Media, samfunn og meninger

Diskutere eller søke etter bekreftelser?

Jeg har lenge vært opptatt av temaer som nettdebatt. Jeg synes det er en utmerket måte å studere mennesker og kommunikasjon på.

Ved å være aktiv deltaker og aktiv observatør av andres dialoger og diskusjoner har jeg lært mye om hvordan vi samspiller, forstår og misforstår hverandre.

Det er fascinerende å legge merke til hvor ulike motiver folk som deltar har: Der noen vil forsterke egne standpunkter og søker etter anerkjennelse og fellesskap gjennom å dele holdninger til et tema, ønsker andre å skape liv og røre i et stillestående liv. Andre igjen søker større forståelse og innsikt i et profesjonelt perspektiv. Ikke rart at debatter utvikler seg underlig og at noen opplever mobbing og hets der den som er «utøver» av det ikke forstår at det kan oppleves slik.

 

Forskningsprosjekt

For ikke lenge siden ble et forskningsprosjekt om den norske nettdebatten publisert. Jeg har ikke lest selve undersøkelsen, men artikler på nettavisene om den har jeg fått med meg. Les gjerne Det du ikke snakker om på nett (hvis du ikke kommer inn på Aftenposten, kan du lese Dagbladet: For enkelt, Kjetil Rolness)

Etter jeg leste artikkelen på Aftenposten har jeg begynt å tenke gjennom min egen kommunikasjon på nett. Jeg anser meg ikke for å være særlig redd eller konfliktsky. Jeg tror jeg vet hva jeg gjør når jeg publiserer tekstene mine. Likeså forsøker jeg å være konstruktiv og gjerne utfylle hovedteksten når jeg kommenterer her og der. Selv når jeg ikke bruker fullt navn, tenker jeg at alt jeg skriver skal jeg stå for og tåle å bli konfrontert med. Jeg synes det er viktig.

 

Beskyttet av nick?

Å bruke navn eller nick er noe som ofte diskuteres. Der noen ikke leser ett ord av den som ikke står frem med fullt navn, bryr andre seg mer om innholdet til den som skriver enn om identiteten til vedkommende.

For meg er navnet ofte uviktig. Jeg må uansett forholde meg til personen som en likeverdig person, uansett hva slags tittel og stilling personen har opparbeidet seg.

Selv om jeg står for det jeg skriver, er det likevel noe i meg som har behov for å skjule meg litt, eller dekke meg til. Nick virker slik på meg. Det er mer behagelig. Jeg vil sammenligne det med å gå ut i minus i bikini eller å kle på seg noen lag ull. Jeg er meg uansett hvordan jeg kler meg, men har noen ganger behov for mer beskyttelse enn andre ganger.

 

Sterke menneskers nett?

Jeg mener at nett må tåle mennesker i alle faser, ikke bare de sterkeste. Noen ganger er jeg sterk og kan ta en hvilken som helst debatt med hvem som helst og har utholdenhet til det, mens andre ganger er jeg sårbar og ensom og trenger beskyttelse, men vil ikke isolere meg. Å delta er viktig. Samtidig er det også viktig å vite at den som leser ikke aner hvilken tilstand man er i. Å veksle mellom å være hard og bløt, mellom å være kompromissløs og fleksibel og undersøkende, kan være vanskelig for andre å forholde seg til. Min erfaring er at folk (og meg selv) forholder seg til deg som du var sist de møtte deg, om det så er på nett eller på gata.

 

Negativ kranglefant eller konstruktivt kritisk?

Selv har jeg ofte blitt oppfattet som negativ og har fått mange tilbakemeldinger på dette. Kanskje er det derfor jeg er ekstremt opptatt av å se ressursene i andre og meg selv. De fleste egenskaper har en konstruktiv og destruktiv side. Å ikke gi seg, kan også kalles utholdenhet, og er positivt så lenge en ikke kjører seg fast i ett spor. Møter en derimot på feil mennesker, kan en lett bli dømt som kranglefant og negativ og dermed bli avvist. Gjentatte møter med utrygge mennesker som ikke klarer forholde seg til denne svakheten og sårbarheten i andre (fordi de ikke takler sin egen sårbarhet), vil derfor ha en forsterkende og nedbrytende effekt. Hvordan vi selv har det, virker inn på andre.

