Media, samfunn og meninger

Jeg kunne vært deg

Jeg tenker på hvor tilfeldig livet er.

Du kunne vært meg og jeg kunne vært deg, men jeg ser bare det du vil vise meg og vet ikke om jeg ville byttet med deg om jeg hadde kunnet. Noe av det jeg drømte om kan jeg faktisk gjøre, min tid er kommet raskere enn jeg trodde den skulle. Jeg kan bruke min våkne og tilgjengelige tid på å skrive og utvikle den siden av meg. Hva vet jeg om hva du kan?

Kanskje sliter du med at den du giftet deg med aldri viser forståelse og driter i hva du mener. Kanskje sliter du med tanker som motarbeider deg og som lyver om hva du kan og at du duger. Kanskje sliter du med en arbeidsgiver du ikke liker og som stikker kjepper i hjulene på deg. Kanskje slites du i stykker av dårlig samvittighet eller kanskje har du så dårlig råd at du ikke vet hvordan du skal få betalt neste strømregning. Kanskje er livet ditt så tungt at du ikke ser noen løsning.

Jeg tenker at jeg kunne vært deg. Jeg kunne slitt med en rekke ting det forventes at jeg skal slite med fordi energien min er for knapp til å gjøre mange av disse vanlige tingene. Jeg kunne vært deg, som forventes å være lykkelig bare fordi du har energi til full jobb, barn og et sosialt liv. Jeg kunne vært deg, som ikke orker henge med på prestasjonsjaget og som blir ulykkelig av det. Jeg kunne vært deg, som forventes å holde maska og vedlikeholde fasaden for å ikke røpe hvordan det egentlig står til.

Jeg kunne vært en lykkelig overalt-dame som er ressursperson for lokalsamfunnet, som stadig tar initiativ og som elsker alt hun gjør, og som presenterer alt det beste i livet til sine viktigste personer. Jeg kunne vært henne mange forsøker å strekke seg mot, som alle ønsker å være venn med, som uten at hun vet det bidrar til å forskyve normalitetsbegrepet og stadig heise forventningene opp.

Jeg kunne vært hun som er saksbehandler på NAV, som tenker at det er noe galt med moralen min, som bare ser på meg som en del av statistikken og som glemmer at jeg er et helt menneske. Hun som har som mål å redusere antall uføretrygdede og dermed insisterer på å fortsatt holde meg på AAP. Selv om ingenting tyder på at det er bedring i sikte. De statistiske forventningene er det viktigste av alt, for det viser hvor flinke det lokale NAV-kontoret er.

Det meste om andre mennesker vet vi lite om, kanskje ingenting. Det er så lett å la seg tro at andre har det mye bedre enn oss, for det vi ser hos andre er så mye tydeligere enn det vi ser i oss selv. Vi burde kanskje se bedre etter, lytte mer innover?

Ingen er bare det vi ser, kanskje ikke engang oss selv.

~~

Innlegget er inspirert av blant annet kronikken Dumskapens system – om NAV sett fra innsiden.

~~

Nå er det hele 100 som liker bloggen på Facebook, vil du og?

Mestring, drømmer og håp

Jeg fortsetter uten forsetter

Jeg ønsker meg et bedre nytt år.

Jeg ønsker meg ikke penger, tur til Bahamas eller en lekker bil. Jeg ønsker meg ikke ny garderobe til 50 000,- eller hus til noen millioner. Jeg ønsker meg bare en hverdag som er helt vanlig. Jeg ønsker meg bare helt normalt samvær med de viktigste personene i mitt liv, med venner iblant og nye bekjentskap.

Jeg ønsker meg bare det folk tar som en selvfølge hver dag.

Siste dagen i 2011 er dagen for tilbakeblikk og forsetter. Dagen for tanker om tiden som kommer og hva som skal bli bedre, tanker om skjerpingsområder og forsetter.

Jeg fortsetter uten forsetter, driver skadebegrensning og sitter med beina i kors, maner fram god helse og ser gleden i de små tingene vel vitende om hvor mye verre det kan bli. For det kan bli verre og det skremmer meg. Jeg har lite å gå på, er ikke fleksibel. Et lite feiltrinn eller feilvurdering får langvarige konsekvenser.

Jeg kan ikke skjerpe meg til positive endringer, for jeg har oppnådd det beste jeg kan. Potensialet mitt er tatt fullt ut, jeg kan ikke påvirke mer. Og likevel, bak tykke murer av utslitthet og kapasitet som ikke kan oppgis i prosent, finnes den sterke, ressursrike jenta som bare venter på å komme ut for å gi og dele og formidle. Bak den grå, mimikkfattige maska finnes ei jente som stråler og ivrer etter å begrense andres skader, etter å lære bort alt jeg vet kan bidra positivt i andres liv.

Den samme personen er jeg overbevist om at finnes i flere der ute, både funksjonsfriske og ikke. Jeg ønsker deg og dere et godt nytt år: Ta tak i det gode og vern om det, identifiser det som ikke er bra og få hjelp til å endre det. De ressursene du ikke ser i deg selv er der antakelig likevel, så ikke stopp opp før du har fått smak på ditt eget potensiale, meld deg på et selvutviklingskurs eller bestill time hos filosof, start på veien mot målet ditt. Ikke fordi det er nytt år, men fordi du vil deg selv ditt beste. Bruk potensialet ditt du som kan.

