Leve med ME

De gode rådene og veien videre

Du må ikke stille så høye krav til deg selv, det er lov å slappe av, sier hun og tror jeg skal bli glad.

Du må ikke presse deg så hardt, men ta ting som de kommer, sier han og lager et dypt søkk mellom øyenbrynene sine.

Du trenger ikke prestere hele tiden, sier hun som har femti jern i ilden og sjonglerer dem som om de skulle være to lette epler  i hendene.

Det er bare det at dersom jeg ikke presser meg selv, så har jeg bare sofaen igjen. Dersom jeg ikke presser meg, forsvinner jeg. Dersom jeg ikke presser meg blir skyggen av den jeg er enda svakere. Jeg er redd jeg til slutt forsvinner helt og at alt som står igjen etter meg er et knippe Facebook-venner som har glemt å slette meg.

Jeg er redd den dagen kommer der jeg er en venn noen hadde. Der navnet mitt vagt forbindes med en de tror de kjente, som jeg selv har sluttet å kjenne for lengst.

Jeg er redd alle vennskap er mitt ansvar og for at når jeg svarer ærlig på hvordan det går, så langer jeg samtidig ut en arm som skyver den andre vekk, som gir et merke på kinnet, som øker en avstand som kanskje har vært der mye lenger enn jeg forstår.

Folk vil helst at det skal gå bra, folk vil helst slippe å forholde seg til andres smerte. Jeg merker det.

Noen folk er helt motsatt, de elsker smerten, både sin egen og andres. De velter seg i smerten og vil ikke høre om annet. Noen av dem er skuffet over mine gode dager, kan ikke vente til de dårlige kommer igjen.

Jeg oppfyller alt. Jeg oppfyller ingenting.

Jeg bare er og har vært lenge, energien kom ikke tilbake da lyset kom. Livet ble lettere, men energien ble ikke bedre.

Måneder etter måneder med den samme dårlige formen, med flaks for hver sms jeg klarer sende, med tilfeldighetenes makt over alt jeg klarer å lese og dele på nett. I lengden tar det på å ikke fungere bedre enn det.

I lengden tar det på å ikke kunne jobbe slik jeg trenger for å få det godt, virkelig godt – ikke greit nok.

Jeg har ikke energi nok til å kunne ta det som det kommer, til å senke kravene, til å bare være og leve og nyte, for det krever faktisk en god del energi å gjøre dette. Grunnlaget for nytelsen er ikke der. Det er tungt og jeg skur meg selv fremover, men motbakken er tung og bratt, fortsatt.

Tiden går, jeg forandres uten at jeg merker det. Det som tidligere var nok for å ha det godt, er det ikke mer; jeg klarer ikke gjøre det jeg gjorde, men jeg prøver og jeg strever mens meningen uteblir.

Gjøremålene er bare gjøremål, de gir ikke den gleden og meningen de en gang ga, bare kostnaden er igjen. Det er på tide å snu, å se seg om etter meningen i hverdagen på et annet sted.

Jeg må reorientere meg. Må finne den nye meg, finne det som gjelder nå – slik jeg er NÅ.

Jeg må starte på nytt. Finne plattformen. Bygge opp.

Ikke velte.

Fortsette.

Gi meg selv en ny start.

 

Reklame