 

Kommentarenes makt

Undersøkelsen om nettdebattkultur sier noe om hvordan vi tilpasser oss omgivelsenes respons. 20 prosent av kvinnene og 16 prosent menn sier at de justerer budskapet og formen det formidles i etter reaksjonene de får. Det er lett å skjønne når drapstrusler hagler inn, men det fins også en mykere side av dette der uenigheten oppleves truende. Redselen for avvisning tror jeg er sterk i oss mennesker og for noen er uenighet nettopp avvisning av personen – ikke argumentet.

Jeg ser ikke på uenighet som en personlig trussel. Jeg ser ikke på enighet som målet med debatter. Tvert imot ser jeg uenigheter som utvidelser av mine egne standpunkter og forståelser av et tema. Det er en ressurs.

 

Å debattere ME krever kondis!

Å være bevisst hvorfor en debatterer, mener jeg er viktig for å ikke sitte igjen med en følelse av å bli angrepet. Hvis en i en faglig debatt om ME tror at en skal overbevise om at sykdommen er fysisk og ikke psykisk, så ber en om å slite seg selv ut. Jeg mener det er viktig å vurdere egen debattkondis opp mot hvem en diskuterer med og hva en vil oppnå. Å ha enighet og overbevisning som mål er å be om å bli frustrert og utslitt. Derfor er forarbeidet viktig, tenker jeg, altså å undersøke egne motiver for deltakelse. Noen ganger er det mest konstruktive en kan gjøre å gi seg, trekke seg.

 

Kompetanseavklaring og ryddighet

Noe annet som er viktig er å se sine begrensninger. Da jeg jobbet kalte jeg det kompetanseavklaring, altså vite hva en kan og hva en ikke kan. Dette er noe som blir tydeligere ettersom en debatt utvikler seg, der det i starten så ut som en helt grei debatt, ble det etterhvert til en umulig en fordi man har møtt sin overmann eller oppdager at den andre bare leker og ikke er åpen for nye synspunkter.

 

Svake stemmer og sterke budskap

I debatter og samtaler på nett mener jeg det er viktig å la alle stemmer bli hørt. At den ene har doktorgrad i et tema du «bare» lever med, betyr ikke nødvendigvis at doktorgraden kan fortelle noe om livet. Å ha dybdekunnskap i et felt, betyr ikke at man kan alt om et felt. Respekten for det levde liv må henge høyt.

 

Sårbarhet og stolthet

Jeg vet ikke alltid hvor sårbar jeg er, likevel har jeg valgt å snakke når jeg har noe å si. I blant har jeg møtt mine egne ord med skam, ikke fordi jeg har sagt noe galt, men fordi det er flaut å se egne spor når faglighet og sterk argumentasjon er fraværende. Det er flaut å se elendige formuleringer som blir forstått helt annerledes enn de var ment. Likevel kan jeg ikke bebreide leserne, det var jeg som ikke klarte bedre da. Det var kanskje ikke bra nok, men det var det jeg klarte da.

 

I møte med deg ser jeg meg selv

Livet innholder alle aspekter og samtaler på nett reflekterer det. Hvordan jeg møter andre, sier noe om hvordan jeg møter meg selv. Hvordan jeg forstår andre, sier noe om hva jeg ser i meg selv. All kommunkasjon er farget av eget ståsted, egen historie og egne motiver og graden av velvillighet overfor andre mennesker.

Jeg tror vi oftere bør prøve å forstå den andre enn å overvinne henne. Den kampen som kjempes på nett, er kanskje i virkeligheten heller en kamp du selv kjemper inni deg selv? Hvis du ikke opplever respekt og anerkjennelse blant dine viktigste mennesker, blir det ekstra viktig å møte det i andre.