Les gjerne også om Kjerneverdier og oppfyllelse av drømmer

Mestring, drømmer og håp

Når løp jeg sist – historier fra en drøm

Det bærer raskt over heia, stegene er lange og blir lengre for hvert av dem.

Det er som om jeg flyter, kjenner ikke bakken og det jeg legger bak meg forblir der bak. Luften mot ansiktet, litt stikninger fordi det er litt surt, stoppes ved ørene av den tynne ullua jeg har på. Jeg løper og kjenner at dette kan jeg. Jeg løper og føler meg fri, jeg skal ingen steder, men løper fordi jeg kan.

Den tunge kroppen er sofatilvendt, den er treg og stiv og utflytende. Musklene som tidligere ga kroppen form er nå godt gjemt bak mykt fett. Musklene gjør bare jobben sin av og til, etter eget godtbefinnende. Samarbeidet er skrantende, jeg er ikke lenger sjefen. Når jeg forsøker bestemme, setter musklene seg i protestposisjon og skriker etter mer sofa. Når de tvinges opp og ned trapper vekkes gamle assosiasjoner til fart og moro, eller kanskje et likeverdig møte med hverdagens krav. Nostalgiske assosiasjoner.

Det er i drømmene jeg løper, det er der jeg kaster luen og kjenner luften løfte håret. Det er i drømmene jeg kjenner luftens motstand mot lårene, ikke lårenes svakhet og dårlige evne til å møte dagligdagse krav. Det er i drømmene jeg kjenner friheten som ligger i å komme seg dit jeg ønsker for egen maskin. Det er i drømmene jeg virker.

 

Leve med ME

Urytmisk dans

Urytmisk danser jeg til musikken i stua, alltid på rytmisk etterskudd. Oppvaskmaskinen har kommet til tørkeprogrammet og gir bare en liten, varm pustelyd fra seg. En behagelig liten hvisken.

I tidligere tider var jeg myk, det fantes ikke den bevegelsen jeg ikke kunne gjøre, jeg orket til og med å bevege meg så mye at jeg merket jeg var myk.

Nå er jeg så stiv og treg at jeg ikke kan følge musikken og snur jeg raskt på meg, mister jeg balansen og verden får fart på seg.

Jeg er fremdeles myk, men bare på de plassene man helst ikke vil være det. Jeg drømmer om å kunne trene, om å få tilbake den kroppen som kunne danse i smug og som fingrene ikke forsvant i, men som hadde markerte muskler synlig for det observante øyet.

Jeg drømmer om en kropp som virker.

Mestring, drømmer og håp

Kjerneverdier og oppfyllelse av drømmer

Et blaff av energi viskes ut, engasjementet lever fortsatt mens det kognitive trykket presser meg ned, gjør det tungt å leve ut den påtrengende trangen til å formidle. Jeg er full av historier, av meninger og holdninger jeg ikke vil ha for meg selv, men formidle, engasjere og provosere fordi jeg mener jeg har noe viktig å komme med.

Jeg ser ambisjonsrike venner som vil noe får til mye, mye jeg også vil. Jeg ser dem løpe av gårde mens jeg selv blir sliten bare ved å forestille meg å gjøre det samme. Jeg tror at det jeg vil formidle kan åpne andres øyne fordi det er grunnleggende kunnskap som mange likevel ikke har. En kunnskap som vokser fram av nødvendighet for dem som er i en presset situasjon slik som meg. Kunnskap som ville endret handlinger basert på verdier som ikke sammenfaller med kjerneverdiene. Kunnskap om hvilke valg vi tar på hvilket grunnlag og hva det betyr for hva som i bunn og grunn er viktig.

Hver dag tar jeg slike valg, gjør jeg slike vurderinger: Hva er viktigst i dag? Hva MÅ jeg gjøre, hva «må» jeg gjøre og hva vil jeg helst få gjort? Hvor legger jeg energiinvesteringen i dag og ved hvilke valg får jeg mest igjen for investeringen? Hvis jeg velger å kommentere en blogg (som for meg er en kognitiv utfordring hvis den ikke er spontan) vil det gi meg en god følelse fordi jeg har gitt noe tilbake til den som følger meg og jeg har gitt noen ord som viser at jeg bryr meg og er interessert i mer kontakt. Hvordan kan personen vite det om jeg ikke viser noe? Hvordan kan personen skjønne om jeg har en dårlig periode og ikke klarer eller om jeg ikke gidder? Jeg må vise at jeg bryr meg og engasjerer meg for at folk skal forstå. Det handler om helt vanlig samspill mellom mennesker. Om jeg velger å bruke tid i blogger en dag jeg har lite å gå på gjør jeg det fordi det gir meg mye positivt som overskygger prisen på gleden. Dager med energi til både og koster en slik kommentar mindre.

