Dagen derpå

Den der følelsen av fotsåler som er hardt klemt sammen, skviset inn i en form ingen forbinder med føtter; følelsen av at hele kroppen har endret form og blitt til en klump av sølv, som aldri kan foldes ut til sin opprinnelige igjen – ja den sitter i meg. 

Jeg skynder meg med å kapre noen ord til å hekte på, for om ikke lenge forsvinner de vekk fra meg. Kommunikasjonen foregår allerede nesten bare via sms, munnen er lukket. 

Men over alt dette svever  gårsdagen som en flott rosa sky som var min. Deilige timer sammen med venner og et bursdagsbarn, nye mennesker. Samtaler. Deltakelse. Være i det gode og la det være alt. Ingen forstyrrende påminnelser eller behandlende virksomhet. Bare frihet fra det. En pause. Bare være venninne. 

Da betyr ingenting annet noe som helst. I hodet er jeg der fremdeles, pent pyntet, nyvasket hår, smykke rundt halsen, gode klemmer. Bursdagsbarnet stråler, jeg får se henne, være der. Det gjør meg glad, stolt.

Og det som kommer etterpå, det får bare komme. 

Bunken med bøker er høy, jeg leser sakte.

~~

(teksten er ikke publisert i sanntid)

Reklame

Ett år og hundre innlegg

I dag er det ett år siden jeg skrev mitt første innlegg om ME, jeg har bloggbursdag!

Det har skjedd utrolig mye dette året, noe som gjør at det kjennes som om året er mer enn et.

Fra en puslete, men likevel modig start i full anonymitet til full åpenhet gikk det drøye fire måneder. Modningsprosessen gikk raskt, vil jeg si. Jeg har holdt fokus på egne opplevelser fordi jeg selv har hatt behov for å lese andres erfaringer da jeg var i den første, forvirrende fasen av sykdommen. Da søkte jeg etter andres erfaringer for å skjønne meg selv. Det var også godt å kunne vite at det jeg erfarte var «ME-normalt» og at jeg ikke var alene om å ha det slik. Ved å dele kom også fellesskapet, iallfall da jeg ble så modig at jeg turde vise meg fram og linke til bloggen min. Å fortelle at jeg blogger er en terskel i seg selv, og jeg kan fremdeles være litt flau over å innrømme at jeg gjør det.

Jeg har lært at ved åpenhet risikerer jeg lite, jeg vinner mye mer. Jeg har blitt mer modig av å være modig.

Tallene viser at jeg har fått 476 kommentarer, noen av dem er mine egne, og har hatt 38450 sidevisninger. Det høye tallet skyldes i stor grad dagene et av innleggene mine var på VG sin nettside. I etterkant av den perioden har gjennomsnitlig antall besøkende per måned gått opp, men dette har blitt dempet ned etter jeg hadde en bloggepause før sommeren.

Etter jeg startet opp tidlig i høst igjen har antall besøkende tatt seg opp litt etter litt. Mange besøker bloggen min for å se på oversikten over ME-blogger. Jeg er glad prosjektet mitt er til nytte for flere enn meg. Jeg vil tro at dem som mottar besøk fra bloggen min også setter pris på det. Jeg vil gjerne ha tilbakemeldinger på hvordan oversikten virker og hvordan dere bruker den.

Etter oppstarten tror jeg formen på innleggene har endret seg litt. Jeg tror jeg er mindre nær i tekstene, opplever dere det slik? Dette har sammenheng med at formen har vært bedre en lengre periode og dermed søker jeg ikke det som fungerer dårlig, men jobber for å opprettholde det som er bra. Anbefaler andre å gjøre det samme: Kjenn etter om det du leser og de nettstedene du besøker gir eller tar energi. Føler du deg motløs og tung eller oppløftet og forstått? Søk det som gir deg mest glede og styrke til å fortsette.

Den siste tiden har formen fått seg en knekk, for mange uforutsigbare og krevende hendelser har senket funksjonsnivået igjen. Det betyr at dere kan vente dere flere nære ME-tekster i tiden framover.

Til slutt vil jeg si takk til dere som leser! Kommentarer i diskusjonsfeltet bidrar til å styrke og løfte bloggen. Jeg setter stor pris på noen ord iblant (eller oftere), men har også stor forståelse for at det noen ganger er vanskelig å vite hva en kan si. Andre klarer ikke skrive, bare lese. Det er helt i orden!

Spre gjerne ordet om bloggen og link videre dersom du finner noe andre bør få med seg.

 

 

Jeg er seks måneder!

Jeg er seks måneder gammel, i november samme dag ble jeg til.

Jeg syntes jeg var veldig modig da jeg opprettet denne bloggen, skummelt var det, tenk om noen skjønte hvem jeg var? Det kunne nok føre til noe jeg ikke visste hva var, men som helt sikkert ville være negativt for meg, følte jeg.

Modningsprosessen har gått fort. Jeg var nok mer klar enn jeg var bevisst. Jeg opplever at det har skjedd enormt mye med meg denne tiden og jeg er ganske sikker på at bloggen har bidratt godt til at jeg har kommet dit jeg er i dag.

Da Jeg er ikke dø, jeg er bare usynlig ble linket på VG nett, tok det virkelig av med besøk og kommentarer. Det bidro også til at jeg ble mer klar over hva jeg ville og hvor mye anonymiteten betydde for meg. Jeg ble rett og slett klar over at jeg ønsket noe mer enn bare å blogge. Jeg ville bruke bloggen til å nå ut til mange og jobbe mot stigmatisering og andre problemer mange kronisk syke har. Dette er et langvarig prosjekt der inspirasjonen varierer med dagsform og generell form. Det er ikke alltid man vil dele med hele verden, men kjenner større behov for å være privat og bare seg selv.

Framtiden er sannsynligvis lenger enn fortiden, så mulighetene som ligger foran meg er mange. Hastverk er det samme som å ikke få gjort noe i det hele tatt, så jeg forsøker å jobbe bort utålmodigheten. Alt til sin tid, er ganske beskrivende for hvordan jeg «bør» tenke for å oppnå mest mulig.

På dette halve året har jeg hatt 30 600 besøk, av disse kom hele 22 200 i løpet av de fire dagene bloggen lå på VG nett, etter dette har besøket vært høyere enn før VG tiden, men i løpet av mai sunket en del.

Gjennom dette halve året har jeg fått kontakt med mange nye mennesker, men også ny kontakt med folk jeg kjenner fra før. Folk som forteller om sin sårbarhet, som forteller om ting de synes er vanskelig, som sier at de gjør det fordi jeg er åpen om mine ting. Det er en stor tillitserklæring og varmer en som meg! Og det gjør meg oppmerksom på hvor mye skam vi har i samfunnet vårt, både intuitiv skam og skam påført av samfunnet. Historier der det kommer fram, sier meg at bloggen har mening for flere enn meg.

Mine planer framover er å forsette å blogge i omtrent samme stil som jeg har gjort til nå. Jeg klarer ikke alltid følge opp kommentarene og noen ganger trenger jeg en pause fra det syke, i blant streiker det kognitive. Jeg vender uansett tilbake og leser alt som blir skrevet til meg. Tror du at flere kan ha glede av å lese bloggen min, kan du gjerne dele den med venner og dem du kjenner.

Takk for at du følger meg! Ta gjerne kontakt for en mer privat prat eller tilbakemelding.