 

Amatørens ord

Denne teksten skulle ikke bli så lang, heller ikke så generell. Denne teksten skulle fortelle noe om hvordan jeg selv tilpasser min kommunikasjon etter hvilke tilbakemeldinger jeg får. Den skulle også røpe et par sannheter om meg selv, men sånn ble det ikke.

Jeg er bare en skriveamatør som ikke planlegger tekstene mine, som lar dem renne av med meg, som lar dem utvikle seg mens de blir til.

Dette er min blogg og den preges av meg og det som rører seg inni meg. Det jeg tror skal frem er ikke alltid det som faktisk kommer frem. Og det er vel slik det er? At det som rører seg på innsiden er det som kommer ut, om enn ikke alltid i de ordene som brukes, men i det som kan anes innenfor ordene; mellom linjene om du vil.

Det jeg egentlig skulle si, blir kanskje der det er. Og det er kanskje like bra.

Ikke alt skal sies høyt.

Media, samfunn og meninger

Gi meg penger slik at jeg kan jobbe, Robert!

Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson (FrP) gikk i går til mediene med klar beskjed til landets uføretrygdede om ta seg sammen og begynne å jobbe. For å motivere oss latsabber tar han fra oss penger, ikke mye selvsagt, bare sånn cirka 20 000 – en dråpe i havet for sånne rikinger som lever på staten.

Jeg har bare en ting å si deg, Eriksson; du har rett! Det er penger som kan få meg ut i jobb igjen!

Jeg er supermotivert for å jobbe og det har jeg vært lenge. Her jeg sitter foran pc-en på mitt stille vis leker jeg at jeg jobber, det går meget langsomt. Jeg imiterer en arbeidshverdag andre har, men som i mitt liv er en drøm. Om denne lille virksomheten jeg driver med er arbeid, kommer an på hvordan du definerer det, men så langt har ingen tilbudt meg penger for de tekstene jeg skriver. Jeg kunne like gjerne mumlet off-line. Hvis penger var poenget.

Jeg er supermotivert for å jobbe, Eriksson, men jeg mangler altså penger for å kunne realisere drømmen. Pengene skal jeg ikke putte i min egen lomme, men til forskning.

Du skjønner det, Eriksson, det eneste som virkelig kan få meg tilbake i jobb er penger til forskning. Jeg sitter ikke hjemme hver dag fordi jeg ikke gidder noe annet. Jeg sitter ikke hjemme hver dag fordi jeg elsker formiddagstv eller realiserer meg gjennom morsrollen. Jeg sitter heller ikke hjemme fordi det lønner seg.

Jeg sitter hjemme hver dag fordi den medisinen som kanskje kunne gjort meg frisk ikke fins. Nei, nå lyver jeg. Medisinen fins, den er bare ikke tilgjengelig for meg. Den er ikke ferdig forsket på. Og hvorfor er den ikke det? Kan det handle om statlige bevilgninger, tro?

Hvorfor sørger du ikke heller for penger til forskning som kan gjøre oss friske enn å fremstille det hele som om jobb eller ikke er et spørsmål om motivasjon? Alt som skal til for mange av oss er bevilget penger til forskningsprosjekter som har gitt arbeidslivet mange flere deltakere. Og litt mer tid.

Hvorfor tror du, Robert, at det er pengene som holder meg hjemme og ikke sykdom? Om du virkelig tror at jeg blir friskere med færre penger og at mitt virkelige problem er motivasjonsmangel, vel da inviterer jeg deg hjem til meg i min stue slik at du kan få et bittelite innblikk i mitt liv i min hverdag.

.. men det har du sikkert ikke tid til. Og det har heller ikke jeg. Du skjønner, den tiden et besøk tar, det er den tiden jeg trenger for å bli klar og samle overskudd nok til unger som kommer hjem fra skolen, og forhåpentligvis å spise middag litt senere.

Jeg vil tilbake til en virkelig jobb. Og jeg trenger din hjelp for å klare det!