Meningsfulle dager inneholder kontakt med andre og følelsen av å være tilstede i eget liv og å jobbe i retningen jeg vil gå, i retning et udefinerbart indrestyrt mål. Meningsfulle dager er dager jeg produserer, der jeg får følelsen av å ha gjort noe. Den indre erkjennelsen av meningsfullhet gir verdi til livet og sitter tungt i meg, selv om jeg senere skulle glemme detaljene, husker jeg følelsen fordi den sitter dypt i meg. Kroppslig hukommelse er noe annet enn kognitiv og intellektuell hukommelse. Den kroppslige sitter dypere og gir tilfredshet som overgår handlingen(e) i seg selv.

Jeg er mye mer enn handlingene jeg har utført, målene jeg har nådd, men på vei mot målene har jeg lært mye som i seg selv er det som gir mest mening, som mest av alt har gjort meg til den jeg er. Uten selvgransking, refleksjon, pirking i egen psyke og til tider stort press hadde jeg ikke lært det jeg kan i dag. Uten alle mine utenforskapte utfordringer hadde det ikke vært nødvendig å komme dit jeg er i dag, uten ME kunne jeg oppnådd ting meget mye enklere og sluppet unna en god del slit. Jeg er mye smartere enn jeg har vist, jeg har aldri kommet dit at jeg virkelig har fått vist hva jeg er god for. Jeg har mye å ta ut, men hindrene er mange og jeg sabler ned det ene etter det andre når hindrene sitter i hodet. Jeg bruker all kreativitet på å finne nye stier fullt av rusk og rask som jeg kan rydde bort. God psykisk helse er det som gjør at jeg har det bra tross alt. Det åpner for muligheter til å realisere noe av det som finnes i meg, på de premissene som ligger der, på tross av alt.

Vi har alle stort ubrukt potensiale og utfordringen for oss alle er å finne det, finne sider av oss som kan brukes slik livet er. Sider som fører oss litt videre i den retningen vi ønsker å gå, som gir kvalitet til livet og gir det mer enn streving. For noen av oss sitter kunnskapen dypere enn for andre. Jeg tror at uten utfordringene med liten energi og alt det innebærer og medfører ville jeg vært like overfladisk og like kunnskapsløs som mange av dem som får alt dette gratis. Folk som ikke har som daglig mål å spise alle måltider, kle seg og sørge for personlig hygiene skjønner ikke hvor hardt mange av oss jobber. De trenger ikke prioritere på dette nivået. Dermed tror jeg at mange av dem heller ikke skjønner hvor heldige de er og ikke innser hvor langt de kan komme eller hvor kjerneverdiene deres ligger. Hva som egentlig er viktig, dypest sett. Istedet trakter de etter materialistiske verdier, klager over lange arbeidstider og liten tid når de reelt sett har skapt sin lille tid selv. De skaper problemer for seg selv i tro på at det er nødvendig og at de ikke selv styrer sin tid og selv tar sine valg. De ser ikke at «nei» også er et valg, de tror «ja» er eneste rette svar. Og de sitter der og lar stresset vokse uten å se at stresset er selvskapt og helt unødvendig. Om de heller hadde jobbet for å tilfredsstille sine kjerneverdier hadde de unngått alt stresset og fått det bedre med seg selv.

Er det kanskje slik at alvorlig sykdom eller stor eksistensiell krise er nødvendig for å få øynene opp for hva som er virkelig viktig? Og at det bare er de tøffeste blant oss som våger å ta en nærmere titt på egne verdier, holdninger, ambisjoner og mål og sette det hele i sammenheng for så å peile ut veien videre?

Mange mennesker lever utenpå seg selv, de kjenner aldri etter og aner ikke hva de føler eller hva de ønsker. Kjerneverdier vet de ikke hva er. De er bevisstløse mennesker som følger strømmen uten  å skjønne at de gjør det. Jeg tenker noen ganger at det må være deilig å ha det slik. Deilig å ikke tenke noe annet enn det som er forventet i det miljøet man lever i, deilig å slippe å tenke dype tanker, bare handle. Jeg har prøvd det noen ganger, men innsett for lenge siden at jeg ikke er slik selv, en tankeløs tilværelse er ikke for meg. Å våge å kjenne etter krever mot. Mot til å møte motstand og mot til å løse opp en verden av forestillinger om hvordan ting er, både i seg selv og verden rundt. De dypeste tankene ligger ikke for alle, men jeg tror mange kunne klare å se nærmere på livet de lever og kjenne litt på om det kjennes greit eller om det er noe de heller vil og ønsker. Det trenger ikke kreve dype tanker og refleksjoner i årevis, bare en liten samtale som beveger seg litt under overflaten. Det setter kanskje igang en prosess som kan lede til mer bevisste valg. Å velge bevisst er å akspetere sine valg. Det er lettere å leve med enn at ting bare ble slik. Å ta ansvar for eget liv tror jeg kan gi oss bedre livskvalitet. En må bare ta utgangspunkt i realitetene og identifisere hva som hindrer oss i å gjøre det vi vil. Rydde unna de hindrene som lar seg rydde og akseptere dem som sitter fast.

Ikke alle hindringer kan ryddes bort, vi har alle begrensninger, men vi må ikke la dem bli alt vi er.