen» se de alle glanset og mektige ut. Om de innrømmer svakheter eller vonde barndommer, så er det selvsagt noe de bare jobbet seg gjennom og egentlig er det noe de er glade for. Les gjerne mer om hva jeg tenker om posttraumatisk vekst (klikk på teksten for å lese).

Det fins riktignok unntak, som mødre som ikke klarer akseptere egne valg om å være hjemme med små barn, men som søker aksept utenfra. Eller når det er snakk om svære tabber Nav har gjort, eller tragiske ulykker som rammet brått og endret livet drastisk, er det noen som «står frem» som ofre.

Det som provoserer er at folk som meg, som ikke har en imponerende CV å vise til, men som er rammet av den tøffe siden av livet, ikke blir hørt.

Er jeg umyndiggjort som samfunnsdebattant fordi jeg har et sykdomsvedheng?

Vi er mange som sitter på mye livserfaring som er relevant i viktige samfunnsspørsmål, men vi blir knapt nok lagt merke til, med mindre vi snakker som ofre. En sterk meningsbærer skal liksom ikke være en del av utenforskapet, for ja, det er det vi ofte ses på – som noen som er utenfor det virkelige samfunnet. Er det rart folk føler seg mindreverdige?

Derfor treffer overskriften meg – hardt – og den er ikke min. Den er hentet fra bloggen plutselig rullestol, som reflekterer rundt nytteverdien vår og hvordan den påvirkes av å trenge mye hjelp. Vår verdi forstyrres av at vi oppfattes som brysomme. Hva kan vi bidra med, og hva er vår verdi når vi ikke betaler like mye skatt som mange andre samfunnsborgere?

Jeg har flere ganger skrevet om å stå utenfor, eller å bli plassert utenfor fellesskapet knyttet til jobb og en normal hverdag. Jeg har også sendt inn flere kronikker og debattinnlegg til de store nettavisene fordi jeg synes det er viktig at vi blir hørt, at vi får ta del i samfunnsdebatten selv om vi står litt på sidelinjen av det aksepterte. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger tekstene mine er blitt avslått. Jeg har spurt meg selv om hvorfor min stemme ikke er verdifull. Hvorfor er ikke mine perspektiver og innfallvinkler relevante for resten av samfunnet?

Vel, denne gangen ble mitt bidrag antatt. Jeg har publisert på Aftenposten.no! Jeg håper mitt bidrag blir mye lest og at det kan inspirere andre til å mene under offentlighetens lys. Jeg mener at vi trenger mange stemmer fra folk som lever litt annerledes, men likefullt verdige liv.

Jeg håper du vil dele det og kommentere innlegget, enten her eller på Aftenposten. Hvis du gjøre det, bidrar du til at innlegget kommer ut til mange som ellers ikke leser Aftenposten, eller blogger som min. Jeg synes det er på tide at en alternativ stemme kommer inn. At noen viser at man ikke mister samfunnsengasjementet selv om man får en kronisk sykdom, som for eksempel ME. Det er på tide å balansere inntrykket av oss som er «offentlig ansatt» og vise at vi ikke er snyltere, men ressursrike og sterke, selv om vi viser svakhet og sårbarhet!

Hvis du er ny i denne bloggen, ønsker jeg deg velkommen! Du kan like bloggen på Facebook, følge den i wordpress eller via Bloglovin’.

Innlegget mitt i Aftenposten: Jeg teller ikke

Blogginnlegget til Carine: Nytteverdi