Hva sier du til det?

**

Hvis du liker dette brevet og vil ha flere innlegg, kan du like bloggens side på Facebook: Jeg liker melivetpaaslep!

 

Del gjerne!

 

Media, samfunn og meninger

Er du til nytte?

Hvis jeg skal trekke frem én ting som jevnlig provoserer meg, så er det at stemmene som får plass i media alltid tilhører vellykkede mennesker som har nytt godt av sin suksess i lengre tid. De er alle sånne folk med gode stillinger som i verste fall har gått arbeidsledig et par måneder. Utover denne lille «feilen» se de alle glanset og mektige ut. Om de innrømmer svakheter eller vonde barndommer, så er det selvsagt noe de bare jobbet seg gjennom og egentlig er det noe de er glade for. Les gjerne mer om hva jeg tenker om posttraumatisk vekst (klikk på teksten for å lese).

Det fins riktignok unntak, som mødre som ikke klarer akseptere egne valg om å være hjemme med små barn, men som søker aksept utenfra. Eller når det er snakk om svære tabber Nav har gjort, eller tragiske ulykker som rammet brått og endret livet drastisk, er det noen som «står frem» som ofre.

Det som provoserer er at folk som meg, som ikke har en imponerende CV å vise til, men som er rammet av den tøffe siden av livet, ikke blir hørt.

Er jeg umyndiggjort som samfunnsdebattant fordi jeg har et sykdomsvedheng?

Vi er mange som sitter på mye livserfaring som er relevant i viktige samfunnsspørsmål, men vi blir knapt nok lagt merke til, med mindre vi snakker som ofre. En sterk meningsbærer skal liksom ikke være en del av utenforskapet, for ja, det er det vi ofte ses på – som noen som er utenfor det virkelige samfunnet. Er det rart folk føler seg mindreverdige?

Derfor treffer overskriften meg – hardt – og den er ikke min. Den er hentet fra bloggen plutselig rullestol, som reflekterer rundt nytteverdien vår og hvordan den påvirkes av å trenge mye hjelp. Vår verdi forstyrres av at vi oppfattes som brysomme. Hva kan vi bidra med, og hva er vår verdi når vi ikke betaler like mye skatt som mange andre samfunnsborgere?

Jeg har flere ganger skrevet om å stå utenfor, eller å bli plassert utenfor fellesskapet knyttet til jobb og en normal hverdag. Jeg har også sendt inn flere kronikker og debattinnlegg til de store nettavisene fordi jeg synes det er viktig at vi blir hørt, at vi får ta del i samfunnsdebatten selv om vi står litt på sidelinjen av det aksepterte. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger tekstene mine er blitt avslått. Jeg har spurt meg selv om hvorfor min stemme ikke er verdifull. Hvorfor er ikke mine perspektiver og innfallvinkler relevante for resten av samfunnet?

Vel, denne gangen ble mitt bidrag antatt. Jeg har publisert på Aftenposten.no! Jeg håper mitt bidrag blir mye lest og at det kan inspirere andre til å mene under offentlighetens lys. Jeg mener at vi trenger mange stemmer fra folk som lever litt annerledes, men likefullt verdige liv.

Jeg håper du vil dele det og kommentere innlegget, enten her eller på Aftenposten. Hvis du gjøre det, bidrar du til at innlegget kommer ut til mange som ellers ikke leser Aftenposten, eller blogger som min. Jeg synes det er på tide at en alternativ stemme kommer inn. At noen viser at man ikke mister samfunnsengasjementet selv om man får en kronisk sykdom, som for eksempel ME. Det er på tide å balansere inntrykket av oss som er «offentlig ansatt» og vise at vi ikke er snyltere, men ressursrike og sterke, selv om vi viser svakhet og sårbarhet!

Hvis du er ny i denne bloggen, ønsker jeg deg velkommen! Du kan like bloggen på Facebook, følge den i wordpress eller via Bloglovin’.

Innlegget mitt i Aftenposten: Jeg teller ikke

Blogginnlegget til Carine: Nytteverdi

Media, samfunn og meninger

Det skal helst gå dårlig

Når man blir alvorlig syk, forstår man hvem som virkelig er ens venner, hevdes det.

I bloggverdenen kan det vris til: Det er når man virkelig gir uttrykk for hvor vondt man har det, at følgerne kommer.

Det høres kanskje rart ut og du tviler kanskje på at det stemmer, men slik er altså verden. Vi er skapt for spenning og det som skiller seg ut søker vi mot. Jeg tror at alle som blogger har fått merke endringer i trafikken på graden av betroelser og spissformuleringer. Jeg vet om flere som ser klare sammenhenger mellom uttrykt funksjonsnivå og interesse for bloggen. Jeg tenker det er naturlig og jeg tenker det er skummelt.

Når mitt våkne jeg står opp, finner jeg tilbake til den personligheten jeg liker å tenke på som min. Det er da jeg er mest meg selv og samtidig puttes masken på og distansen øker; jeg klarer faktisk å finne en slags fasade. Da har jeg ork til å søke vekk, da trenger jeg ikke forholde meg til alt som ikke fungerer – jeg har overskudd til å dekke over og la noe annet får plassen.

Når jeg fungerer mindre godt, og i de dårlige periodene har jeg bare overskudd til minimum, må jeg prioritere strengt. Helst skal jeg følge et skjema jeg ikke har satt opp, for tankekraften er liten og de få tankene jeg får tak i skal helst ikke sløses bort på vurderinger av hva som er riktig å gjøre. Likevel gjør jeg det, altfor mye.

Jeg tror ikke mine lesere ønsker at jeg skal ha det vondt, jeg tror på det hver gang noen ønsker meg godt! Men, jeg tror at det er nettopp gjenkjennelsen som gjør at mange leser tekstene mine og derfor faller fra om denne uteblir. Jeg forstår det og aksepterer det. Det er likevel tankevekkende at en del har blogg som eneste kommunikasjonskanal og derfor trenger tilbakemeldingene mer enn andre. Jeg lurer på om det kan påvirke oppmerksomheten og dermed fokus på hva som er viktig, slik at man blir mer symptomfokusert enn man ville blitt dersom trafikken og oppmerksomheten var lik uansett hva slags innlegg man skrev?

Jeg leser mange typer blogger og vet at det kan være krevende å opprettholde bloggaktiviteten over tid dersom man ønsker å drive en blogg, altså ikke bare bruke den som tidsfordriv. Responsen som kommer betyr mye. Ikke bare i form av kommentarer, men også som delinger og trafikk. Det påvirker hva som skrives om videre og hvor modig en tør være. Samspillet leser – skriver er viktig. Leseren kan på den måten påvirke innholdet i en blogg. Jeg lurer på om lesere er klar over dette?

Jeg bruker en del tankekraft på blogging, fordi det gir mening. Jeg forsøker å være bevisst på hvorfor jeg blogger og hvordan jeg påvirkes av tilbakemeldingene jeg får (per epost, andre private tilbakemeldinger, trafikk, kommentarer og delinger). Jeg skal styre bloggen og ikke omvendt. Derfor kan det går lang tid (jada, alt er relativt) mellom hvert innlegg. Det hender jeg trenger pauser og kjenner en negativ innvirkning på hvordan jeg tenker og hva det får meg til å føle og siden hvordan det påvirker energinivået mitt. Jeg vil helst ha det godt og da er pauser en god ting.

Jeg tenker videre på hvordan vi påvirker hverandre, som leser og tekstprodusent, eller som avsender og mottaker av budskap, om du vil. Jeg tenker på bakgrunn av egne erfaringer fra statistiske sannheter, men kanskje mest av alt på hva det sier om oss som samfunn at vi søker mot det mest sensasjonelle og på den måten kanskje opprettholder negative tanker og et aktivt problemfokus.

**

Ps! Del gjerne innlegget!